Oljeetterspørsel og klimapolitikk må ses i sammenheng

Velgerne holdes for narr av politikere som later som at vi ikke trenger å diskutere hvordan internasjonal klimapolitikk kan komme til å påvirke lønnsomheten i norsk oljebransje.

Olje- og energiminister Terje Søviknes vil ha mer boring i Barentshavet. Det er på tide at norsk petroleumspolitikk vurderes i lys av klimarisiko. (Foto: NRK/skjermbilde).

Da IEAs World Energy Outlook kom i 2015 presenterte Anders Bjartnes en interessant analyse av «skrekkscenariet» for Norge i et energiperspektiv. Vi risikerer nemlig at etterspørselen etter olja vår ikke synker gradvis, men kan falle akutt en gang mellom 2025 og 2035. Dette kan for eksempel skje hvis panikken for eskalerende klimaendringer slår inn samtidig med et massivt gjennombrudd i forskning på batteriteknologi og en stadig synkende pris på produksjon av solenergi.

Det er på tide at norske politikere erkjenner at statene som har forpliktet seg til å jobbe for å redusere etterspørselen etter fossil energi kan komme til å lykkes. Og at reduksjon i etterspørsel kan komme plutselig. Dessverre ser det ikke ut til at noen slik erkjennelse fra de tre store partiene er i sikte.

Det er god grunn til å stille spørsmålstegn ved om det føres en norsk energipolitikk som tar høyde for et scenario hvor oljeetterspørselen synker mye over kort tid på grunn av vellykket klimapolitikk. Bjartnes etterlyste da også en slik diskusjon i november.

Å «heie» på olja

Vi trenger at både fagfolk og politikere søker den beste kunnskapen om hvordan Norge oppfyller egne klimaforpliktelser, og hvordan vi beskytter oss mot å gjøre feilinvesteringer som koster fellesskapet dyrt i framtida. Det haster, for beslutninger om de neste 50 årene på norsk sokkel påvirkes unektelig av de avgjørelsene som tas når stortingspartiene skriver på nye partiprogram i disse dager.

Det er nemlig slik at Søviknes og hans regjering i dag forfekter en norsk olje og energipolitikk med klokkertro på lønnsomhet og lav risiko ved å legge opp til 50 nye år med høyt utvinningstempo på norsk sokkel

Derfor er det ekstra bekymringsverdig at vi stadig ikke har fått en slik debatt. Vi har derimot fått to regjeringspartier som påstår at alle som ikke heier på olja ikke forstår hva oljenæringa trenger, hva Vestlandet trenger og hva Norge trenger. Som om det å ikke «heie» på olja er synonymt med mangel på respekt for arbeidsløse, hardt pressede ansatte og arbeidsgivere som skal nedbemanne. Som om det å komme med legitime innvendinger mot norsk investeringspolitikk på sokkelen er synonymt med ikke å ha respekt for den utrolige innsatsen som hundretusenvis av arbeidsfolk legger ned i oljebransjen hver dag. Slike stråmenn skader diskusjon som burde vært kunnskapsbasert, ærlig og fri for fordommer.

I spissen for den ensidige oljeretorikken står ansvarshavende statsråd. Terje Søviknes påsto under NHOs årskonferanse at det var for mye «føleri og forakt» i debatten om oljepolitikken. Stikket hadde en tydelig adresse mot de som stiller spørsmålstegn ved linja i oljepolitikken. Samtidig anklager Høyres lokalpolitikere Arbeiderpartiet for «ikke å stå opp for olja» når de vil verne enkelte sårbare havområder i nord. Statsråder og deres lokale partifeller slåss om å være den som sier best hvor arbeiderfiendtlig alt annet enn full rulle på norsk sokkel er.

Uansvarlig gambling

Det er et sørgelig skue. Det er en debatt preget av grenseløs kortsiktighet. Både arbeidstakere og velgere holdes for narr av politikere som later som at vi ikke trenger å diskutere hvordan internasjonal klimapolitikk kan komme til å påvirke lønnsomheten i norsk olje- og gassbransje.

Det er nemlig slik at Søviknes og hans regjering i dag forfekter en norsk olje- og energipolitikk med klokkertro på lønnsomhet og lav risiko ved å legge opp til 50 nye år med høyt utvinningstempo på norsk sokkel. Forutsetningen for at dette skal lykkes er faktisk at verden mislykkes i å nå de klimamålene som Norge har vært med på å sette.

«Men vi har jo CCS!» – vil noen innvende. Det er sant, og vi kommer heller antageligvis ikke til å nå noen av de store klimamålene uten slik teknologi. Men, vi har enn så lenge ikke en mirakelteknologi som i stor skala kan fange og lagre CO2 fra biler, båter og fly. Og foreløpig er det derfor umulig å se for seg et scenario hvor verden greier å kutte de utslippene som togradersmålet forutsetter uten at det påvirker etterspørselen etter dyr norsk olje. At Norge gambler på at dette ikke skjer, er uansvarlig.

Ingen «ny olje»

Dette handler nemlig ikke «bare» om i hvilken grad norsk oljekutt kutter globale utslipp, det handler om hvorvidt vi ser det som en fordel eller ulempe å tviholde på oljeavhengigheten vår, når respekterte økonomer fra blant annet IMF understreker farene ved nettopp det. Når regjeringspolitikere ikke vil gå inn i en slik diskusjon risikerer vi at det er Vestlandet og dagens generasjon arbeidstakere som blir fakturert for dagens kortsiktige politikk.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Problemet er at stortingspolitikere og statsråder kan rekke å bli gjenvalgt opptil flere ganger før scenarioet jeg innledet med slår inn. Da er det lettere å skyve på diskusjonen og gå til valg på mer oljeavhengighet.

Vi kommer ikke til å finne noen «ny olje». Men vi har andre ressurser til havs, langs kyststripa og til lands, en høyt utdannet og hardtarbeidende befolkning. Vi står ikke på bar bakke. Vi i De Grønne skal være de første til å innrømme at det blir krevende for Norge å leve i en verden som ikke etterspør olja vår.

Den gode nyheten er at vi har nær sagt alle forutsetningene som skal til for å begrense oljeavhengigheten. For å greie det trenger vi minst av alt politikere som ikke vil forholde seg til muligheten for at verden når klimamålene som er satt.

Abonner på Fem på fredag

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima