På Meteorologisk institutt sitter Trond Iversen på et bittelite kontor. På tavlen tegner han grafen som viser temperaturutvikling basert på ulike utslippskurver. Den dystreste kurven anslår en global oppvarming på flere grader mer enn førindustrielt nivå, det vil si før 1870.

– Nå skal vi regne motsatt, i stedet for å ta utgangspunkt i ulike utslipp og se hvordan temperaturen blir, stiller vi klimamodellene inn på en temperatur og ser hvordan klima oppfører seg. Andre vil se på hva som må til av teknologi og samfunnsendringer for å holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader. Det haster å redusere utslippene, og vi må etter hvert klare å fjerne mer drivhusgasser fra atmosfæren enn vi tilfører, sier Iversen.

Trond Iversen er professor i meteorologi og leder det norske klimamodelleringsarbeidet for å få ferdig klimasimuleringer til Klimapanelets spesialrapport om 1,5 grader global oppvarming.

De nye klimasimuleringene skal nå spesielt undersøke tre ting:

• Hvilke tålegrenser klimasystemet har for rundt konsentrasjon av drivhusgasser og aerosoler.
• Studere regionale klimamønstre knyttet til forskjeller i ekstremvær.
• Den spesielle forsterkningen av menneskeskapt oppvaming og naturlige variasjoner i Arktis.

Tilfellet Arktis

Når man snakker om togradersgrensen, er det et gjennomsnitt på kloden. Som en tommel ngerregel kan man regne med at temperaturstigningen i Arktis er omtrent en dobling av gjennomsnittet. Det vil si at to grader global oppvarming betyr nesten flere grader i Arktis – det er mye når det er snakk om smelting av snø og is.

Trond Iversen peker på at nesten alt av variasjoner og trender i jordas bakketemperaturer har størst utslag i Arktis.

Årsakene til dette er flere prosesser med en forsterkende effekt for oppvarming i Arktis. Når sjøis og snø smelter, blir grunnen mørkere, mer solstråling tas opp og enda mer snø og is smelter. Andre prosesser demper oppvarmingen andre steder, men bidrar til å forsterke oppvarmingen i Arktis. Arktis har også spesielle strålingsforhold med vinterens lange polarnatt og motsatt om sommeren.

Vil trolig gå over temperaturgrensen en stund

Mange er skeptiske til om vi faktisk kan klare begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 1,5 eller to grader. Oppvarmingen følger konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren, og i år har verdiene for første gang ligget over 400 ppm. Det er en milepæl av det urovekkende slaget.

Karbonbudsjettet tyder på at vi allerede har bidratt med om lag to tredjedeler av det vi kan slippe ut for at det skal være sannsynlig å holde oss under togradersgrensen, og med den farten de globale utslippene har i dag, er det kun få år igjen før grensen krysses.

– Siden klimasystemet er tregt, er det mange som legger inn at vi kan overskride grensen for den globale oppvarmingen før vi igjen kommer under 1,5 grader. Men for Arktis, med den forsterkningen vi har der oppe, er jeg bekymret for om vi i løpet av den perioden der temperaturgrensen overstiges, kan krysse viktige terskler eller vippepunkter for en del prosesser, sier Trond Iversen.

Et eksempel på et slikt vippepunkt er permafrosten. Om den begynner å tine, kan den slippe ut mye metan, som er en veldig sterk drivhusgass. Også smelting av landbaserte isbreer representerer en slik terskel. Det tar mye lengre tid å bygge opp en isbre enn å tine deler av den.