Både på Statoils egen høstkonferanse og på LOs oljekonferanse forrige uke uttrykte Helge Lund seg i vendinger som tyder på at selskapets toppledelse er vesentlig mer usikker på strategien nå enn de var for et par år tilbake. Det er mange forhold som spiller inn – det grunnleggende er at lønnsomheten i petroleumssektoren er under kraftig press. Nesten alle nye felt er dyrere å utvinne enn de gamle som tømmes. Derfor svekkes lønnsomheten fat for fat – hvis ikke olje- og gassprisene stadig øker.

Statoils tidligere sjeføkonom Klaus Mohn skrev forleden en meget god kronikk om dette forholdet i VG. Det gjelder ikke bare Statoil, det gjelder hele bransjen, over hele verden.

Etter COP-19 møtet i Warszawa skrev jeg en blogg om at fossilindustrien er på defensiven. Statoils opptreden de siste par ukene er en bekreftelse på det. Utskjellingen av Europas, og særlig Tysklands, energipolitikk er et tegn på svakhet og uro. Helge Lund ser dessuten ikke ut til å ha fått med seg at EUs klima- og energipolitikk ikke har som primært siktemål å hjelpe gass-eksportører. For klimautslippene spiller det ingen rolle om kull eller gass brennes. Det er kvotetaket som definerer hvor mye CO₂ som slippes ut fra den europeiske kraftsektoren.

Oljesektoren er, som Helge Lund selv sier, upopulær blant investorene. Som Statoils dominerende eier ville det vært interessant å få et signal om hva den norske staten synes. Det politiske ansvaret for statens Statoil-aksjer er i Tord Liens hender. Statoils strategi bygger på at sterk internasjonal vekst skal gi høy avkastning frem i tid. Investeringsvolumene er formidable og den geografiske spredningen stor.

Jeg har skrevet mange ganger at Statoils investeringsstrategi er et veddemål mot klimapolitikken. Selskapets informasjonsavdeling vil nok bruke andre termer, men Statoil bekrefter substansen i påstanden om veddemålet i et brev som er sendt til tenketanken Ceres tidligere i høst. Statoil snakker varmt om togradersmålet, men tror ikke på det. Det er mer «likely» at verdens energiforbruk vil stige langt mer enn togradersmålet tåler, og derfor investeres det i tråd med en slik forventning. Dette har en etisk dimensjon, men det har også en finansiell side.

Kaster Statoil gode penger etter dårlige? Investerer man milliarder i prosjekter som har svært dårlige utsikter til lønnsomhet hvis energiomstillingen skyter fart for alvor – på ryggen av en forsterket global klimapolitikk og kostnadsreduksjoner i fornybar energi, særlig sol?

På kort sikt er det investorenes krav til kortsiktig avkastning som truer Statoil. Det investeres for mye og tjenes for lite. På lengre sikt kan selskapet styre mot en sakte død fordi det satser alt på den fossile hesten.

Jens Ulltveit-Moes vurderinger, her gjengitt i DN, er uttrykk for synspunkter som ganske sikkert kommer til å løftes høyere på agendaen.

Statoil driver ikke «grønn hedging» i noen målestokk å snakke om. Satsingen på offshore vind er marginal i det store bildet. Helge Lund legger pengene i petroleum, og mange av prosjektene er svært utsatte hvis prisene på olje og gass ikke øker i samme takt som vi har sett de siste årene. Her har usikkerheten tiltatt i det siste. Langt flere analytikere tror nå enn for et år siden at oljeprisene vil ligge relativt lavt i 2020. DNBs Torbjørn Kjus har fått følge av mange det siste året, etter å ha vært ganske ensom med sin analyse.

At Helge Lund snakker om usikkerhet og behov for kostnadskutt på en LO-konferanse, har sikkert å gjøre med et ønske om å mørne fagforeningene – det er et forvarsel om innsparinger. Men her monner det ikke med ostehøvel og rause sluttpakker. En langt mer omfattende strategiendring er nødvendig – og fra et klimaståsted, sterkt ønskelig. Statoil kan for eksempel selge unna tjæresandaktiviteten, skifergassen – og droppe de mest aggressive prosjektene i nordområdene. Det ville bringe selskapets strategi mer i samsvar med togradersmålets krav.

Uansett er dette politikk. Statoil representerer enorme verdier på vegne av oss alle. Kanskje begynner tiden å bli moden for en skikkelig gjennomgang av Statoils strategi. Tord Lien kan ta ballen. Lar han være, bør opposisjonen på Stortinget kjenne sin besøkelsestid.

PS! Statoil har en utmerket kalkulator på sine sider som viser hvordan selskapet gjør det på børsen.