Erik Haugane er administrerende direktør i oljemyggen OKEA som han driver sammen med blant andre Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe. 65-åringen er utdannet geolog ved Universitetet i Tromsø. Oljegründeren har blant mye annet arbeidet som letegeolog i Exxon Mobil og hadde i 2001 en av nøkkelrollene i etableringen av Pertra. Etter at det ble solgt etablerte han i 2005 Det norske oljeselskap ASA som nå er Aker BP ASA.

Energi og Klima: – Hva synes du om anbefalingen til Norges Bank om å trekke olje- og gassaksjer ut av referanseindeksen til Oljefondet, slik at statens formue blir mindre sårbar for varig fall i oljeprisene?

Erik Haugane: – Opportunisme. Oljefondet skal optimalisere avkastning gjennom å spre sine investeringer slik at de fanger opp den globale markedsutvikling og bør derfor selvfølgelig ha en riktig mengde oljerelaterte aksjer i sin globale portefølje. Men staten må gjerne selge aksjene i Equinor.

I intervjuserien #Klimarisiko inviterer vi relevante personer til å reflektere over økonomisk risiko knyttet til energiomstillingen og klimaendringene. I dag har vi intervjuet geolog Erik Haugane, CEO i oljeselskapet OKEA. 

– I desember skal regjeringens klimarisikoutvalg, som ledes av Martin Skancke, presentere sine vurderinger av klimarelaterte risikofaktorer og deres betydning for norsk økonomi. I hvilken grad vil du si at staten Norge er utsatt for klimarisiko? 

– Vi lever langt mot nord i et tøft klima og er selvfølgelig utsatt for klimarisiko, men heldigvis forskånet fra jordskjelv og vulkanutbrudd. Så vi må ikke overdrive. Vi er ikke utsatt for noen nye klimarisiki som vi ikke historisk har opplevd, bortsett fra at vi er flere, bor tettere, tar mer plass fra «naturen» og praktiserer godværsplanlegging.

– Da regjeringen i fjor satte ned klimarisikoutvalget het det blant annet at «Omstillinger bort fra fossile energibærere kan gi fall i verdien av realkapital og fossile reserver, noe som også kan skape forstyrrelser for foretak og finansinstitusjoner. Utvalget skal vurdere klimarelaterte risikofaktorer og deres betydning for norsk økonomi, herunder finansiell stabilitet». Hvordan vurderer du den finansielle klimarisikoen som kan komme som følge av omstillingen til lavutslippssamfunnet?

– Her må jeg bare sitere Ibsen: «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest.»

– Verden trenger energien fra Barentshavet

– Når vi nå diskuterer åpning av nye leteområder lengst nord, vil det fort dreie seg om prosjekter som kan begynne å produsere olje og gass tidligst rundt 2030 – når klimagassutslippene skal ligge langt lavere enn nå. Hvordan vurderer du den økonomiske risikoen i slike prosjekter?

– Dersom olje skulle bli rasende billig i framtida, vil nok ikke store oljeprosjekt i kalde og mørke farvann være det lureste å investere i. Men holder prisene seg som i dag, vil de bli svært lønnsomme, spesielt for staten. Og verden trenger den energien som er gjemt også i Barentshavet.

– Hvis du var statsminister i et år, ville du ha gjort noe for å dempe finansiell klimarisiko for staten Norge, og i så fall hva?

– Ingenting. Men jeg ville investert mer i utviklingsland. Norge kunne alene finansiert utbyggingen av vannforsyningen slik at FNs bærekraftmål om at alle skal få rent drikkevann, hadde blitt oppfylt.

– Leterefusjonsordningen ble innført i 2005 og medfører at oljeselskaper som ikke er i skatteposisjon og som ikke finner olje, får dekket minst 78 prosent av utgiftene av staten. I 2015 delte staten ut 13,3 milliarder i leterefusjon, i 2016 var tallet 7,7 milliarder. Bør ordningen fortsette eller avvikles? 

– Ordninga er svært lønnsom for staten og må selvsagt fortsette. Den er et resultat av det høye skattenivået i norsk oljeindustri slik at avkastning på investering etter skatt ble helt umulig for selskap som ikke er i skatteposisjon. Derfor er denne ordninga viktig for å regulere oppførselen til oljeselskapene. Uten den ordninga hadde de yngre og de mest nyskapende oljeselskapene bli holdt utenfor.

– Staten har en rekke roller på norsk sokkel, blant annet som arealforvalter, som eier av den største operatøren (Statoil) og som investor gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE/Petoro). Hvordan vurderer du statens rolleutøvelse på sokkelen? Er det noe du mener staten bør gjøre mer eller mindre av fremover?

– Som gruve- og vannkraftindustrien er oljeindustrien en veldig langsiktig aktivitet og norske myndigheter har på et forbilledlig vis klart å både sørge for at samfunnet/staten får det meste av verdiskapinga og samtidig være så forutsigbart at selskapene vil investere her. Men vi har nå kommet i en moden fase hvor aktørbildet vil endre seg. Myndighetene bør derfor legge større vekt på selskapenes innovasjonsevne og kostnadseffektivitet i tillegg til HMS, framover.

– Har du inntrykk av at klimarisiko blir tatt hensyn til når det tas beslutninger i næringslivet?

– Den har fått en politisk oppmerksomhet som reformasjonen og det er vanskelig å ikke hensynta slike politiske stemninger. Selskapene tar selvfølgelig hensyn til endringer i rammevilkår selv om de er generert av klimafrykt.

Ingen klimarisikoanalyer i OKEA

– Internasjonalt ser vi at stadig flere oljeselskaper presses av aksjonærene til å offentliggjøre klimarisikoanalyser, det vil si analyser som forteller hvordan selskapets virksomhet og verdier vil påvirkes av en energiomstilling i tråd med klimamålene. Har dere i OKEA gjennomført en slik analyse?

– Nei.

– Karbonprisen i Europa har steget fra fire euro per tonn CO₂ for et års tid siden til 13 euro per i dag. Ifølge rapporten Carbon Clampdown: Closing the gap to a Paris compliant EU-ETS  fra Carbon Tracker Initiative vil karbonprisen stige ytterligere på grunn av allerede vedtatte reformer av Europas kvotemarked (EU ETS). Hvordan kan en stigende karbonpris påvirke norsk oljenæring?

– Slike avgifter veltes selvfølgelig over på forbrukerne, men avgiften vil skyve konkurransen i retning av mindre CO₂-utslipp. Det er uansett bra og i den grad den virker, vil primært kull bli taperen. Også deler av oljebehovet vil dekkes av kilder med mindre eller ingen avgifter. Men siden energibehovet vokser raskere enn kapasiteten fra alternative ikke-fossile kilder, er hovedproblemet for oljeindustrien å kunne finne og produsere nok.

– Togradersmålet er en politisk konstruksjon

– Du har vært investor i oljenæringen i snart to tiår, legger du til grunn for beregninger av etterspørselen etter gass og olje at fremtidig etterspørsel etter fossil energi blir så høy at verden helt sikkert ikke når togradersmålet?

– Togradersmålet er en politisk konstruksjon. Det viktigste er å stanse forurensning og forsøpling samtidig som vi sørger for at alle i verden får anledning til å skape et bedre liv for seg og sine venner. Klimaendringer er noe vi bare må tilpasse oss til, slik menneskene alltid har gjort.

 – Hva er årsaken til at Statoil forrige uke inviterte til en kapitalmarkedsdag for bærekraft i London, mener du?

– Alle selskap som tenker langsiktig, ønsker selvsagt en langvarig god levestandardsutvikling i verden. At Statoil søker å kanalisere investorer til seg selv også på den plattformen, er vel naturlig. Jeg tolker det ikke slik at Statoil ikke skal forsyne verden med olje og gass i hele dette århundre.

– Kan oljelandet Norge havne i et moralsk dilemma ved at vi legger til grunn at vi skal tjene mest mulig penger på – og skape arbeidsplasser på – en oljeetterspørsel som kan bidra til at klimamålene ikke nås?

– Vi er en betydelig bidragsyter til at de fleste av FN sine bærekraftmål er nært ved å oppfylles, og skal være stolt av det. I 40 år har jeg observert at ingen av klimakatastrofene har inntruffet. Vi produserer mer mat, folk lever lengre, færre omkommer osv. Til og med Maldivene er over vann. Den ekstreme oppmerksomheten som klimatrusler får er et resultat av hvordan menneskenes hjerne er konstruert, vi neglisjerer alle forbedringer, vi bryr oss ikke med at det som allerede er dårlig blir dårligere eller bedre, men vi elsker nye trusler.

– Verdens oljeforbruk økte med 1,6 prosent i 2017, det er transport og petrokjemi som driver veksten. Bekymrer det deg at energiomstillingen kan komme til å gå så trengt at verden ikke når målene i Paris-avtalen? 

– Nei, det bekymrer meg at vi av frykt for noe som kanskje skjer og lar det som faktisk skjer bare flyte av gårde. Bremses tilgangen på rimelig energi vil vi oppleve en tilbakegang når det gjelder den midlere levestandarden i verden.

Siste rene fossilbil i Norge selges i 2086?

– Tall som nylig ble presentert i Bloomberg viser at Kina leder an med å fase inn elbusser, og at Kinas elbusser i år vil spare landet for 279 000 fat olje per dag. Hvordan tror du elektrifiseringen av transportsektoren vil påvirke etterspørselen etter olje?

– El-drevet samferdsel er en veldig fordel i forurensede byer, men energien må komme fra et sted. Om alle bilmotorer var elektriske, ville ikke energibehovet minke. Men kull- og atomkraft kan selvsagt erstatte mye oljeproduksjon.

 – Elbiler er mer energieffektive enn forbrenningsmotoren, betyr ikke det at energibehovet vil falle om all transport går på el?

– Elbilene bruker ikke mindre energi enn de gjerrigste diesel- og bensinbilene, men det blir også mange flere biler. I store deler av verden er det ikke et el-nett som er i nærheten av å kunne forsyne elbiler med energi. Bare det å få ladet smarttelefonene er vanskelig. Så her blir det det samme argumentet som at solceller har en fordel der hvor strømnett ikke er bygd ut, så har bensinbiler en fordel der el-nett ikke er tilstrekkelig kraftig.

– Når selges den siste nye, rene fossilbilen i Norge?

– 2086?

Klimasøksmål absurd

– Storbritannias sentralbanksjef Mark Carney har advart om at de som har tjent store penger på å utvinne fossil energi kan bli holdt økonomisk ansvarlige av land som er blir påført store tap og skader på grunn av klimaendringer – for eksempel tørke eller havnivåstigning. Tror du Statoil eller Norge med vårt oljefond står i fare for å bli saksøkt?

– Dette er absurd. Olje har vært og er den viktigste råvaren for lave energikostnader i verden. Den har muliggjort en global handel som har ført til at forventa levealder i verden nå er hele 70 år, antall absolutt fattige har blitt halvert bare de siste 20 år og 6 milliarder mennesker har tilgang til elektrisitet. Matproduksjonen øker og antall folk som omkommer i naturkatastrofer har blitt halvert de siste hundre år. Så når regnskapet skal gjøres opp vil oljeindustrien framstå som den største velgjøreren.

– Hva bør vi som samfunn gjøre for å være best mulig forberedt til klimaendringer som mer ekstremregnvær, overvann og flom?

– Norge er et sted med store klimavariasjoner, men vi kan ikke ta høyde for alt. Historien er en mye sikrere database for å vurdere tiltak enn fantasifulle datamodeller. Så dette er svært enkelt. Det vil medføre for store ulemper dersom vi skal planlegge for en storflom som vi hadde i 1789 hvor Glomma sto 15 meter høyere enn normalt.

– Men naturkrefter som opptrer rimelig regelmessig i løpet av 10-50 år er det billigere å ta høyde for, mens de som er sjeldnere er det best å reparere i ettertid. At folk som bygger langs elvebreddene får kjellerne full av vann år om annet, er så forutsigbart at det er rart de får forsikret boligen. Likeså må bebyggelsen planlegges slik at ikke vanlige naturfenomen forsterkes og leder til menneskeskapte naturødeleggelser.

De bekymrede fornuftens fornektere

– Hva tror du historiebøkene vil skrive om Norges innsats på klima- og energiområdet i 2018?

– De bekymrede. De kommer til å le av de primitive datamodellene som skapte den store politiske psykose. Eller det bare ties i hjel og nye katastrofer lanseres. Fornuftens fornektere vil være tilstede også i framtida.

– Hvor skaffer du deg nyheter og kunnskap om energiomstillingen og klimarisiko? 

– Jeg leser IPCC-rapporter, bøker om klima og artikler med ulike vinkler. Siden jeg er utdannet geolog med avhandling om havnivåendringer, har jeg lett tilgang til å forstå det som skrives om klima og jeg er sjokkert over mangelen på vitenskapsfilosofisk forståelse med fullstendig fravær av kontradiksjon. Universitetet i Tromsøs tidsskrift Ottar sin spesialutgave om klima fra 1999 og 2007 framstår fortsatt som noe av det beste for folk som ønsker å lære litt grunnleggende om klima.

– Betyr dette at du i det store og hele helt uenig i klimavitenskapen som legges frem av IPCC?

– Det er selvsagt mange bra forskere engasjert gjennom IPCC-systemet. Men alle data prosesseres entydig mot en forhåndsbestemt konklusjon. Det har heftet ved klimapanelet fra første stund. Naturvitenskapelig forskning skal aktivt søke å motbevise rådende teorier. I IPCC-systemet og i den offentlige debatten, foregår det en aktiv knebling av forskere som har andre syn. Gjør man det med folk som ikke tror på sort materie? Ny naturvitenskapelig erkjennelse kommer snikende inn i samfunnet, men her lanseres teoriene med basuner og hornmusikk.

– Når folk helt seriøst begynner å argumentere med et flertall av forskere har et bestemt syn, så skjønner vi som er utdannet i den klassiske naturvitenskapelige tradisjon at det er ugler i mosen. Man blir jo ikke mer overbevist om eksistensen av gud om man går på hundre nye gudstjenester. Men heiagjengen utenfor IPCC, som lanserer den ene vanvittige katastrofen etter den andre, f.eks Al Gore, blir heldigvis motbevist av fakta. Vi har opplevd store naturlige klimaendringer på jorda, ikke minst de siste 5000 år, så vi vet uansett årsak til svingningene, at det går bra, sier Erik Haugane.