– Vi har ingen subsidier av oljeindustrien i Norge, sa statsminister Erna Solberg i 2016.

Det kommer an på hva man kaller det. Stortinget har nylig gitt oljeindustrien en redningspakke med nye skattefordeler som kritikere mener er «sponsing».

En oversikt som journalistkooperativet Investigate Europe har laget i samarbeid med eksperter på området, viser at EU-landene pluss Norge og Storbritannia støtter bruk av fossil energi med over 137 milliarder euro, eller 1470 milliarder kroner – hvert år. Norges andel av ordningene var i fjor verdt minst 31 milliarder kroner (se egen sak). Det var før den nye redningspakken, som også er verdt milliarder.

Investigate Europe er et journalist-kooperativ av reportere i land på tvers av kontinentet. Ingeborg Eliassen, som har skrevet denne artikkelen, er norsk medlem. Journalistene samarbeider om felleseuropeiske tema. Disse har deltatt i arbeidet med fossile støtteordninger: Cecile Andrzejewski, Wojciech Ciesla, Juliet Ferguson, Maria Maggiore, Leila Minano, Paulo Pena, Nico Schmidt, Harald Schumann, Sigrid Melchior, Daphné Dupont-Nivet (Investico) og Nikolas Leontopoulos og Thodoris Chondrogiannos (Reporters United).

Investigate Europe er støttet av Fritt Ord og andre stiftelser, samt av bidrag fra lesere. Se mer om støtteordningene til fossil energi, inkludert flere intervjuer og datakilder, på Investigate-Europe.eu.

Ordningene gjelder langt fra bare selskaper som produserer fossil energi. De gleder mange av oss direkte i det daglige: Det er billigere å tanke diesel enn bensin på bilen. For mange er avgiftslette en egen attraksjon i enden av hver utenlandsreise med fly, i form av taxfree alkohol og tobakk.

Sammen med sine europeiske kolleger har Erna Solberg forpliktet seg til å lede oss til et samfunn uten skadelige klimautslipp innen 2050. For å nå dit, må økonomiene avkarboniseres; fossile energikilder må fases ut. Men veien til et samfunn uten skadelige karbonutslipp er nesten uframkommelig på grunn av et villnis av ordninger som trekker i motsatt retning ved å oppmuntre til eller støtte bruk av fossil energi.

Mer til problem enn til løsning

Ordningene omfatter alt fra redusert dieselavgift til støtte til kullindustrien, fra avgiftsfritak for flydrivstoff til vederlagsfrie utslippskvoter for sement-, stål- og kjemisk industri. Til sammen er disse støtteordningene verdt nesten like mye som hele det årlige EU-budsjettet på 155 milliarder euro, og det nærmer seg størrelsen på årets norske statsbudsjett. Unionens regelverk krever at medlemslandene redegjør for hvordan de har tenkt å avvikle denne støtten. Men ingen har gjort det.

– Disse subsidiene sløser med offentlige penger, de forårsaker økte klimagassutslipp og gjør luftforurensningen verre, sier Angel Gurría, generalsekretær i OECD, sammenslutningen av industriland.

Han er på linje med Greta Thunberg, klimabevegelsens symbolske leder.

«Dette er den syke delen av klimapolitikken som vi overser», sier hun i en Youtube-video til sine mange millioner følgere. «Vi bruker 1000 ganger mer på å subsidiere fossile energikilder enn på naturbaserte løsninger. Dette er dine penger, dine skattepenger og dine sparepenger».

I fjor landet Thunberg i Lisboa etter å ha krysset Atlanterhavet om bord på en sol- og vinddreven katamaran. Portugisere merker klimaendringene. Havet har steget og spist seg inn over kystområder. I sør er det tilsynelatende blitt varig tørke. FNs generalsekretær António Guterres, selv portugiser, fulgte opp 16-åringens appell: «Er det fornuft i å gi billioner av skattebetalernes penger til fossilindustrien som bidrar til orkaner, sprer tropiske sykdommer og øker konfliktnivåer?»

31 milliarder til det vi skal ut av

Den norske redningspakken til oljeindustrien skulle nettopp dempe konfliktnivået ved å redde arbeidsplasser. Subsidieelementet i pakken beløper seg til milliarder. Disse lettelsene er ikke tatt med i Investigate Europes utregning av fordelaktige ordninger til fossil energi her i landet.

Oversikten tar utgangspunkt i 2019-tall. De viser at den norske staten gikk glipp av minst 31 milliarder kroner som kunne vært brukt til et grønt skifte. Noen av ordningene er bestemt av EU, andre er særnorske. I stedet for å bevege økonomien mot målet Norge har forpliktet seg til, gjør de livet lettere for olje- og gasselskaper, annen industri, fiskeflåten, gartnerier, transportnæringen, for alle som kjøper med seg den tollfrie kvoten alkohol og tobakk fra flyplassen og for alle som tanker diesel i stedet for bensin på bilen.

Norge skal kutte klimagassutslipp med 55 prosent sammenliknet med 1990-nivået innen 2030, lover regjeringen. EU-landene ventes å skjerpe sine mål til det samme i høst, opp fra 40 prosent. Paris-forpliktelsen er å innføre tiltak som skal begrense den globale oppvarmingen til godt under to grader og helst ikke over 1,5 grader.

Kan det lykkes hvis støtten til fossil energibruk består?

– Nei, smeller det fra EUs klimakommissær, den nederlandske sosialdemokraten Frans Timmermans, i et intervju med Investigate Europe.

Men å forandre dette er lettere sagt enn gjort. Norge er langt fra alene om å stimulere det som etter avtalen skal avvikles.

Vest-Europas billigste diesel

Landsbyen Berchem i Luxembourg, langs motorveien A3 noen få kilometer fra den franske grensen, har én turistattraksjon. Den trekker til gjengjeld mellom åtte og ti tusen mennesker hver dag. Berchem har Europas største bensinstasjon, den største Shell-stasjonen i verden. Hit strømmer franske jobbpendlere, turister fra Belgia og Nederland på vei til Alpene eller Middelhavet i buss eller bil – og tungtransportsjåfører som tar en omvei for å fylle sine gigantiske tanker med billig diesel. Stasjonen reklamerer med gratis kaffe til sjåfører som fyller mer enn 500 liter.

Luxembourg har Vest-Europas laveste dieselavgift. Det skyldes blant annet at EUs energiskatt-direktiv, som setter en minimumsavgift på diesel, ikke er endret siden 2003. Direktivet kan bare endres ved enstemmighet, og hvert land kan stanse endringer de ikke liker. Det gjør de.

Oljefyrt strøm på gresk øyferie

På Rhodos er sola er i ferd med å stå opp over landsbyen Soroni. Da skjærer en høy lyd fra sjøsiden gjennom idyllen.

Tankeren «Ice Hawk» ligger ved kai. Nå skal den losse drivstoff til det lokale kraftverket som gir strøm til over to millioner turister hvert år. Dykkere fester skipet til rør under vann før 6000 tonn med skitten bunkersolje og diesel pumpes inn i tanker på land. Det holder for rundt 20 dager, så trengs ny forsyning.

Det samme ritualet skjer på andre siden av Rhodos og på en mengde andre ferieøyer i det greske Egeerhavet.

Denne strømproduksjonen er ikke bare forurensende, den er dyr også. For å holde prisene nede, betaler den greske staten for tankskipene og oljegeneratorene. Ordningen koster over en halv milliard euro – hvert år.

– Det koster liv og milliarder av euro for forbrukere over hele landet å brenne tung olje til å produsere elektrisitet på øyene, og det viser hvorfor vi har måttet forbedre energiforbindelser med fastlandet og fremme løsninger som baserer seg på reine energiressurser, sier Dimitris Tsekeris, leder i energiavdelingen i den greske avdelingen av World Wildlife Fund, WWF.

Hvis øyene hadde vært knyttet til strømnett på fastlandet, kunne pengene ha vært spart på få år. Først nylig har den greske regjeringen bestemt seg for å bygge en strømkabel som knytter Kreta, den største av dem alle, til fastlandet. Det skal skje fra 2023. Miljødepartementet har regnet ut at forbindelsen vil betale seg på 2,5 år. Utslipp av CO₂ på Kreta vil falle med 60 prosent, ettersom nesten halvparten av strømmen på fastlandet kommer fra reine kilder. Rhodos og andre øyer skal også koples til – men tidligst fra rundt 2030. I mellomtiden fortsetter oljeindustrien og de som eier den, å tjene på subsidiene.

– Det er vilt at hele verden har snakket så lenge om å verne klimaet, og vi søler bort milliarder av euro på å drifte noen få titalls latterlig dyre oljedrevne kraftverk, bare fordi staten har vært svak og uvillig til å løse et problem som både skader økonomien og miljøet, sier Takis Grigoriou i Greenpeace.

EUs grønne månelanding

EU-kommisjonen har lansert sin «Green Deal» (grønn giv), et «veikart» til en fossilfri og økonomisk bærekraftig framtid med nye jobber og bedre livskvalitet for alle. Nederlandske Frans Timmermans er satt på monsterjobben med å lede det store spranget. Han kan la seg inspirere av festtaler om at han styrer «Europas månelanding». Men kanskje er Timmermans’ oppgave enda mer komplisert enn å sende to astronauter til en annen planet: Det grønne skiftet forutsetter at 27 EU-land ikke bare samordner klimapolitikken sin og faktisk gjennomfører den, men at de også blir enige om energi- og energiskattpolitikken. Særlig det siste er mange ikke interessert i å gi fra seg råderetten over.

Norsk energi- og skattepolitikk blir bestemt i Oslo. Men i klimapolitikken har regjeringen gjort felles sak med EU. I fjor signerte daværende klimaminister Ola Elvestuen en klimaavtale med EU som forplikter Norge til å redusere utslippene med minst 40 prosent innen 2030, sammenliknet med 1990-nivå. For egen del har regjeringen seinere økt målet til 50-55 prosent reduksjon innen 2030, og EU ventes å gjøre det samme. – Avtalen med EU betyr en enda sterkere forpliktelse for norsk klimapolitikk, sa Elvestuen i fjor.

Alle EU-land må jevnlig rapportere til EU-kommisjonen om sin klimapolitikk. Norge må gjøre det fra og med neste år, men tørrtrente med å levere en statusplan like før jul i fjor. De øvrige er for lengst forpliktet til å redegjøre for hvordan de planlegger å fase ut subsidier til fossil energi. Men 15 av 22 slike nasjonale rapporter som Investigate Europe har sett, inneholdt ingen eller mangelfull oversikt over slike støtteordninger. Ingen land har forklart hvordan de har tenkt å fase dem ut.

– Men jeg må si at disse skattereglene blir gjennomgått av nesten hvert medlemsland; alle ser på dette nå. De må ta skarpere valg, sier Frans Timmermans.

For slappe klimamål

Status er at Norge reduserte klimagassutslippene med 1,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter fra 2018 til 2019. Det holder trolig til å innfri klimamålet for 2020. Men de offisielle ambisjonene i Europa framover monner overhodet ikke, ettersom verden er på vei mot minst tre graders temperaturøkning, mener Renewables Grid Initiative, en sammenslutning av kraftnett-operatører og miljøorganisasjoner.

De har laget scenarier for hva som må til hvis Europa skal gjøre sitt til å holde økningen under 1,5 grader. Oppskriften innebærer mye raskere utslippskutt. Og den levner ingen plass for ordninger som stimulerer til bruk av fossil energi. Det er ingen tid å miste, sier Wendel Trio, leder i Climate Action Network, et globalt nettverk av miljøorganisasjoner.

– Klimaendringer gjør allerede enorm økonomisk skade. Bare i 2017 – med én grad global oppvarming – beløp de seg til 12 milliarder euro (130 milliarder kroner) i Europa.

Store penger, mange lobbyer

Men hver avgiftslettelse og hvert skattefritak har også folk som vil slåss for å beholde fordelene.

– Bak hver skattelettelse er det en lobby. På mandag er det bøndene, på tirsdag er det transportnæringen, på onsdag noen andre, sier Pascal Canfin, som tilhører partiet til Frankrikes president Emmanuel Macron og leder Europaparlamentets miljøkomite. Hver av disse interessegruppene er i stand til å lamme et land, påpeker han i intervju med Investigate Europe.

For industrien er tap av konkurransekraft det viktigste argumentet for å beholde fordeler: Hvis energiprisene øker, blir det dyrere å produsere, sammenliknet med USA og Kina. Da kan det bli aktuelt å flagge ut, og det vil ikke nødvendigvis bli til det beste for klimaet.

– Det er i og for seg lett å vedta høye og mørke utslippsmål som ligger langt der framme, men dette handler om mye penger og lobby fra mektige aktører som det er vanskelig å stå imot når praktisk politikk skal utformes, sier Svein Bråthen, professor i transportøkonomi ved Høgskolen i Molde.

Han var med i utvalget som i fjor la fram en utredning om framtiden for luftfarten i Norge. Selv var han for å avvikle taxfree-ordningen fordi den stimulerer til mer reising med fly. Flertallet i utvalget mente det var for tidlig å kutte i denne og andre ordninger som er fordelaktige for flybransjen.

Er det mulig?

Så mange innretninger og så mange som har gjort seg avhengig av dem. Er det overhodet mulig å vikle seg ut av dem i Norge?

Ja, men det krever politisk mot, mener Svein Bråthen.

– Hvis det er gode grunner til å støtte en bestemt bransje, bør støtten ikke handle om reduserte drivstoffavgifter eller å stimulere annet som skaper økte utslipp. Den bør heller knyttes til andre dimensjoner av virksomheten, som for eksempel forskning og utvikling for å få ned energibruk og utslipp, mener professoren.

Det viktigste er å begynne med å avvikle de ordningene som koster mest for staten og har mest skadevirkninger, ikke å tro at man avskaffer alle på en gang, sier Diderik Lund, professor emeritus i økonomi ved Universitetet i Oslo. Han kjenner ordningene for oljebransjen best.

Lund er ikke tilhenger av å avskaffe lete- eller opphørsrefusjonen til oljeselskaper; han mener disse ordningene må veies mot de enorme inntektene som 78 prosent skatt på overskuddet gir staten.

– Så lenge det drives olje- og gassvirksomhet, må hovedpoenget være at Norge skal tjene penger på den, sier Lund.

Men olje- og gassvirksomheten bør bremses, og subsidier til olje og gass betyr å bruke statens penger på et formål som ikke bør støttes, mener han. Ordningene han vil avskaffe eller redusere, er skatteutgiftene (tapt skatteinntekt) i petroleumsskatten.

– Det er en form for subsidier. Og så bør vi avskaffe eller redusere den midlertidige skatteendringen fra juni i år, som er enda mer subsidier. Dette bør vi gjøre snarest, mener Diderik Lund.