I 2020 skal kommunene vedta ny kommunal planstrategi som prioriterer arbeidet de neste fire årene. Klima og klimatilpasning må i høyeste grad med i disse strategiene. Å droppe dette kan bli veldig dyrt, sier Stein-Arne Andreassen. Han arbeider til daglig som fagdirektør for klima og klimatilpasning hos Fylkesmannen i Trøndelag. Sammen med blant andre Ellen-Birgitte Strømø, koordinator for klimatilpasning i Trondheim kommune, har han de siste to årene arbeidet systematisk for å bygge opp klimanettverk og skolere ansatte og politikere i kommunene i Trøndelag.
Energi og Klima:– Hvordan fikk dere i stand dette klimasamarbeidet?
– Noen av oss så muligheten til å gripe sjansen da Fylkesmannen i Sør- og Nord-Trøndelag skulle slås sammen fra januar 2018. I arbeidet i forkant ble det mulig å frigjøre ressurser til samarbeid om klimatilpasning og utslippskutt. Vi organiserte oss slik at vi fikk på plass et overordnet Klimaråd Trøndelag som består av tre fylkespolitikere, Fylkesmannen personlig og en representant for KS. I tillegg har Ungdommens Fylkesutvalg en observatør, sier Andreassen.
– Under klimarådet har vi en operativ prosjektgruppe med medlemmer fra Fylkesmannens kontor, fylkeskommunen, Trondheim kommune og også Miljødirektoratet som jo har sitt hovedkontor i Trondheim. Denne administrative koordineringsgruppen står for gjennomføringen av prosjektet. Målgruppen er kommunene, sier Andreassen.
– Vi har knyttet til oss kunnskapsmiljøer som for eksempel NVE, Statens kartverk, NGU, Statens vegvesen og Klima 2050 ved SINTEF. Forskningen er viktig for å sikre at vi arbeider kunnskapsbasert, sier Ellen-Birgitte Strømø, medlem i den administrative prosjektgruppen på vegne av Trondheim kommune.
Utslippskutt og klimatilpasning
– Vi organiserer arbeidet i «Nettverk for lavutslipp» og «Nettverk for klimatilpasning». Trondheims deltagelse er viktig, dette er en stor kommune med muskler til å ha kontakter internasjonalt og med forskningen – og som gjerne deler kunnskap og erfaring, sier Stein-Arne Andreassen.
– Hvilket konkrete mål har dere for arbeidet ut over de mer overordnede som utslippskutt og klimatilpasning?
– Det overordnede målet er at Trøndelag er blitt en klimarobust region i 2030. Delmålene er at alle kommunene i Trøndelag innen 2022 skal ha kartlagt egne sårbare områder som kommunen må være spesielt obs på med tanke på klimaendringer, ha utarbeidet en risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) for klimarelaterte hendelser og at de skal ha utarbeidet en første plan for klimatilpasning. I tillegg er det en kjepphest for prosjektgruppen at kommunene må organisere seg tverrfaglig for å sikre at arbeidet med klimatilpasning og utslippskutt har samme mål og retning, sier Ellen-Birgitte Strømø.
Mangel på ressurser og kompetanse
– Dere har undersøkt hvordan kommunene ligger an når det gjelder eget arbeid med klimatilpasning. Hva kom frem?
– Ikke overraskende er de alvorligste flaskehalsene at det er for lite fokus på temaet internt i kommunen, dårlig forankring både administrativt og politisk, ressursmangel og mangel på kompetanse. Kunnskapsbehovet er stort i mange kommuner, kompetansen må økes slik at beslutninger og prioriteringer står seg når klimaendringene setter inn for fullt, sier Andreassen.
– Hva må kommunene vite mer om?
– I vår spørreundersøkelse om kommunenes klimatilpasning svarer kommunene at de ønsker mer kompetanse om hvordan de skal styre arbeidet med klimatilpasning og hvordan de best kan gjennomføre en ROS-analyse – altså en risiko- og sårbarhetsanalyse. Det er også stort behov for kunnskap om håndtering av styrtregn og overvann, om havstigning og om kartlegging av hvor flom og skred kan komme. Mange er også opptatt av hvordan vannforsyningen og vannkvaliteten kan forringes av klimaendringer og hvordan mer regn kan påvirke avløp og rør. En del kommuner svarer også at de trenger mer kunnskap om retningslinjer og planbestemmelser, sier Andreassen.
Nybygde boliger på fyllinger i havet
– Havnivåstigning er et prioritert område for dere, hvorfor?
– La meg bruke temaet havnivå som et eksempel på hva en region som Trøndelag står overfor og som dessverre er en temmelig underkommunisert utfordring. Kunnskap og prognoser viser at alle småbyene i Trøndelag er utsatt for betraktelig havnivåstigning. Fyllinger i havet utenfor byene er mange steder etablert på nokså ustabil grunn. Havnivåstigningen ser ut til å øke i styrke i Trøndelag, nå ligger den på 3,4 millimeter i året – det vil si en centimeter på tre år. Myndighetene har beregnet at havet vil stige med 53 cm i 2100 i Trøndelag, men da har vi ikke regnet med smeltingen av Grønlandsisen og isen i Antarktis, sier Strømø.
– Store deler av byområdene våre i Trøndelag vil bli stående under vann ved stormfloer som blir sterkere og kommer oftere. Kombinasjonen av mye bebyggelser på kunstige fyllinger – og høyere havnivå og flere og sterkere stormfloer, utgjør med andre ord en stor klimarisiko for Trøndelag, sier Andreassen.
KLIMARISIKO.ORG: Digital kunnskapsbank med redaksjonelt innhold om klimarisiko.
– Noen få eksempler: Orkanger ligger utsatt til på elvedelta nede ved havet. For Trondheim har NGU – Norges geologiske undersøkelse – med sitt nye satellittbaserte system kommet frem til at Brattøraområdet forskyver seg og synker 1–2 cm i året på grunn av blant annet en ustabil såle av kvikkleire. I arbeidet med å utvikle de sjønære områdene er det viktig å legge vekt på kommende havstigning og på de geologiske forholdene, forteller Strømø.
– På Ranheim er et nybygd boligområde plassert på ei fylling i sjøen. Frøya og Hitra har etablert marine næringer med produksjonsanlegg og foredlingsanlegg på fyllinger nær sjøen. Kunnskap om havstigning er relativt sett ny kunnskap, så det er ikke lett å endre det som allerede er bygget sjønært, men det er viktig at vi fra nå av, når vi kjenner trusselen, unngår å etablere bygg og anlegg i vannkanten. Det er her vårt prosjekt med nettverk klimatilpasning Trøndelag kommer inn i bildet. For å øke kunnskapsnivået har vi arrangert tre godt besøkte temasamlinger om havnivåstigning, hvor samtlige kystkommuner i Trøndelag var representert, sier Strømø.
– Kommunene må nå sette havstigning på den politiske dagsorden slik at de kan unngå å bygge seg inn i nye problemer. Havstigning må inn i kommunenes planstrategier for 2020–2024. Trønderske kommuner er dessuten sterkt anbefalt å forholde seg til statlige veiledninger for ikke å komme i erstatningsansvar, særlig når man etablerer nye boligområder, sier Andreassen.
Risikable dispensasjoner
Det siste året har prosjektgruppen besøkt 47 kommuner i Trøndelag gjennom ti samlinger. Kommunene i Trøndelag har ulike behov og variabel kompetanse på dette feltet. Kompetansemiljøene i Trøndelag stiller opp på samlingene og også i etterkant.
– Et eksempel på dette er Klæbu kommune som skulle bygge helse- og velferdssenter og som ønsket å bygge klimatilpasset. Fylkesmannen gikk inn med skjønnsmidler og sørget for at Klima 2050 ved SINTEF utarbeidet en veileder som forklarte hvordan dette burde gjøres, sier Andreassen.
– Hvem møter på samlingene deres?
– Først og fremst ansatte fra teknisk etat, planavdelingene, miljøavdelingene og landbrukskontorene. Som nevnt er vi veldig opptatt av at kommunene må bli flinkere til å arbeide med klima på tvers av de ulike avdelingene og kontorene. Ved Fylkesmannens kontor går vi gjennom kommuneplaner og reguleringsplaner og også hvilke dispensasjoner som er gitt i byggesaker. Det er ikke oppløftende. Mange kommuneansatte utarbeider knallgode planer, men det hjelper lite når det er andre igjen i kommunen som behandler dispensasjonssøknader, sier Andreassen.
– Det er synd at mange kommuner, som har mye kompetanse på hva som må gjøres for å bygge klimariktig, gir dispensasjoner som fører dem bort fra de gode planene. Slike dispensasjoner kan koste dyrt. Kommunene kan pådra seg betydelig ansvarsrisiko og havne i en erstatningssituasjon når de har gitt byggetillatelse der de ikke burde. Dette har vi høyesterettsdommer på, sier Andreassen.
– Det interessante spørsmålet blir jo: Hvilken kunnskap var tilgjengelig da det ble fattet beslutninger om å bygge i områder som blir påvirket av havnivået eller flom? Hvorfor valgte dere å se bort ifra kunnskapen, spør fagdirektøren.
– Forøvrig er plan- og bygningsloven kommunenes kanskje viktigste redskap i arbeidet med klimatilpasning. Kommunene er planmyndighet og kan i henhold til § 28 i denne loven si nei til bygging i slike områder, sier Ellen-Birgitte Strømø.
Etterlyser lokalpolitikerne
– Dere får tak i de ansatte i kommunene. Det er snart kommunevalgvalg og fylkestingsvalg, hva med politikerne?
– Mye av det vi arbeider med i klimanettverkene er tema som tradisjonelt har scoret lavt i den politiske diskusjonen både i valgkampen og ellers i året. Av de drøyt 140 deltagerne vi hadde på de siste samlingene møtte en eneste politiker. Her har vi en jobb å gjøre. Husk, når vi snakker om klimatilpasning og utslippskutt vil mangel på beslutninger eller beslutninger fattet på utdatert kunnskap kunne koste kommunene mye penger. Alle ansvarlige politikere som stiller til valg burde sette seg inn i hvilken klimarisiko deres kommune står overfor, sier Andreassen.
– Klimakutt aller viktigst
– Dere snakker mest om å tilpasse seg klimaendringene. Hva med utslippene?
– Klimagassreduksjoner er det viktigste tiltaket vi kan gjøre. Kommunene må kutte egne utslipp så fort som bare mulig. Slik kan de bidra i det store kappløpet om å nå klimamålene. Kommunene som venter med energiomstilling og nødvendige utslippskutt risikerer å komme bakpå og måtte ta store, kostbare kutt når kravene om dette helt sikkert kommer, sier Andreassen.
– Hvilke råd har dere til andre som vil øke klimakompetansen i egne regioner?
– Våre erfaringer fra besøksrunden i kommunen i Trøndelag viser at det er behov for å hjelpe kommunene med å sette klimatilpasning på dagsordenen. Å lære, samt å utveksle erfaringer i nettverk, er en arbeidsmetode som motiverer kommunene, gir ny kunnskap og bidrar til fokus og fremdrift i arbeidet. Forskningen som Kima2050 har gjort så langt sier at å samarbeide i Klimanettverk gir mange fordeler, særlig for små og mellomstore kommuner. Men skal slike nettverk fungere må det også ha «motorer» som kan være pådrivere, organisere arbeidet og trekke inn kunnskapsmiljøer i kommunenes arbeid, sier Ellen-Birgitte Strømø og Stein-Arne Andreassen.
