I REC hadde man patenter, teknologi og kunnskap. REC produserte polysilisium, en av hovedinnsatsfaktorene til wafere som igjen er hovedbestanddelen i solceller. Marginalprisen – eller spotprisen - for polysilisium var på dette tidspunktet gått i været og strakk seg opp mot 300 dollar for hver kilo polysilisium REC solgte. Gjennomsnittsprisen var om lag 80 dollar. Jeg regnet nærmere på det og kom frem til at hvis jeg kunne bygge et eget anlegg selv, da skulle jeg klare å produsere polysilisium for en kostnad av om lag 40-50 dollar kiloen. Da ville jeg få et fint overskudd og slik ville dette være en god investering, tenkte jeg.

Jeg begynte å undersøke hvor jeg kunne kjøpe kunnskap. Kort fortalt resulterte det i at jeg satte opp et stort prosjekt i Canada, det kostet meg om lag 30 millioner dollar. Jeg mottok en god del subsidier og gjorde alt klart for produksjon.

Så begynte raset. Prisene på polysilisium begynte å falle, først fra 80 til 60 dollar, og derfra ned til 50 dollar.

Jeg tenkte en stund at dette nok kunne gå godt, for det å gi opp en kjempegod ide er tungt. Men noe av det klokeste jeg har gjort var å kutte ut dette prosjektet. Jeg tok tapet.

Prosjektet i Canada innebar også at jeg kjøpte en stor papirfabrikk. Den måtte jeg legge ned, noe som var greit nok. Men denne papirfabrikken hadde store skogområder og sagbruk, som ingen den gang regnet med at hadde noen særlig verdi. I dag er dette verd 40 millioner dollar, så blinde høner finner også korn.

Et dramatisk fall – og en kjempemulighet

Jeg kuttet altså ut planene om en fabrikk i Canada, slikket mine sår og fulgte med på hva som skjedde i REC og i markedet. Det som skjedde, var det typiske i kapitalismen. Overentusiasmen for dette nye hadde vært så stor at vi hadde fått en grov overinvestering i kapasitet sammen med en svakere etterspørsel enn forventet. Det resulterte i at spotprisen for polysilisium, som på det aller høyeste faktisk hadde nådd 400 dollar, sank til 12 dollar. Kursen i REC falt fra 220 kroner til 68 øre.

Dette var et dramatisk fall, men også en kjempemulighet til å kjøpe seg inn i selskapet og anlegget til en brøkdel av hva det ville ha kostet om jeg skulle ha bygget dette opp fra bunnen av.

Dette valgte jeg å gå for, og det viste seg å være en ganske tung reise. Men likevel; det å gå sent inn i en kapitalistisk syklus er som regel gunstig. Det hadde i sin tid kostet rundt to milliarder dollar å bygge RECs fabrikker. Da jeg kjøpte meg inn, var prisen bare en brøkdel.

Investeringen per produsert kilo polysilisium ved REC Silicon var på ca. 100 dollar da jeg kjøpte meg inn. På mitt anlegg i Canada ville denne kostnaden vært 180 dollar.

Teknologien ved REC Silicon i USA er den beste teknologien i verden i dag. Men anlegget i USA tjener per i dag fortsatt ikke penger basert på historisk kost. Etter kraftige nedskrivninger av bokførte verdier tjener vi nå penger på bokført kost.

Som nevnt har selskapet etablert et joint venture i Kina, der bygger nå REC et tilsvarende anlegg som det vi har i USA. Det vil koste oss om lag 10 milliarder kroner. Men her ser vi noe av den teknologiutviklingen og det kostnadsfallet Terje Osmundsen beskriver i sin artikkel: Investeringskostnadene ved mitt anlegg i Canada var i sin tid 180 dollar, ved REC Silicon i USA er det nå 120 dollar. Ved anlegget i Kina vil dette bli omkring halvparten.

Dette er dramatiske skift og dette har skjedd i løpet av ti år. Teknologiutviklingen og kostnadsfallet gjør solenergien attraktiv, det er kostnaden som teller også når det gjelder energi. Men folk vil også gjerne ha energi som medfører minst mulig skadevirkninger. Og når prisen er omtrent tilsvarende, og de blir satt i en valgsituasjon, vil mange gjerne velge den energien som skader minst. Sol er, slik jeg ser det, den typen fornybar energi som har minst skadevirkninger og som gir få miljøproblemer.

Fossil er vinner hittil, sol kan overta

Historisk sett har vinnerenergien de siste 100 årene nesten utelukkende vært fossil. Som energi er det fossile helt supert. Det er massevis av det, det er rimelig, og det er nok av det til at vi kan ha stabile forsyninger i flere hundre år. Det blir stort sett produsert uten at vi kan se de store skadevirkningene av det. Den fossile energien har bare én ulempe: den ødelegger kloden. Det er i noens øyne en bagatell. For meg er det vesentlig. Derfor synes jeg det å arbeide med å utvikle og forbedre teknologien på sol er svært viktig.

På anlegget vårt holder vi på med dette arbeidet kontinuerlig, det er et rent industrielt utviklingsarbeid som går ut på å forbedre teknologien litt etter litt, akkurat som en gjør det i petrokjemiindustrien. Dette utviklingsarbeidet er en ekstremt farlig operasjon og selv jeg som styreleder får ikke lov til å gå ut i anlegget vårt. Lekker noe av gassen ut her, er det øyeblikkelig antenning. Dette er med andre ord tradisjonell industri. Det som gjør arbeidet så meningsfullt, er at denne industrien jeg er involvert i her leverer energi som er ren og som bidrar til å kutte CO₂-utslipp. Og nå er denne energien også blitt svært billig – og dermed konkurransedyktig!

Nå som har vi fått til en sterk kostnadsreduksjon og god konkurranseevne, er vi bedre posisjonert enn for bare kort tid siden. Jeg tenker hele tiden på hvordan vi kan og bør komme videre og utvikle teknologien enda mer. Der jeg tror det fremdeles er mye å hente, er på effektiviteten i solcellene. Jeg er medeier i et annet lite selskap, Sol Voltaics. I dette selskapet arbeides det med nano-teknologi. Håpet med dette arbeidet er at vi innen om lag tre år skal kunne klare å øke effekten på solceller med fem prosentpoeng, fra 18 til 23 prosent.

Om vi kommer i mål her, om det kommer til å virke slik vi håper, det vet jeg ikke ennå. Men utviklingsarbeid som dette – som skjer på mange plan og ulike steder – gir troverdighet til Terje Osmundsens poenger: vi kan ha forventninger om ytterligere teknologiforbedringer og kostnadsreduksjoner for solceller. Kombinerer vi denne kunnskapen med troen på utviklingen innen batteriteknologien, har vi her et case som kan gi godt håp om solenergien som en stor og viktig energikilde. Om volumet blir stort nok til at det vil få tilstrekkelig effekt på klimaregnskapet, vet vi ikke ennå.

Meningsfylt å forsøke å bidra

Til klimaregnskapet har jeg å si følgende: Mitt personlige syn er at togradersmålet er noe politikere finner på for å oppmuntre oss. IEA mener det samme. Men skal vi klare å nå dette målet, må vi se dramatisk riktige handlinger i løpet av fem år, jeg tror neppe det kommer til å skje. Ser du projeksjonene i oljeindustrien, er beskjeden derfra at produksjonen av fossilt vil være den samme de neste 30-40 år som vi har i dag og at økningen i energiproduksjonen vil komme i fornybar energi. Men for å nå togradersmålet, må forbruket av fossil energi synke kraftig. Slik det ser ut nå, planlegges det for vesentlig høyere utslipp enn det vi må ha for å klare togradersmålet, vi styrer mot 3,6 grader, ifølge IEA. Betydningen av at man bytter ut en fossil energi med en annen, det vil si å bytte ut kull med olje og gass, blir alt for liten til at det monner.

For meg som investor er det et veldig meningsfylt arbeid å forsøke å bidra til å få frem fornybar energi, og da først og fremst sol. Det glødende bildet Terje Osmundsen har gitt uttrykk for fikk meg ut på en – til å begynne med - veldig vanskelig vei for ti år siden.

I dag tror jeg det er stor realisme i min solenergiinvestering. Produktet og prosessen fremstår like magisk i dag som det gjorde den regnværsdagen på Sørlandet sommeren for ti år siden.