Klimaendringer kan forårsake kostbar fysisk skade, og overgangen til et lavutslippssamfunn kan påføre personer og virksomheter økonomisk tap. De som direkte eller indirekte lider tap som følge av klimautviklingen, kan gjøre forsøk på å holde aktører som stater og selskaper rettslig ansvarlig.

«Når vi nå vet at klimaendringer skyldes våre utslipp av klimagasser, vil bidrag (av en viss størrelsesorden) til slike utslipp kunne betraktes som en medvirkende årsak, ikke bare til de globale endringer og skader vi kan konstatere i dag, men også til de atskillig mer alvorlige konsekvenser som ligger frem i tid,» skriver høyesterettsadvokat Pål W. Lorentzen i en artikkel om økonomisk ansvar for klimaendringene.

Hvem risikerer å bli stilt til ansvar? Det kan være myndigheter som trosser vitenskapens advarsler og tillater ny utslippsintensiv virksomhet. Og det kan være selskaper som direkte og indirekte står for utslippene, og ledende personer i disse selskapene.

De første sakene om ansvar for klimaendringer føres allerede for domstoler. Den peruanske bonden Saúl Luciano Lliuya saksøkte høsten 2015 det tyske energiselskapet RWE for å få dekket utgifter til å sikre eiendommen sin mot skader fra isbresmelting som skyldes den globale oppvarmingen. Saken føres for tysk rett. Lliuya tapte i første instans, men har anket. RWE er det enkeltselskapet som står for de høyeste klimagassutslippene i Europa.

Den nederlandske staten ble i 2015 dømt til å høyne sine klimapolitiske mål og kutte klimagassutslippene med 25 prosent innen 2020, etter søksmål fra en miljøorganisasjon. Dommen i nederlandsk tingrett ble begrunnet med at staten har en aktsomhetsplikt overfor borgerne sine.

En forverring av klimautviklingen kan øke sannsynligheten for flere søksmål.

Norsk Klimastiftelses ekspertpanel ble stilt spørsmål om ansvarsrisiko for stater, virksomheter og enkeltpersoner i styre og ledelse.

Ansvarsrisiko for stater

Stater som har tjent godt på fossil energi kan bli forsøkt stilt til ansvar for ødeleggelser som skyldes menneskeskapte klimaendringer. Ekspertpanelet er delt på midten i spørsmålet om sannsynligheten for at slike søksmål vil bli reist. 35 prosent mener det er svært høy eller høy risiko for søksmål mot stater, mens 31 prosent mener risikoen er lav eller svært lav. De øvrige fordeler seg på «nøytral» og «vet ikke».

«De vil bli reist, men vil bli vanskelige å vinne. Trenden om at man søker tiltak framfor kompensasjon kan gjøre det lettere å vinne», skriver en paneldeltaker i en utdypende kommentar. «Det neste og kanskje mer interessante spørsmålet er: Vil slike søksmål lykkes, eller bare fungere som politisk teater?», skriver en annen deltaker.

Panelet ble også bedt om å rangere seks utvalgte oljeeksporterende stater etter risiko for å bli saksøkt for ansvar for klimaendringer. Her ble USA rangert på topp, fulgt av Saudi-Arabia, Norge, Russland, Venezuela og Nigeria.

Leder for Region Vest i PwC Geir Inge Lunde mener at Norge kan stå utsatt til for søksmål, og at risikoen er økende.

– Hva kjennetegner Norge? Det ene er at vi er steinrike, vi har et oljefond. Det andre er at vi har tjent de pengene på fossil energi. Og punkt nummer tre som kjennetegner oss, er at vi er en liten nasjon – vi har lite å forsvare oss med bortsett fra penger. Hadde jeg vært en institusjon, så hadde jeg kanskje saksøkt Norge før jeg saksøkte USA. Så det er verdt å tenke gjennom dette, sier Lunde.

Til dette spørsmålet etterlyste en paneldeltaker på hva slags grunnlag søksmålet ville bli reist: «Det mangler en viktig variabel her. Søksmål basert på FNs menneskeretter, internasjonale avtaler eller nasjonal lovgivning? Jeg har tatt som utgangspunkt landets egne borgere som saksøkere ut fra nasjonal lovgivning.»

Ansvarsrisiko for selskaper og ledelse

Institusjoner eller personer som vil stille noen til ansvar for klimarelaterte skader, kan også trekke selskaper eller nøkkelpersoner i selskaper som styremedlemmer og ledende ansatte for retten.

Panelet ble bedt om å ta stilling til fire påstander knyttet til risikoen for slike søksmål.

Også her var det blandede meldinger fra panelet. På den ene siden er 57 prosent helt eller litt enig i at risikoen for søksmål mot selskaper som Statoil er liten. På den annen side venter 65 prosent et stigende antall søksmål mot oljeselskaper.

46 prosent er helt eller litt enig i at virksomheter involvert i fossil energi bør vri virksomheten vekk fra klimagassutslipp for å redusere risikoen før søksmål. Men på den annen side er det bare en tredjedel av panelet som er enig i at styremedlemmer og ledende ansatte risikerer søksmål mot seg.

«Det er stor sannsynlighet for at enkelte organisasjoner vil fremme søksmål mot stater og selskaper. Søksmålene vil skape oppslag i media, men det er liten sannsynlighet for at søksmålene vil føre fram,» utdyper en paneldeltaker.

«De bør vri virksomheten vekk fra klimagassutslipp for å redusere negative markedsreaksjoner og risiko for svekket lønnsomhet. Det er viktigere enn juridisk risiko,» skriver en annen.

Administrerende direktør Jan Erik Saugestad i Storebrand Asset Management har merket seg diskusjonen om klimaansvar.

– Jeg registrerer at det er et økt fokus på ansvaret styret har i forhold til å vurdere all risiko i virksomheten. Dette omfatter jo også sårbarhet i forhold til klimaendringer og selskapets påvirkning på klima. Vi ser allerede enkelte eksempler på at styret blir stilt til ansvar, sier Saugestad, og viser til begrepet «ESG litigation». Det betyr at selskaper og styrer kan bli stilt rettslig ansvarlig for å overholde regler knyttet til miljø, samfunnsmessige forhold og god virksomhetsstyring.

Administrerende direktør Maria Moræus Hanssen i Engie E&P tror det er en viss sannsynlighet for at vi får en aktivistdrevet bølge av søksmål mot oljeindustrien. Hun mener det kan bidra til økt bevissthet rundt klimaspørsmål, men sliter med å se at søksmålene kan vinne frem.

– Vi må huske på at dette ikke er en ulovlig virksomhet og at man i tilfelle må finne konkrete vinklinger hvor selskapene har brutt lov og rett, eller har erstatningsansvar i forbindelse med skader, sier hun.

Eventuelle søksmål som gjelder ansvar for klimaskader vil måtte rettes mot nasjonalstater, ikke bare oljeselskaper, mener hun.

– Dette er en industri som opererer under strenge regulative vilkår som er gitt av nasjonalstater. I mange land eier olje- og energiselskapene formelt sett ikke ressursene – de forvalter dem på vegne av nasjonalstaten. Så da vil også nasjonalstatene måtte være objekt for slike søksmål.

Oppsummering: Klimarisikoens nedsider og oppsider

Ekspertpanelet og intervjuene vi har gjort i etterkant forer debatten om klimaendringer og økonomisk risiko med et mangfold av argumenter og oppfatninger.

Ofte dreier tilbakemeldingene på våre spørsmål seg om å utvide perspektivet, eller om å rette søkelyset i en annen retning.

Rapporten Klima som finansiell risiko beskriver og drøfter tre ulike typer klimarisiko – fysisk risiko, ansvarsrisiko og overgangsrisiko – og hvordan disse er relevante for Norge.

Rapporten er gitt ut av Norsk klimastiftelse som del av et allmennopplysningsprosjekt støttet av Finansmarkedsfondet.

Åpne kunnskapsmøter om emnet ble avholdt i Stavanger (se opptak), Trondheim, Bergen og Oslo (se opptak) i samarbeid med Cicero og Finans Norge.

Spørsmålene om fysisk risiko tok primært for seg hvordan faren for klimarelaterte skader knyttet til stormer, nedbør osv. i Norge vil utvikle seg, og hvilke aktører og sektorer som er mest utsatt. Men vi er også sårbare for indirekte virkninger av klimaendringer som rammer andre land og regioner, minner klimaforsker Rasmus Benestad ved Meteorologisk institutt om. Tørkeperioden i Syria 2006–11 kan ha bidratt til å utløse borgerkrigen, ifølge en studie. Tilstrømningen av flyktninger i 2015 overbelastet norske kommuner.

En annen form for fysisk klimarisiko er knyttet til matforsyning.

– Under hetebølgen i 2010 sluttet Russland å eksportere korn. Fare for matmangel kan få følger for land som Norge som må importere mat. Å være selvforsynt med mat er en viktig del av en strategi for klimatilpasning, men det vil koste mer. Sikkerhet koster, sier Benestad.

Grønne muligheter

I debatten om økonomisk risiko ved overgang til et lavutslippssamfunn kan en fort bli litt enøyd opptatt av selve energiproduksjonen, påpeker en paneldeltaker. Omstillingen skaper også muligheter – klimarisikoen har en oppside.

«Undersøkelsen er i stor grad rettet mot olje og gass, finansiell risiko og produksjon av fornybar energi. Dette er en liten del av det totale bildet. Klimaendringene gir store muligheter for utvikling av det norske næringslivet. Industrien er allerede i gang med å utvikle nye produkter og tjenester som vil bli etterspurt i lavutslippssamfunnet. Dette aspektet er altfor lite synlig, både i denne undersøkelsen og i den offentlige debatten generelt,» skriver deltakeren.

En annen deltaker istemmer:

«Endret markedsadferd blant kunder vil øke sannsynligheten for styrket lønnsomhet i «grønne» virksomheter. Kapitalen vil derfor markedsmessig i større og større grad søke investeringer med lavere klimarisiko og bedre lønnsomhetsutsikter.»

Innovasjon og risiko

Spesialrådgiver Bjørn Vidar Lerøen i Norsk olje og gass minner om Norges ekstremt gunstige utgangspunkt for å kunne håndtere klimarisiko.

– Hvis et land med 7000 milliarder i banken ikke klarer å fornye seg, næringsmessig, industrielt, økonomisk – da er det noe alvorlig i veien med vår kreativitet. Det er ingen land på kloden som har et bedre utgangspunkt enn Norge. Vi er et høykostland, men vi har høy kvalitet på kunnskap, folk som er gode til å arbeide, som i generasjoner har vært gode til å omstille seg, og vi har mye penger til å skape det nye Norge, som vil være mindre karbonavhengig, sier han.

Men også på dette punktet kan perspektivet dreies. Det norske næringslivets og samfunnets innovasjonsevne vil utvilsomt være en avgjørende faktor i å klare omstillingen til et lavutslippssamfunn. Samtidig er nettopp en økt innovasjonstakt og kunnskapsdeling globalt en kilde til økt risiko for stater og samfunn som har basert seg sterkt på inntektene fra fossil energi. Geir Inge Lunde i PwC peker på denne dynamikken: Vi står oppe i en revolusjon innen kollektiv innovasjon, der det skapes et globalt kunnskapssamfunn. Denne utviklingen vil også føre med seg en løsning på problemene med å høste og lagre fornybar energi, mener Lunde. Samtidig øker presset fra folk og politikere om en mer ambisiøs klimapolitikk der det gjøres noe med utslippene.

– Det er en innovasjonstakt og kunnskapsøkning som er helt dramatisk, og derfor greier jeg ikke å fatte noe annet enn at vi finner en løsning på energi. Hvis vi kombinerer de to kreftene, innovasjons- og læringskraften med den politiske kraften, så tror jeg at den økonomiske risikoen med å drive fossilt er sterkt økende, sier Lunde.

Tilbakemeldingene fra ekspertpanelet har gitt innspill om de ulike typene klimarisiko, og kommentarene skaper et inntrykk av at Norge har handlingsrom til å håndtere risikoene. Men vi burde hatt mer kunnskap om eksponeringen mot fossil energi og den samlede klimarisikoen, og handlingsrommet må utnyttes raskt, mener en deltaker:

«Den samlede eksponeringen mot det fossile er enorm i Norge. Offentlig og privat eierskap, skatteinntekter, arbeidstakere, forskningskapasitet osv. Det ville være fint å beskrive den samlede eksponeringen og risikoen ved dette. Vi har per i dag et veddemål på at togradersmålet ikke følges opp. Jeg mener vi burde hatt en massiv omstilling. Det er vel heller ingen finansiell hedging for å kompensere for denne risikoen.»