I denne bloggen trekker jeg opp noen problemstillinger knyttet til Statoils virksomhet og eierskap som jeg mener bør drøftes bredt og fordomsfritt. På Energi og Klima ønsker vi å bidra til debatt og kunnskapsdeling om klima- og energispørsmål, og vi kommer til å utfordre en del aktører til å bidra i diskusjonen. Vi håper også at brede media vil bruke mer tid og plass på Statoil, både på kommentar- og reportasjeplass.

440 milliarder kroner i børsverdi. Statoil gjør det middelmådig på børsen, men selskapet er likevel en gigant. Statens aksjer i selskapet er verd omkring 300 milliarder kroner. Dessverre er det grunn til å være svært bekymret over hvordan selskapet forvalter sine verdier. Det overordnede spørsmålet er dette:

Hvordan er Statoil posisjonert i forhold til en verden der klimapolitikken lykkes, oljeetterspørselen når sin historiske «peak» – for deretter å falle gradvis frem mot midten av århundret?

Det er en slik utvikling – i tråd med togradersmålet – norske politikere sier at de ønsker. Statoil investerer derimot i forventning om at oljeetterspørselen skal utvikle seg i takt med en global oppvarming på fire grader. Dette dokumenteres i brevet til Statoils generalforsamling som kollega Lars-Henrik Paarup Michelsen blogger om her.

Men akkurat som løken har Statoil mange lag. Rekken av forhold som bør analyseres og drøftes er lang.

Det statlige eierskapet. Staten kommer til å forbli stor eier i Statoil i evighetens perspektiv. Det kan være svært gode argumenter for å redusere andelen ned til for eksempel 51 prosent, men det er vanskelig å se for seg at selv en blåblå regjering vil gi opp den statlige kontrollen med selskapet. Det vesentlige for staten blir dermed den langsiktige verdiskapingen selskapet kan bidra med. Svingninger i aksjekursen i det korte bildet er nærmest irrelevant.

• Bør staten selge seg ned og sette pengene i noe annet? ‘

Et nedsalg til 51 prosent ville frigjort 70 milliarder som for eksempel kunne vært brukt til å oppkapitalisere Statkraft med sikte på å gjøre den fornybare lillebroren til en global gigant i fornybar energi.

Alternativt kan man tenke seg at Statoil splittes opp. Høyrisiko-prosjekter som den canadiske oljesanden og andre vidløftige operasjoner kan samles i et selskap som Staten selger seg helt ut fra. Også på den måten kan staten frigjøre store midler – og redusere risikoen det store eierskapet i Statoil representerer.

Veddemålet mot klimapolitikken. Statoil er et oljeselskap. Selskapet legger i likhet med øvrige oljeselskaper dessverre til grunn at klimapolitikken mislykkes. Dette dokumenteres overtydelig i Statoil-styrets brev til generalforsamlingen i selskapet der oljesandsatsingen begrunnes i en forventning om oljeetterspørsel i tråd med fire graders oppvarming. Fornuftige folk som Bjørn Tore Godal og Børge Brende stiller seg bak dette.

• Kan staten sitte stille å se på at selskapet man majoritetseier har en investeringsstrategi som er et veddemål mot klimapolitikken?
• Kan man alternativt tenke seg en strategi som sikrer at Statoil leverer solid lønnsomhet innen rammene togradersmålet setter?

Investeringsstrategien. Statoil har en investeringsstrategi som innebærer at selskapet skal vokse kraftig frem mot 2020. Selskapet har som mål å øke produksjonen til 2,5 millioner fat om dagen over de nærmeste syv årene fra omkring 2 millioner fat i dag. Skal dette målet nås, må Statoil investere kraftig i ny produksjon. Det gjøres da også til gagns. Finansdirektør Torgrim Reitan klagde i DN i vår på at aksjonærene ikke forsto ham. Statoil belønnes ikke på børsen for de aggressive vekstplanene. Skal selskapet gi tilfredsstillende lønnsomhet, må olje og gassprisene opp. Statoil er ikke alene om dette blant de store oljeselskapene. Hele sektoren er utsatt. Mens kursene på verdens børser har vist pen vekst står oljeaksjene dønn stille.

Stadig flere analytikere ser ut til å mene at tiden med permanent økning i prisen på olje, gass og andre råvarer kan være over. «Peak demand» kan komme mye før oljeselskapenes business as usual-analyser legger til grunn. Faller aksjekursene er det en aksjonær som «sitter fast» – og det er staten.

• Har Statoil valgt en investeringsstrategi som er for ambisiøs og risikabel?
• Setter Statoil statens verdier på spill i et veddemål om fremtidige olje- og gasspriser?
• Hvem passer på Statens interesser som aksjonær?

Det er bred enighet om at staten skal holde seg unna selskapets daglige drift, men hvem ivaretar statens interesser som «evig aksjonær»? Gjøres det selvstendige analyser og vurderinger for å gi Helge Lund et korrektiv, eller nikkes det og bukkes det på møtene i Olje- og Energidepartementet når Statoils ledelse kommer innom?

• Kunne Staten alternativt ha valgt en strategi for Statoil som innebar mer «høsting» og mindre ekspansjon – altså vesentlig større utbytter og vesentlig lavere investeringsnivå?

I en verden hvor klimapolitikken begynner å bite og oljeetterspørselen faller, kan oljeselskaper med kostbare reserver bli straffet. Risikoen knyttet til «unburnable carbon» er høyst reell, og Statoil er mer utsatt enn mange andre oljeselskaper nettopp fordi man har valgt en aggressiv vekststrategi med jakt etter kostbare ressurser som første prioritet.

Fornybar energi. Statoils innsats innen fornybar energi fremstår som halvhjertet. Det ser ikke ut til at selskapets ledelse gir satsingen på offshore vind noen særlig plass. Selskapet har likevel mye å tilby i dette feltet, stor kompetanse og bred erfaring. Hva som er det riktige å gjøre, er ikke gitt. Men å la satsingen på fornybar energi surre på bakerste benk er ingen langsiktig løsning.

• Burde Staten ha iverksatt et arbeid for å utrede hvordan man best kan bruke eierskapet i flere selskaper til å sikre sterkest mulig posisjon innen fornybar energi?

Styringen med Statoil. I dag er det Næringsdepartementet som forvalter statens eierinteresser i alle viktige selskaper utenom nettopp Statoil. Statoil ligger i Olje- og Energidepartementet, og lever dermed i en tett symbiose med forvaltningen av de norske petroleumsressursene. Denne nærheten er ikke uproblematisk, særlig hvis vi går inn i en tid der det er økende risiko for at selskapet må søke trøst hos staten hvis aksjemarkedet svikter. Ikke minst i perioder med store endringer, er det behov for at flere synspunkter og ståsteder reflekteres i styringen av et stort selskap som Statoil.

• Kan det være fornuftig å hente frem tanker om et statlig holdingselskap eller et eierdirektorat som har større avstand til politikken, men samtidig sterkere kompetanse på eierskapsutøvelsen?

Statoil som motor. Det er ingen tvil om at Statoil har vært – og er – en svært viktig aktør i utviklingen av en kompetansetung og konkurransedyktig leverandørindustri. Like sikkert er det at Statoil ikke kan velge norsk på grunn av flagget. Det er en utbredt oppfatning at den sterke leverandørindustrien utgjør en slags «hedge» når den norske oljeaktiviteten faller. Det er selvsagt riktig hvis det fortsatt er full rulle internasjonalt. Hvis derimot det globale oljemarkedet når en «peak», vil etterspørselen etter oljeservice-tjenester falle over hele verden. Det blir derfor et spørsmål om Norge bør tenke mer strategisk i næringspolitikken med sikte på å ta andeler i markeder som da vil vokse.

• Hvordan bør en norsk næringspolitikk se ut for å dempe risikoen knyttet til kraftig etterspørselsfall i oljesektoren? Hvordan må rammebetingelsene se ut for at et statskontrollert selskap som Statoil kan være lokomotiv i en slik omstilling?

Oppsummert. Listen over relevante problemstillinger knyttet til Statoils gjøren og laden er altså lang, og de jeg har vært innom her er langt fra uttømmende. Fellestrekket er at de hører hjemme i det offentlige rommet, ikke alene i Statoils toppledelse og styrerom. Staten utøver eierskapet i Statoil på vegne av oss alle.