Potensialet for grønn innovasjon er enda større enn mange tror, mener Johan Sandberg i DNV GL. Når olje- og gassnæringen presenteres for ideer om kraftproduksjon med offshore vind, ser de muligheter folk med bakgrunn fra fornybar ikke har drømt om.

– En fornybar tanke kan bringes rett inn i hjertet av olje og gass, sa Sandberg på et rundebordsmøte arrangert av Norsk Klimastiftelse i Oslo 24. mars.

Et 30-talls representanter for store og små bedrifter, institusjoner og organisasjoner deltok på møtet (se liste nederst i artikkelen). Målet var å bringe fram innspill og synspunkter til Innovasjon Norges #drømmeløft-prosjekt om hvordan Norge skal klare skiftet fra en oljedominert økonomi til et næringsliv basert mer på grønne næringer – som produksjon og tjenester relatert til fornybar energi og energieffektivisering.

Fornybar vekst via olje

Et grønt skifte i Norge kan bli en smertefull prosess med tap av mange arbeidsplasser. I en spørreundersøkelse Klimastiftelsen nylig gjennomførte blant et panel på 55 eksperter, var likevel optimismen til stede: Åtte av ti sa seg helt eller litt enig i at fornybarnæringene og andre grønne næringer kan kompensere for nedgangen i oljesektoren med nye arbeidsplasser og verdiskaping.

På rundebordsmøtet presenterte Sandberg fra DNV GL et konkret prosjekt der et grønt skifte så å si bygges inn i oljesektoren. Produksjon av olje på modne felt (haleproduksjon) krever mye energi når vann skal pumpes inn i brønnene. Denne energien kan leveres av flytende vindmøller, og vil være billigere enn konvensjonelle løsninger, ifølge Sandberg.

På den måten kan Norge bidra til å modne en teknologi som senere kan bygges ut i kyst- og havområder over hele verden. Kombinasjonen av flytende vindkraft og oljeproduksjon vil bare være relevant for de neste 10-15 årene, framholdt Sandberg. Deretter står vindkraften på egne bein.

– Vi må bruke kompetansen som finnes i olje og gass inn mot fornybart, sa Sandberg.

Dette var flere opptatt av på rundebordsmøtet. Med prosjektet Transferit vil flere organisasjoner systematisk overføre kompetanse og teknologi fra olje- og gass-sektoren til andre næringer, fortalte Terje Sletnes fra Tekna. Modellen går ut på å føre sammen personer fra ulike fagområder i idelaboratorier.

Denne kompetanseoverføringen blir ikke lett, advarte Jon Dugstad fra Intpow. Fortsatt lav arbeidsledighet gjør at kompetansen er «låst» der den er – fremfor alt i den fremdeles lønnsomme olje- og gassindustrien.

– Finnes det politisk vilje i Norge til å tenke den tanken at noen av ressursene vi har må flyttes, på et eller annet vis, fra nedgangsindustrien olje og gass til en oppgangsindustri, spurte Dugstad. Informasjonen om alle mulighetene i de grønne framtidige vekstnæringene har nemlig ikke nådd olje- og gassmiljøene.

Et desentralisert skifte

Et grønt skifte gjennom kontinuitet eller brudd – hva er mest sannsynlig? Internasjonalt er energibransjen sterkt preget av et strukturelt skifte fra en sentralisert til en desentralisert modell. Jens Ulltveit-Moe beskrev hvordan tyske kraftselskaper har sovet i timen, undervurdert den raske utbyggingen av sol- og vindenergi, og nå blir straffet for det.

Einar Wilhelmsen fra Forskningsrådet framholdt de positive sidene ved å legge til rette for en desentralisert modell. Den norske klimapolitikken har med sin satsing på kutt i utslipp gjennom kvotekjøp og skogvern i utlandet vært elitistisk og fjernt fra folks hverdag, sa Wilhelmsen. Kontrasten er den tyske politikken for å utvikle solenergimarkedet. Tung statlig intervensjon gjorde et hjemmemarked mulig. Så ble markedet brukt som læringsarena i et samspill mellom markedsaktører og forbrukere. Flertallet av solcelleanlegg ble finansiert av folk flest – bønder og privatpersoner.

– Energiewende er populært fordi folk kan delta, sa Wilhelmsen. Med en desentralisert modell frigjøres kapital, og klimapolitikken blir populær. Det gir politikerne armslag.

Klimapolitikken bør fokusere mindre på kostnadseffektivitet, som fungerer handlingslammende, mener Wilhelmsen. En bør «plukke alle eplene på klimatreet», bruke markedet for å kommersialisere ny teknologi og åpne klimafeltet for alle typer investorer.

Det samme ønsker Vegard Laukhammer med prosjektet GreenStat, der målet er å etablere et stort norsk fornybarselskap der folk flest kan investere.

Virkemidler for innovasjon

Sju av ti i Klimastiftelsens ekspertpanel ønsker mer statlig støtte til grønn innovasjon og utvikling av nye miljøteknologier. Også på rundebordsmøtet var det stemning for en aktiv statlig rolle, men varierende synspunkter på utformingen av støtteordninger og politikk.

• Fra pilot til marked: Flere aktører pekte på at norsk innovasjonspolitikk mangler et ledd. Teknologiutvikling støttes inntil et pilotanlegg er bygd, men så er det stopp. Det er mye vanskeligere å få støtte til demonstrasjonsanlegg som kan bringe teknologien helt fram til markedet. – Veldig mye av støttemidler i Norge har stoppet altfor tidlig i den lange verdikjeden for innovasjon, sa Dag Arthur Aasbø fra Borregaard.
• Verdikjede i Norge: Den potensielle verdiskapingen i norsk forskning og utvikling realiseres ofte ikke fordi teknologien ikke kommersialiseres, framholdt også Ingrid Lomelde fra WWF-Norge. Aktører må kvalifisere teknologien sin før de kan gå ut i eksportmarkedet. Derfor trengs det et hjemmemarked i Norge. Harald Dirdal fra Havgul Clean Energy pekte på at skal du skape store volumer av arbeidsplasser i Norge, må verdikjedene også finnes her. Havgul har fått avslag fra NVE på bygging av Siragrunnen offshore vindpark. Knyttet til prosjektet er en fundament- og installasjonsfabrikk for produksjon av vindkraftverk i Farsund som ifølge Dirdal kan generere 1100 arbeidsplasser.
• Norske innovasjonsmidler i utlandet: Det er stadig en utfordring at utvikling av prototyper som er støttet med norske midler må skje i Norge, ifølge Dugstad i Intpow. En løsning på dette kan være å tillate at midlene brukes i utlandet.
• Verden er hjemmemarkedet: Håvard Vaggen Malvik fra Statkraft advarte mot krav om store statlige subsidier til fornybarnæringene. Verden er hjemmemarkedet – vi skal bygge ny fornybar, men det er ikke i Norge det skal skje, sa han. Statkraft investerer i dag mest utenfor Europa, der etterspørselen etter energi øker. Midler gå til eksportrettede prosjekter, hjulpet av ordninger som Giek og Norfund.
• Norge ikke en øy: Bør det altså ikke bygges mer fornybar i Norge? Andreas Aasheim fra vindkraftforeningen Norwea var uenig. Kraftoverskuddet forsvinner når en ser på hele kraftmarkedet som Norge er en del av, framholdt Aasheim. Han viste til at Norges store fornybarressurser kan utnyttes, slik den kraftkrevende industrien ble bygget opp på vannkraften. «Svanemerket» aluminium og eksport av kraft til utlandet via kabler er to av mulighetene Aasheim trakk fram.

Hvilke teknologier og bransjer?

Hvor skal arbeidsplassene komme? Hvilke teknologier og bransjer er lovende i en norsk kontekst? Her var innspillene mange:

• Ikke tenk snevert: Fornybarnæringene er mer enn energiproduksjon, framholdt Aasbø fra Borregaard. Dersom man vil utforme virkemidler for en næringsklynge, bør den ikke defineres så snevert at spennende virksomhet faller utenfor. Selve energien vil antakelig være billig framover, mente han. Skal Norge vokse i grønne næringer, må vi enten lage mer avanserte produkter med høyere verdiskaping eller avansert teknologi.
• Byggsektoren: Flere pekte på byggsektoren som en bransje med potensial for mange arbeidsplasser. Einar Wilhelmsen nevnte som eksempel eksportpotensial for plusshus og løsninger for vinduer og fasader.
• Vannkraft: Norge fikk en slagkraftig oljenæring ved at aktørene trakk i samme retning, sa Nils Morten Huseby fra Rainpower. Dette har ikke skjedd i samme grad med fornybarnæringene, der han savner gode møteplasser. Det vil være en viktig rolle for Innovasjon Norge å gjøre noe med dette, mente Huseby. Vannkraft er en teknologi der Norge har forutsetninger for å bli best.
• Bioenergi: Runa Haug Khoury fra Bellona trakk fram energi-potensialet ved marin biomasse (alger) som et lovende felt. Martin Kristiansen fra Nobio minte om ressurspotensialet i treindustrien for utvikling av bioenergi/biodrivstoff. Bedriften Cambi lager løsninger for gjenvinning av næringsstoffer og energi fra avfall, fortalte Pål Jahre Nilsen. 90 prosent av leveransene av utstyr til anlegg for biogass går til eksport.
• Batteriteknologi: Med norsk materialteknisk kompetanse kan batteriteknologi bli et viktig felt, tror Khoury fra Bellona. Wilhelmsen trakk fram utviklingen av batteriferjen «Ampere» som eksempel på et klimapolitisk verktøy som ikke innebærer direkte økonomisk støtte: Det offentliges innkjøpsmakt er også et viktig virkemiddel. Batteriferjen ble utviklet fordi Vegvesenet la inn miljøkrav i anbudskonkurransen.
• Bølgekraft: Gründeren Geir Arne Solheim fra Havkraft fortalte om et omfattende arbeid med utvikling av prototype for havbasert energiproduksjon. Neste fase er å bygge et demonstrasjonsprosjekt. Et hybridanlegg for vind- og bølgekraft er under utvikling.
• Hydrogen: Laukhammer i GreenStat presenterte produksjon av hydrogen for eksport som ett mulig forretningscase for et norsk fornybarselskap. Japan leter etter aktører som kan produsere «grønt» hydrogen. Norsk overskudd av fornybar energi kunne eksporteres i hydrogen-form på skip til Japan innen 2020. Det ville skape en stor verdikjede i Norge, sa Laukhammer.

Må vi gjennom en dyp krise først?

Fornybarnæringene har voldsomme muligheter framover, men de vil ikke bli enkle å realisere, framholdt Jens Ulltveit-Moe. Han ser det som sikkert at det kommer et globalt energiskifte, og innenfor dette er det rom for flere teknologiskifter.

Omstillingen til fornybar blir vesentlig tøffere enn omstillingen til oljealderen var, mener Ulltveit-Moe. Grunnrenten er en helt annen i olje. Kostnadsfallet innen sol- og vindenergi er et eksempel på Schumpeters kreative destruksjon. Underveis har en mengde selskaper gått konkurs, og Ulltveit-Moe har selv fått svidd fingrene.

– Jeg tror vi i Norge må ha en krise med et tomrom som vi kan dytte oss inn i. Da må vi være forberedt når den krisen kommer, sa Ulltveit-Moe.

Deltakere på rundebordsmøte 24. mars 2015

Innledere:
Jens Ulltveit-Moe, Umoe
Geir Arne Solheim, Havkraft
Jon Dugstad, Intpow
Johan Sandberg, DNVGL
Pål Jahre Nilsen, Cambi
Einar Wilhelmsen, Forskningsrådet

Deltakere rundt bordet:
Runa Haug Khoury, Bellona
Vegard Laukhammer, Christian Michelsen Research
Ingrid Lomelde, WWF
Terje Sletnes, Tekna
Dag Arthur Aasbø, Borregaard
Sverre Aam, SINTEF
Jostein Mælan, StormGeo
Jeanette Moen, Fellesforbundet
Ole Kristian Halvorsen, Elkas
Håvard Vaggen Malvik, Statkraft
Martin Kristiansen, Nobio
Andreas Aasheim, Norwea
Frank Jaegtnes, Umoe
Line Amlund Hagen, Intpow
Janne Stene, Energi Norge

Fra styret i Intpow:
Hilde Gillebo, Agua Imara /SN Power
Arnt Sollie, Powel
Inger E. A. Lundetræ, BKK Production
Harald Dirdal, Havgul Clean Energy
Nils Morten Huseby, Rainpower
Torgeir Nærø, AAK
Simen Bræin, Statkraft

Observatører i Intpows styre:
Kirsten Hammelbo, Utenriksdepartementet
Øivind Johansen, Olje- og energidepartementet
Håvard Figenschou Raaen, Nærings- og handelsdepartementet