Natt til 8. juli 2014 våknet folk i flere boligstrøk på Lillehammer til lyden av vann som strømmet rundt husveggene. En front passerte over Gudbrandsdalen, og mengder av regnvann havnet i Gudbrandsdalslågen og sideelvene. På Lillehammer falt det 61 mm nedbør i løpet av ett døgn – ifølge nettstedet Vær og vind det nest våteste som er registrert der siden den første målestasjonen ble satt opp i 1861.

Flere elver tok nye løp, veier ble oversvømt og asfalt vasket bort. For andre år på rad strømmet vannet inn i bolighus, og dermed står hendelsen som et eksempel på noe vi har sett over hele landet de siste 30 årene: en opphopning av år med kraftig regnvær.

Flere våte dager

Siden 1900 er det blitt 30–40 prosent flere døgn med ekstreme nedbørmengder, avhengig av hva vi definerer som ekstremt. Den største økningen har skjedd på Vestlandet, men ekstremnedbør er blitt mer vanlig i alle deler av landet. Ventetiden for det som tidligere var en hundreårshendelse er nå redusert til 80 år.

I juni 2011 var vannføringen i Driva, Losna og Vågåvatn nær hundreårsflom. En kombinasjon av regn og snøsmelting drev vannstanden oppover også i Gudbrandsdalen og i indre strøk av Vestlandet, og Mjøsa sto så høyt som den ikke hadde gjort siden 1995. Seks uker senere vasket styrtregn ut grunnen under jernbanelinjen ved Notodden.

Året 2011 skiller seg ut, sammen med 1934 og 1990. I disse tre årene var det over 60 prosent flere ekstremt våte døgn enn det som var normalt i perioden 1961–1990. Mens sommerregn preger statistikken for 1931 og 2011, var det mildvær og vinterstormer som gjorde 1990 ekstrem.

På alle kontinenter

Norge er ikke noe unntak. Flere studier viser at det er blitt mer ekstremnedbør i store deler av verden, særlig i tropene og på våre breddegrader, der det allerede regner mye. En studie av data fra værstasjoner i hele verden viser at det våteste døgnet hvert år er blitt enda våtere på 64 prosent av disse stedene, og mindre vått de andre stedene. Fordi det er flere værstasjoner i Europa og Nord-Amerika enn ellers i verden, er funnene tydeligere og sikrere der, men endringene ble observert på alle kontinenter.

Den registrerte økningen er i tråd med at global oppvarming øker sannsynligheten for mer intenst regn. Det er naturlig at atmosfæren i en varmere verden vil inneholde mer vanndamp – teoretisk sett 7 prosent mer for hver grad temperaturen stiger.Da vil det også være tilsvarende mye mer vanndamp tilgjengelig for å danne de ørsmå vanndråpene og iskrystallene som blir til skyer, regn og snø. Andre forhold kan avgjøre om det blir dannet dråper, men når det gjør det, kan de bli flere og større. Dermed vil kraftige regnskyll kunne inneholde enda mer vann.

Observasjonene fra værstasjonene bekrefter sammenhengen mellom temperaturstigning og ekstremnedbør. Det gjør også satellittdata. På verdensbasis er perioder med El Niño i Stillehavet forbundet med høyere temperatur enn normalt, og med varmen følger regnet. En studie av nedbør i tropene har vist at det har vært flere episoder med kraftig nedbør under El Niño enn i de kaldere La Niña-årene.

Den globale gjennomsnittstemperaturen har steget 0,85 grader siden 1880, samtidig som verden har sett flere tilfeller av ekstremt regnvær. Vi kan ikke si at styrtregnet på Lillehammer i år eller på Notodden i 2011 i seg selv skyldtes menneskeskapt oppvarming, men det er en kjensgjerning at høyere temperatur fører til mer vanndamp i atmosfæren. Både enkel fysikk, avanserte klimamodeller og den økningen som allerede er observert rundt omkring i verden, gir oss god grunn til å vente mer ekstremnedbør i en varmere fremtid.

Kilder:

Allan og Soden, 2008: Atmospheric warming and the amplification of precipitation extremes.
Westra et al., 2013: Global increasing trends in annual maximum daily precipitation.
Ingjerd Haddeland: Flommen Østafjells juli 2011. Rapport fra NVE.
Ingeborg Kleivane: Flaumen i Sør-Norge, juni 2011. Rapport fra NVE.
Rasmus Benestad, 2013: Association between trends in daily rainfall percentiles and the global mean temperature.