15-16. september møtes ordførere og kommuneledere i Arendal for å drøfte hva kommunene kan gjøre for å akselerere det grønne skiftet. Tallene viser at vi ikke har noe tid å miste.

Mens de fleste land vi kan sammenligne oss med har redusert sine utslipp av klimagasser siden 1990, er Norge et av få industriland som har økt utslippene i den samme perioden. Den siste rapporten fra Miljødirektoratet viser at Norge ligger an til ikke å nå målene i Klimaforliket om å bringe de innenlandske utslippene ned til 47 millioner tonn CO₂‐ekvivalenter innen 2020. Direktoratet anslår at gapet mellom «den justerte framskrivningen og målet blir på 8 millioner tonn CO₂‐ekvivalenter i 2020». 2020 er dessuten bare en mellomstasjon på veien mot lavutslippssamfunnet; tiltak som iverksettes må ha som effekt minst det dobbelte innen 2030.

Sett fra regjering og Storting blir klimapolitikken lett et spørsmål om forpliktelser og kostnader. Sett fra kommunene derimot, er klimamålene en mulighet til å utvikle bærekraftige og mer menneskevennlige byer og tettsteder. Byer og lokalsamfunn der forbrenningsmotoren og privatbilen har måttet vike plass for syklister, gående, gode kollektivtilbud og grønne lunger er attraktive byer, som vi ønsker å bo i. Kommuner med energieffektive bygg og nullutslipp av oljeovner er også kostnadseffektive og helsefremmende kommuner. Kommuner der folk er i fysisk bevegelse og ikke utsettes for forurensning er også friske kommuner, med lavere helseutgifter på sikt. Kommuner som stimulerer leverandører og det lokale næringslivet til å utvikle bærekraftige produkter og tjenester, er attraktive kommuner for næringslivet.

Det mangler ikke på utredninger, planer og kartlegginger av hva som kreves for å bygge lavkarbonsamfunnet. Flere prosjekter er også igangsatt eller vedtatt, ikke minst når det gjelder kollektivtrafikk rundt storbyene. Bymiljøavtalene mellom staten og de største byene er eksempler på godt langsiktig samarbeid. Flere kommuner har videre kommet godt i gang med viktige fyrtårnprosjekter. Men tallenes tale er klar: Omstillingen går for tregt, motkreftene er for mange, klimaforliket er snart utenfor rekkevidde.

Jeg tror det er tid for å tenke nytt for å få ned utslippene i Norge. Rundt 20,5 millioner tonn, over 40 prosent av de samlede norske klimagassutslippene, kan regnes som lokale klimagassutslipp. Hovedtyngden av dette er knyttet til transport, men også energi, bygg, jordbruk og avfall er viktige områder.

Det er anslått at kommunene som samfunnsutvikler og gjennom egen drift kan levere 30-40 prosent av Norges utslippsmål frem til 2020, og mer enn dette de neste 25 årene. I tillegg kommer den viktige rollen kommunene kan spille når det gjelder å sikre mer effektiv bruk av energi. Det siste er også et bidrag til lavere karbonutslipp, ved at frigjort elektrisitet erstatter fossilt produsert strøm i Norge, Norden og Europa.

Internasjonalt og overfor industrien har Norge lenge vært en svoren tilhenger av å sette en pris på karbon, for å stimulere frem omstillinger. Men hvis resonnementet er viktig, burde det vel også være riktig i forhold til kommunesektoren?

KS har invitert staten med på et partnerskap, der staten etter en forhandlingsprosess betaler kommunene for kutt i karbonutslipp og energiforbruk. Forslaget har så langt vunnet lite respons hos sentralmyndighetene, men det er vanskelig å forstå hvorfor. Modellen kan de for eksempel hente fra British Columbia i Canada, der nesten alle kommuner frivillig har valgt å delta i Climate Action Revenue Incentive Program, som del av delstatens ambisjoner på klimaområdet. Flere delstater har siden iverksatt liknende tiltak.

Programmet er kort fortalt et opplegg for at kommunene får tilbakebetalt CO₂-skatt i henhold til resultater og iverksatte tiltak på klimaområdet, med andre ord en form for karbonkreditter for kommunesektoren. Metodologien og målesystemet som tas i bruk er enkelt og oversiktlig, og kommunene rapporterer årlig om tiltak, resultater og inntekter mottatt fra programmet som følge av dette. Evalueringene jeg har kommet over tyder på at kommunene er positive til erfaringene så langt, og mener programmet gjør det lettere å prioritere og få gjennomslag for krevende omlegginger på tvers av etater og geografiske grenser.

Også i Norge burde det være gode forutsetninger for å introdusere tilsvarende klimainsentiver på kommunenivå. KS har allerede utviklet verktøy, KVIKKT, som kan videreutvikles for å målsette og rapportere tiltak. Den marginale rensekostnaden for å nå klimaforliket er høy i Norge; ved å stimulere til nytenkning og samarbeid på lokalt nivå bør det være mulig å identifisere flere kostnadseffektive tiltak og dermed redusere statens utgifter knyttet til å gjennomføre klimaforliket.

Resultatet av “den grønne kredittordningen” vil da være at kommunene vil få et ekstra tilskudd fra staten for dokumenterte tiltak på klima- og energiområdet. Småkommuner vil neppe ha ressurser til å utnytte ordningen fullt ut; grønne kreditter vil derfor også fungere som en “gulrot” for kommunesammenslåinger.

Gjennom grønne kreditter kan kommunene få en tydeligere og langsiktig, forutsigbar inntektsmodell for sine investeringer og initiativ på området. Det kan bety flere avtaler med private leverandører av utleie- og abonnementstilbud for elbiler og sykler, flere kollektivtilbud og sykkelveier tilpasset barnehager, skoler, sykehus og andre offentlige tilbud, mer køprising for å nå sine lokale utslippsmål, og flere offentlige-private partnerskap med private tilbydere av utslippsfrie transporttilbud, mv.