– Statens krav om klimariktige investeringer i kommunene er langt ifra sterke nok, verken i form av pisk eller gulrot. Det er synd om kommunene sitter igjen med svarteper dersom det kommer nye krav og regulatoriske endringer. I finansbransjen snakkes det om stranded assets, det kan bli en realitet for kommunene også.

Politiske engasjementet i den enkelte kommune har mye å si

– Hvordan arbeider dere med klimarisiko når det gjelder de lånene dere selv tar opp for videre utlån til norske kommuner?

– Investorene våre – de vi låner av for å kunne gi lån til kommunene - blir stadig mer opptatt av klimarisiko, dermed øker etterspørselen etter våre grønne obligasjoner. Investorene krever i større grad dokumentasjon rundt klimarisikovurderingene vi gjør når vi allokerer penger innlånt gjennom grønne obligasjoner, så det må vi forholde oss til.

– I forordet ditt til årsrapporten for 2016 heter det at dere i 2017 vil etablere tydeligere krav til klimaprosjekter finansiert med kapital fra grønne investeringsmandater. Hva vil disse klimakravene gå ut på?

– Disse kravene handler om å sikre en god standard for hvilke prosjekter som får grønn rente til sine investeringer. Forenklet fortalt skal prosjektet ha en tydelig ambisjon utover minstekravene. For å få grønn rente til transportinvesteringer må det dreie seg om elektrisk drevne framkomstmidler eller andre nullutslippsløsninger. Kravet til energieffektivisering i bygg er en reduksjon på 25 prosent i energiforbruk som følge av investeringen. Byggeprosjekter i massivtre vil også få finansiering med grønn rente. Vår ambisjon er at det skal lønne seg å satse grønt. Grønn rente i Kommunalbanken er derfor lavere enn renten på lån som ikke kommer inn under den grønne kategorien.

– Er Kommunalbankens låntagere mer opptatt av klimariktige investeringer nå enn for fem eller ti år siden?

– Definitivt. Flere kommuner er opptatt av å være ambisiøse når det gjelder investeringer og klima. Men mange mangler fremdeles kompetanse på klimarisiko. Dessuten har en del kommuner stram økonomi som gjør det vanskeligere å prioritere klimasmarte prosjekter med en høyere investeringskostnad selv når investeringen kan ha lavere livsløpskostnader.

– Det er ikke nødvendigvis slik at de store og «rike» kommunene alltid er best på klima og miljø, det politiske engasjementet i den enkelte kommune har mye å si.

– Har du inntrykk av at klimarisiko blir tatt hensyn til når det tas beslutninger i det offentlige og i det private næringslivet?

– Klima som direkte og indirekte risiko er et tema som fortsatt er ferskt for mange, derfor er det bra at dere og andre aktører setter fokus på det. Både i privat og offentlig sektor er det nok slik at noen aktører er flinke til å omsette ny kunnskap i handling, mens andre henger etter. Det er kanskje litt typisk oss i Norge å tro at dette ikke hender oss?

Kull-, olje- og gassreserver kan ende som stranded assets

– Når vi i Norge nå diskuterer åpning av nye leteområder lengst nord, dreier det seg om prosjekter som kan begynne å produsere olje og gass tidligst rundt 2030. Hvordan vurderer du den økonomiske risikoen i slike prosjekter i lys av klimaspørsmålet?

– Det er stor usikkerhet knyttet til fremtidens energietterspørsel og regulatorisk risk. Men dersom man velger å være optimist og forutsetter at vi klarer å nå togradersmålet, må vi raskt gå over til fornybare energikilder og slutte å brenne olje, kull og gass. Det er en risiko for at kull-, olje- og gassreserver kan ende som stranded assets. Det er de som mener at dette kan medføre en karbonboble som sprekker og at dette i verste fall kan føre til en ny finanskrise.

– Ifølge Carbon Tracker-rapporten fra 2011 som for alvor satte klimarisiko på agendaen, må 80 prosent av de fossile reservene vi kjenner til i dag bli i bakken dersom vi skal nå togradersmålet. Da er det klart at vi i Norge bør gjøre grundige utredninger før vi binder verdier til nye leteområder og øker risikoen for stranded assets.

– Området vi snakker om her er i seg selv sårbart. Hvis vi skal ha troverdighet i klimadebatten som nasjon, må kanskje disse områdene bli liggende urørt.

– Sett at du satt i styret i et oljeselskap, kan du legge til grunn for investeringsbeslutninger at fremtidig etterspørsel etter fossil energi blir så høy at verden helt sikkert ikke når togradersmålet?

– Jeg mener at alle selskaper har en moralsk plikt til å vurdere hvilke eksterne konsekvenser deres egen virksomhet har. Jeg tror det er mange selskaper innen olje og gass som har muligheter for å være med på et grønt skifte og gå fra primært å produsere olje, til å produsere mer gass og fornybar energi. Det kan tenkes at det er olje- og gass-selskaper som skal bidra til å få CCS til å funke skikkelig også.

– Det er behov for en del olje og gass i tiårene som kommer i de fleste scenarier, blant annet fordi vi har «låst inn» såpass mye fossilbasert infrastruktur, særlig i transportsektoren, og som det kan ta tid å konvertere. Samtidig ser vi at for eksempel elbil-revolusjonen har gått fortere enn de fleste modeller hadde tatt høyde for. Etterspørselssiden kommer til å være en viktig faktor når fossilproduksjonen etter hvert skal ned, og dette bør ikke fossilselskapene overse.

– Hva bør vi som samfunn gjøre for å være best mulig forberedt til klimaendringer som mer ekstremregnvær, overvann og flom?

– Vi må ta oss råd til å være føre var. Ta ekstrakostnadene ved å gjøre bygg og infrastruktur klare for tohundreårsflommen eller kanskje tusenårsflommen i stedet for å få en kjemperegning i fanget når uværet kommer. I København snakker de om det bevilgende regn i 2011, byen ble tatt på senga av 150 mm regn på et døgn, og forsikringsbeløpet kom opp i fem milliarder kroner. Da lærte de at det koster mindre å være forberedt. Det bør vi lære av.

– Når selges den siste rene fossilbilen i Norge?

– Jeg tror det er sannsynlig at det vil skje allerede fra 2025. Dette er et eksempel på et område hvor teknologien har gjort store sprang og muliggjort en overgang til lavutslippsløsninger uten at det føles som noe tap for folk flest. Elbilene er snart fullgode erstattere.

– Hvor skaffer du deg nyheter og kunnskap om energiomstillingen og klimarisiko?

– Mange av de tradisjonelle mediene jeg bruker har blitt flinkere på disse områdene. Blant annet hadde The Economist effektene av økt temperatur i havet som et sentralt tema i siste nummer. Det var forstemmende lesning.

– En bok jeg har hørt mye bra om er Per Espen Stoknes’ bok Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming. Den tar for seg paradokset at jo mer informasjon vi har om global oppvarming, jo sterkere bestrides de samme faktaene. Den står på sommerens bokliste.