Det ble antydet under debatten at selve tittelen på årets første klimafrokost kanskje var litt flåsete formulert. At tanken om å avslutte oljealderen med stil, ikke reflekterer det store alvoret i arbeidet for å redde planeten.

Likevel avslørte både innledninger og debatten et stort engasjement rundt hvordan det vil bli både mulig, formålstjenlig og konstruktivt for demokratiet Norge å få samme, gode grep om avviklingen av oljealderen som vi har hatt i driften av den.

Mildt?

CICERO-sjef Kristin Halvorsen snakket om muligheten for en «mild avrunding» og minnet om at ingen andre land har forvaltet en så stor og verdifull naturressurs som Norge har.

– De fleste andre har endt opp i korrupsjon og annen faenskap. Ikke minst har mange overlatt roret til internasjonale selskaper, der vi har holdt oss med fornuftige lønnsoppgjør og klok bruk av oljeinntektene.

Det har igjen gitt oss «en buffer som ingen andre har», som hun sa, med hentydning til pensjonsfondet.

Det er selvskryt vi kjenner godt. Men nå befinner vi oss i det hun kalte «skiftenes tid» og tvilen om hvor oljenasjonen Norge går herfra er betydelig.

Lykkeland 2.0

NRK-serien om oljealderen kan ifølge Aps energipolitiske talsperson Espen Barth Eide brukes som inspirasjon når pilene uvegerlig begynner å peke nedover for olje og gass.

– Det handler om å treffe riktig, sa han.

Og gjør vi det mener stortingsrepresentanten at vi kanskje kan få til Lykkeland 2.0.

Tre linjer

Han mente det har utviklet seg tre skoler i avviklingsdebatten.

• Den ene snakker for styrt avvikling av typen «det skal være slutt i 2035».
• Den andre, mellomposisjonen, vil «treffe markedet riktig» og legger vekt på å forstå hva som skjer og når.
• Den tredje proklamerer helt enkelt «tut og kjør».

Norsk olje og gass var representert på frokosten av organisasjonens direktør for klima og miljø, Hildegunn Blindheim. Hun påstod at frokost klokka 8 var i tidligste laget for henne, men virket i grunnen både uberørt av tidspunktet og engasjert av temaet.

Hun stilte til frokost med følgende beskjeder:

– Hvis vi vedtar avvikling innen 2035 vil aktørene reagere med å redusere aktiviteten allerede nå.

Det vil gi oss både mindre inntekter og mindre spillerom.

Lar vi derimot markedet bestemme, kan vi f.eks. i mellomtiden utvikle havvind og andre fremtidsrettede løsninger. Kombinasjonen hydrogen av naturgass og storstilt karbonfangst ligger Blindheims hjerte nær. Hun var innom løsningen flere ganger. Men så representerer hun jo også en industri som ser etter overlevelsesscenarioer i fornybaralderen.

Hun mente at signaler fra Storbritannia tyder på at det blir lettere å velge hydrogen enn å elektrifisere. Kombiner det med karbonfangst og vi kan kanskje snakke norsk gassproduksjon inn i evigheten? I så fall har vi en ny variant av tanken om bærekraftig gassproduksjon.

Petrokjemisk fremtid

Flere var forresten inne på at petroleumsproduksjon vil bestå som leverandør av petrokjemiske produkter, uten at disse vil få samme etterspørsel som fossil energi har i dag.

Anders Bjartnes, som er ansvarlig redaktør for Energi og Klima, mener hydrogen fra vindmøller er et bedre alternativ enn å bruke gassen fra Barentshavet. Men han la til en frykt som flere føler på; at denne diskusjonen baserer seg på et ønske om at en teknologi skal bli så stor at vi kan drive videre som i dag.

CCS på gang, endelig?

Likevel tyder flere ting på at karbonfangst som løsning har mer vind i seilene enn bare for et par år siden. Halvorsen viste til halvannengraders-rapporten fra FNs klimapanel.

– Den legger opp til den største transformasjonen noensinne, og alle scenarioene inneholder omfattende CCS (Carbon Capture and Storage).

Hun helte umiddelbart malurt i begeret. Det må nemlig bygges et stort karbonfangst-anlegg hver uke fram til 2030 for at det skal monne.

De som håpet å få enkle totalløsninger servert til frokosten, må ha gått sultne fra Grand denne torsdagsmorgenen.

Petroleum som identitetsmarkør

Verken talsmenn for total, vedtatt avvikling eller olje inn i evigheten lot sine stemmer høres.

Til gjengjeld antydet Mats Kirkebirkeland fra CIVITA hvordan oljepolitikken er blitt identitetspolitikk.

Aftenbladet-kommentator Hilde Øvrebekk var inne på noe av det samme da hun innrømmet at «mange i Rogaland fortsatt tenker at de vil ha det sånn som det har vært».

Det ble også tid til en visitt til Ståle Kyllingstad i oljeserviceselskapet IKM, som i vinter ga uttrykk for at noe må ha sviktet i utdanningen til AUF-medlemmer som vil vedta en avvikling av bransjen hans. Øvrebekk kalte det «hersketeknikk». Hildegunn Blindheim fra Norsk olje og gass la for egen del til at Kyllingstads utspill var under pari.

Utforbakke

Allerede før panelet slapp til hadde Bjerknessenterets direktør Tore Furevik skissert det store alvoret.

– Halvannengradersrapporten fra FN (2018) slo fast at dersom vi skal kunne holde temperaturøkningen under 1,5 grad i forhold til førindustriell tid, det vil si en halv grad varmere enn i dag, så har vi igjen 580 milliarder tonn CO₂ å slippe ut. Det vil si 10-15 år med dagens forbruk før vi passerer 1,5 grader.

Furevik anslår at vi må la ca. 75 prosent av kjente olje- og gassressurser ligge for å oppnå målet dersom vi ikke får til storstilt karbonfangst.

Det er visstnok likevel håp. Slik han leser rapporten har vi fortsatt en liten mulighet for å nå målet.

– Den dårlige nyheten er at vi stevner mot en økning på 1,5 grader i løpet av de nevnte 10-15 årene og sannsynligvis passerer to grader i løpet av ca. 30 år uten et dramatisk kutt i utslippene.

For å holde temperaturen under halvannen grad må utslippene ifølge Furevik reduseres med 50 prosent innen 2030 og resten, dvs. 100 prosent kutt, innen de neste 10-20 årene.

Det er bakteppet som gjør at det kanskje ikke er så rart at enkelte representanter for generasjoner som skal arve kloden går for mer radikale løsninger enn en «olje-avrunding» preget av fred, fordragelighet, demokrati og blandingsøkonomisk harmoni.