Klimatrusselen mot oljelandet Norge – ny rapport om statens klimarisiko

Oljen i Barentshavet kan bli et tapsprosjekt for Norge. Det viser beregninger i en ny rapport fra WWF Verdens naturfond og Norsk klimastiftelse. Rapporten belyser den norske statens klimarisiko – med spesiell vekt på risikoen Norge tar gjennom oljeskattesystemet.

Olje i Barentshavet kan bli et tapsprosjekt for Norge. Det viser beregninger som er foretatt i den nye rapporten WWF-Norge og Norsk klimastiftelse utgir. Her bores det i Barentshavet med Statoils Polar Pioneer. (foto: Harald Pettersen, Statoil)

Staten Norge er tungt lastet med eierandeler i fossil energi. I en ny rapport fra WWF Verdens naturfond og Norsk klimastiftelse kan du lese om hvilken risiko oljelandet Norge tar, særlig gjennom en rekke særordninger i skatteregimet, og hvordan denne risikoen kan reduseres.

Last ned rapporten: Oljenæringen og statens klimarisiko (pdf).

Gjennom SDØE som er statens direkte eierandeler i olje- og gassvirksomheten, gjennom fossile investeringer i 300-milliardersklassen i Oljefondet og ved at staten eier 67 prosent av aksjene i Statoil, er Norge tungt finansielt eksponert i fossil energi.

Men staten tar også mye annen finansiell klimarisiko som ikke er like lett å få øye på. Denne risikoen ligger gjemt i regelverk og ordninger som sjelden er gjenstand for et faktabasert offentlig ordskifte. To eksempler: Gjennom særreglene i oljeskattesystemet bærer staten Norge om lag 88 prosent av investeringer på sokkelen. Så har vi statens garantiinstitutt – GIEK – som garanterer for store lån også til næringsvirksomhet innen fossil energi. Dette kan du lese mer om i artikkelen til Lars-Henrik Paarup Michelsen Oversikt – statens finansielle klimarisiko.

I Henrik Tveters Scenarier for fremtidig petroleumsutvinning i Barentshavet – statens risiko i dagens skatteregime – kan du sette deg inn i hvilken økonomisk risiko staten tar gjennom skatteregimet hvis oljeselskapene investerer overskuddet sitt i ny leting og utvinningsprosjekter med lang tidshorisont, framfor å betale grunnrenteskatt som ville ha havnet i Oljefondet.

Det er Stortinget som har ansvar for at vi holder oss med hensiktsmessige lover, regler og en eierskapspolitikk som reflekterer de utfordringene og mulighetene landet vårt skal håndtere. Nå står vi foran en global energiomstilling. De tillitsvalgte i vårt nyvalgte Storting bør fordomsfritt stille seg blant annet følgende spørsmål:

  • Hvor stor økonomisk risiko er staten villig til å ta i håp om at oljenæringen fremover skal by på sårt tiltrengte regionale arbeidsplasser? Finnes det mindre risikofylte måter å stimulere til næringsvirksomhet som er mer i tråd med målsettingene i Paris-avtalen?
  • Når vi vet at verdens klimagassutslipp skal reduseres dramatisk, hvor lenge kan det lønne seg å fortsette med investeringer i nye prosjekter for fossil energi?
  • Hvordan vil elektrifiseringen i transportsektoren og annen teknologiutvikling påvirke etterspørsel etter olje og hvordan vil endringene kunne påvirke lønnsomheten til nye utbyggingsprosjekt i Barentshavet?
  • Er det i 2017 og i tiden fremover økonomisk fornuftig at staten Norge investerer tungt i fossil energi verden over – gjennom Oljefondet og som majoritetsaksjonær i Statoil?
  • Er det forenelig med prinsippene om risikospredning at staten gjennom Oljefondet investerer 300 milliarder kroner i fossil energi?
  • Er det på tide at staten får en tyngre hånd på rattet som majoritetsaksjonær i Statoil og enten krever større utbytte eller raskere omstilling til fornybare produkter som blir etterspurt i en verden som når klimamålene? Eller bør staten selge seg ned i Statoil, kanskje i en omstrukturering der selskapet splittes opp?
  • Hvilken økonomisk risiko tar staten gjennom særreglene i oljeskatteregimet? Hvordan ser denne risikoen ut gitt ulike oljepriser?
  • Kan det tenkes at oljeinntektene staten gjennom skattesystemet reinvesterer i ny fossil energi vil kaste mer av seg i andre sektorer?
  • Er oljeskatteregimet tilpasset en situasjon der forbruket av fossil energi må trappes ned og der fornybar energi stadig blir mer konkurransedyktig på pris?

Både statens eierandeler i fossile selskaper og lov- og regelverk tilknyttet petroleumsnæringen må belyses fra flere vinkler om vi skal kunne danne oss et bilde av hvilken økonomisk risiko oljelandet Norge nå står overfor. Denne diskusjonen haster.

– Overgangen til fornybar energi går mye fortere enn ventet, sa klima- og miljøminister Vidar Helgesen da han tidlig i oktober 2017 nedsatte ekspertutvalget som skal se på statens klimarisiko.

Med denne rapporten ønsker vi å bidra til et offentlig ordskifte om statens økonomiske klimarisiko uten å ende opp i den lite fruktbare diskusjonen «for eller imot norsk oljenæring». Et marked i stor endring fordrer at vi drøfter statens klimarisiko faktabasert og med vekt på fremtid, ikke fortid. Vi trenger en informert samtale tuftet på fakta framfor følelser, om staten Norges reelle klimarisiko og om hvordan den kan synliggjøres, måles og håndteres. Eller som det kokes ned til i første artikkel i denne rapporten – signert Anders Bjartnes:

– Hvordan kan oljepolitikken legges om for å bli bedre tilpasset en utvikling der etterspørselen faller – og både olje og gass gradvis blir mindre verdt?  

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Forskerne i FNs klimapanel forteller oss at det er den fossile energien som har skapt klimakrisen vi nå står midt oppe i. De konkluderer med at så mye som 78 prosent av den menneskeskapte globale oppvarmingen stammer fra produksjon og forbruk av kull, olje og gass. De sier også at utslippene må til 0, så raskt som mulig. Det finnes mange scenarioer som viser at det er plass til litt mer olje og gass, avhengig av hvor sannsynlig det skal være å nå klimamålene fra Paris-avtalen. Men, hvis utslippene til syvende og sist må til 0, så er det ett spørsmål som uansett tvinger seg frem; Hva vil skje med økonomien til oljeavhengige land i klimaendringens tid? FNs klimaforskere har et svar på det også. De fremhever i sin siste rapport den økonomiske risikoen som oljeeksporterende land som Norge står overfor i forbindelse med klimaendringene:

«Mitigation policy could devalue fossil fuel assets and reduce revenues for fossil fuel exporters, but differences between regions and fuels exist (high confidence). Most mitigation scenarios are associated with reduced revenues from coal and oil trade for major exporters (high confidence)» (IPCC 5th Assessment report, Summary for Policymakers: 25).

Rapporten gir særlig et blikk inn i de ulike delene av det norske oljeskatteregimet, men er ikke ment å gi et fullstendig bilde av statens totale klimarisiko. Vi håper den kan inspirere til videre diskusjon og drøftelser.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima