Vårens beskjed fra FNs klimapanel var helt klar: Å begrense den globale oppvarmingen til to grader vil kreve omstilling i alle land. Målet fra Klimaforliket i 2012 om at vi skal omstille oss til et lavutslippssamfunn innen 2050 er dermed blitt aktualisert raskere enn mange hadde forestilt seg.

En slik omstilling av kompasset for samfunnsutviklingen innebærer at vi må gjøre noen tydelige valg allerede nå. De valgene vi tar i dag, for eksempel for plassering av boliger, store arbeidsplasser og trafikkårer, vil legge føringer for våre utslipp for mange tiår framover. Derfor må vi både planlegge og investere ut fra andre mål og på en annen måte enn hittil.

Arealpolitikken bestemmende

I dette arbeidet vil kommunesektoren ha en nøkkelrolle lokalt. Gjennom å være arealmyndighet, eier og driver av kollektivtrafikk og utøver av lokale reguleringstiltak, har kommunene og fylkeskommunene særegne samfunnsoppgaver som ikke dekkes av andre. Det er på disse områdene kommunesektoren kan bidra med tiltak som virkelig monner, målt både i form av utslippskutt, bidrag til omstilling og reduksjon av lokal forurensning.

Viktig er det også at dette er fysiske tiltak «på bakken», for eksempel en ny trikkelinje, som det vil være vanskelig å reversere når de først er innført.

Reduserer transportbehovet

Er det ikke så bare for kommunene å planlegge riktig og sette i gang? Tja, la oss se på hva de kan oppnå og hva de ikke kan oppnå på egenhånd. De kan for eksempel redusere innbyggernes transportbehov ved å lokalisere boliger, arbeidsplasser og offentlige serviceinstitusjoner rundt kollektivakser og knutepunkter. Dette vil også øke trafikkgrunnlaget for den lokale kollektivtrafikken, slik at vi får bedre uttelling av nye investeringer.

Må skaffes midler til investeringer

Alle kan imidlertid ikke ha kontor rett over gata, og mange byer vokser nå raskt. Verdien av arealtiltakene kan derfor mangedobles hvis det skaffes til veie midler til nye investeringer i kollektivtrafikk og gang- og sykkelveier, og også til drift av kollektivtrafikken.

Nytten av slike samordnede areal- og transporttiltak kan på sin side økes ytterligere hvis det i tillegg innføres lokale reguleringstiltak, som for eksempel parkeringsrestriksjoner. Det er når det innføres slike samtidige trippeltiltak – areal, transport og regulering – at de virkelig gode effektene kan oppnås.

Forpliktende samarbeid

Kommunene og fylkeskommunene har imidlertid ikke de økonomiske ressursene som må til for å få gjennomført omstillingstiltakene i et tilstrekkelig volum og på så kort tid som nødvendig. Slike midler er det bare staten som har. Derfor er det bare gjennom et langsiktig, forpliktende samarbeid mellom staten og kommunesektoren, der kommunene bidrar med areal- og reguleringstiltak og staten med økonomiske ressurser til investeringer og drift, vi vil kunne få en omstilling lokalt raskt nok til å nå 2050-målet.

Den nye ordningen med bymiljøavtaler er en start på et slikt samarbeid. Selv om det skal brukes 26,1 milliarder kroner til disse avtalene de nærmeste ti årene, rekker dette bare til noen få større kollektivprosjekter i de fire største byene, og en del mellomstore tiltak i de fem nest største byområdene. Målsettingen om nullvekst i biltrafikken i storbyene kan derfor bli vanskelig å nå med de avsatte midlene.

Omstilling over hele landet

Skal vi oppnå reell omstilling av det norske samfunnet, kan vi heller ikke begrense innsatsen til noen utvalgte storbyer. Mange mellomstore og mindre byområder har allerede uttrykt sterk interesse for å delta i bymiljøavtalelignende ordninger.

Utslippsfri kollektivtransport

Vi bør også finne fram til virkemidler som i en overgangsperiode kan bidra til at nye drivstoffer tas i bruk i kollektivtrafikken. Ifølge Miljødirektoratet kan bymiljøavtalene gi utslippskutt på opptil 550.000 tonn i de ni største byene fram til 2020 – med dagens drivstoffer.

Buss er det klart viktigste kollektive transportmidlet, og fra Nasjonal transportplan vet vi at buss i gjennomsnitt har rundt 30 prosent lavere CO₂-utslipp enn bil pr passasjerkilometer. Det gjør det viktig å få enda flere over på bussen. Blir bussen utslippsfri – for eksempel gjennom el- og/eller biogassdrift – vil vi imidlertid kunne oppnå mye, mye mer enn de 550.000 tonnene.

Vi må altså omstille oss over hele fjøla – areal, transport, reguleringer, teknologi – over hele landet, i løpet av forholdsvis kort tid og ikke minst i fellesskap, for å få lokaltransporten på rett vei mot lavutslippssamfunnet.