Men tanken på å stramme inn kvotesystemet, og ikke minst gjøre det raskt, har møtt sterk motbør fra Polen og andre østeuropeiske land med kullbasert energiforsyning å forsvare.

Nå har Polen og andre fått betydelige innrømmelser i 2030-rammeverket, med blant annet fortsatt gratiskvoter til kullkraftverk etter 2020. Når ting drar seg til, tror jeg ikke Polen vil blokkere innføringen av en kvotereserve fra 2021 av, slik Kommisjonen har foreslått. Allikevel kan man lett tenke seg at disse landene sier at nok er nok. De har allerede gått med på økningen i den årlige "normale" innstrammingen av kvotesystemet fra 2021 av. "Hit, men ikke lenger", altså.Polen har tidligere markert motstand mot et raskere reformløp også ut fra juridiske formal-argumenter. Det blir klart spennende å se om og i hvilken grad alle innrømmelsene Polen nå har fått myker opp landets posisjonering i kommende runder.

Bedre dynamikk i Europaparlamentet og mellom EU-organene?

Europaparlamentet har utviklet seg til å bli en betydelig maktfaktor i utformingen av EUs politikk, med ønske om å sette sitt tydelige stempel på politikken. Vi så dette tydelig i prosessen i 2013 om en midlertidig inndragning av klimakvoter ("backloading"). Klimakommissær Connie Hedegaard kalte forslaget "a no-brainer really" og forventet at Parlamentet ville logre og si ja. I stedet stemte Parlamentet ned hele forslaget, for noen måneder senere å gjøre helomvending og støtte tiltaket slik som opprinnelig foreslått. Kraftkrevende industri får betydelig gehør hos toneangivende krefter i Parlamentet, ikke minst hos den liberal-konservative EPP-grupperingen som er den største partigruppen i Parlamentet.

Insidere i Brussel peker på at dynamikken nå allikevel kan bli annerledes enn i backloading-saken, med sentrale medlemsland og Rådet mer på offensiven, og ikke minst en klarere positiv føring fra Tyskland til viktige tyske europaparlamentarikere. Saksordførerne (rapportørene) for denne saken både i miljø- og industrikomiteen kommer begge fra EPP-grupperingen. Saksordfører i den viktige miljøkomitteen (Ivo Belet) virker relativ positiv til selve ideen om en kvotereserve. Men det er klart at sterke krefter innen EPP vil være skeptiske til en start allerede i 2017.

Alt i alt er Parlamentet en litt uforutsigbar størrelse i dette spillet, og kanskje enda mer etter valget i mai i år. Så det blir viktig å følge godt med på dynamikken som nå utvikler seg der.

Vil oppkjøringen globalt nok en gang styrke EUs reformprosess?

Det er også usikkert hvordan globale prosesser vil virke inn. I 2007 og 2008 styrket det forestående København-toppmøtet de krefter innad i EU som ville reformere kvotesystemet. Et reformert kvotesystem ble sett på som et bidrag til at EU skulle få gjennomslag i København.

Mye tyder nå på at vi får en helt annerledes global klimaavtale i Paris neste år enn i Kyoto i 1997, med mer av et lappeteppe av nasjonale erklæringer og mål innen en løs overordnet ramme. EU har nå lagt sine viktigste kort forut for Paris på bordet og det er tvilsomt om prosessen knyttet til kvotereserven får noe ytterligere global drahjelp i første omgang.

Etter Paris blir spørsmålet om en slik type avtale som sannsynligvis vedtas der vil være beroligende nok for de kreftene internt i EU som er bekymret for ulike globale konkurransevilkår.

Litt uavhengig av Paris er det verdt å merke seg at en interessant utvikling som på sikt kan virke beroligende innad i EU er etableringen av klimakvotesystemer i land som Kina og Sør-Korea. Denne utviklingen vil allikevel ta noe tid og effekten internt i EU kan la vente på seg.

Summa summarum: Vi går spennende tider i møte og uventede hendelser kan snu om på ting. Tenk finanskrisen, Fukushima, skifergassrevolusjonen og Ukraina. Greier EU å få på plass en kvotereform fra 2017 av, så vil det utvilsomt være et imponerende stykke politisk håndverk som vil kunne bidra til å reparere systemets etter hvert noe frynsete rykte rundt omkring i verden.