Norske politikere gjentar stadig at de ikke skal velge vinnere. Politikerne vil ikke mene noe om hva Norge skal satse på i framtida. Det skal være opp til markedet alene å finne ut hva vi skal leve av etter oljen.

Men sannheten er at staten Norge allerede satser enorme summer på én bestemt bransje. Vi tviholder på hesten vi valgte allerede på 1960-tallet: Petroleum.

Hvert år satses flere titalls milliarder av våre skattepenger i håp om å få mer tilbake fra oljebransjen. Regjeringen kaller det «investeringer» og «stimuleringer». Bellona kaller det fossilsubsidier.

«En fordel som andre bransjer ikke har»

Verdens handelsorganisasjon (WTO) definerer subsidier som: «Et finansielt bidrag fra en regjering eller annen offentlig instans som utgjør en fordel». Subsidier er ifølge WTO alle typer statshjelp til én bransje, som en annen bransje ikke får. Dette inkluderer også lån, lånegarantier, skatte- og avgiftsinsentiver, statlige kjøpsavtaler og bistand med tjenester.

Subsidier er ikke nødvendigvis kunstig åndedrett. En bedrift eller næring må ikke gå med tap for å motta subsidier. Selv et lån som betales tilbake med renter er en subsidie dersom konkurrentene ikke får låne penger av staten.

Den store FN-rapporten «New climate economy» peker på fossilsubsidier som et av de største hindrene for å nå togradersmålet. Norge har hvert år over 35 milliarder kroner i skatteutgifter til petroleumsnæringen, ifølge Oljeskattekontoret. Det inkluderer ikke de gunstige avskrivningsreglene som bransjen har.

Så hvilke fordeler har egentlig oljeindustrien i Norge?

Dette er goder oljebransjen har som andre bransjer ikke får. Derfor er det subsidier, selv om Norge hittil har hatt gode inntekter fra oljen.

LETEREFUSJON: Oljeselskapene har en helt egen skatteordning, der staten dekker 78 prosent av kostnadene de har til leting. Staten tar ikke denne oppstartsrisikoen for industrien på land. Avtalen er at dersom selskapet finner olje og får inntekter, betaler de en høy skatt til staten. Men av 74 selskaper i skattelisten for 2015 var bare 20 i skatteposisjon. De andre selskapene fikk utbetalt til sammen 13,3 milliarder kroner kontant fra statskassen. Dette er en soleklar subsidie, selv om regnestykket hittil har gått i pluss for staten. Ordningen ble innført i 2005. Frem til 2015 har staten utbetalt 91,3 milliarder kroner til selskap uten inntekter.

AVSKRIVNINGER: Oljeselskaper får avskrive sine verdier på bare seks år. En oljeplattform er altså «verdiløs» etter seks år, selv om den er bygget for å vare i 40 år. Dette slår selvsagt heldig ut på skatten, og er noe landbasert industri bare kan drømme om. To offentlige utredninger (NOU 2000:18 og NOU 2014:13) har pekt på at avskrivningstiden er altfor kort i forhold til levetiden, men dette er ikke tatt tak i.

SÆRFRADRAG: Oljeselskaper har også et særfradrag som kalles «friinntekten», hvor de avskriver 22 prosent av det driftsmidlene koster. Dersom et selskap ikke skal betale skatt ett år, kan de flytte fradraget til et annet år – uten tidsbegrensning og med renter.

OPPHØRSREFUSJON: Som om ikke listen over var nok: Oljeselskaper som avslutter virksomheten på norsk sokkel med underskudd, får utbetalt skatteverdien av udekket underskudd. Denne ordningen ble innført i 2002 og i løpet av fem år er det utbetalt 1,34 milliarder kroner til 15 selskaper som forlot norsk sokkel uten å tjene penger.

I tillegg betaler staten for oljeforskning, seismikk og er garantist ved eventuelle oljeulykker.

Betaler for lite skatt

Oljeskatteregimet er basert på at staten tar 78 prosent av risikoen, mot at oljeselskapene betaler 78 prosent skatt. Men ifølge Oljeskattekontoret er den reelle skatteprosenten bare 68,7 prosent, grunnet «ulike fradrag og mulighet for å fremføre underskudd og udekket friinntekt». Altså er ikke skatten «nøytral» og «balansert», slik Norsk Olje og Gass stadig hevder.

Også Øystein Noreng, professor i petroleumsøkonomi, påpeker at staten tar nærmere 90 prosent av risikoen ved investeringer på norsk sokkel, når man ser ordningene under ett. Noreng mener at dagens regime skaper en oljeboble i norsk økonomi. Ordningene vrir investeringer over til oljebransjen, som kunne og burde vært brukt i andre næringer.

Stadig flere politikere ser at Norge satser store summer på en usikker og svært konjunkturstyrt bransje. Derfor øker det politiske presset mot de forgylte skatteordningene. To utvalg som regjeringen selv har satt ned (Grønn Skattekommisjon og Utvalg for grønn konkurransekraft) har begge tatt til orde for å fjerne eller endre oljeskatten. Venstre, SV og De Grønne har tatt opp temaet i Stortinget, men blitt blankt avvist av statsminister Erna Solberg. Bare å diskutere ordningen kan føre til usikkerhet og tap av arbeidsplasser, hevder hun.

Det mener vi er en farlig strategi. For å minke statens risiko og frigjøre midler til nye satsinger, foreslår Bellona følgende endringer:

1. Sett et tak for refusjon av overskridelser. Stortinget godkjenner budsjettene for offshore-utbygginger gjennom Plan for utbygging og drift (PUD). Likevel betaler staten 78 prosent av lete- og oppstartskostnader uansett hvor mye budsjettet sprekker. Å sette en grense som tilsvarer beløpet Stortinget har godkjent, vil tvinge fram mer realistiske budsjetter og spare staten for risiko.
2. Fjern friinntekten. Dette er en subsidie som annen industri ikke har.
3. Avskrivningsreglene må speile levetiden til plattformene. I dag er avskrivningstiden seks år, mens plattformene bygges for å vare i minst 40 år.
4. Stans utbetaling av skattefordeler til selskaper som ikke er i skatteposisjon. Oljeselskaper får trekke fra 78 prosent av letekostnadene på skatten. Siden 2005 har også selskaper uten inntekter – og dermed uten skatt til Norge – fått utbetalt 78 prosent av kostnadene sine direkte på konto. Ordningen ble innført for å trekke flere mindre leteselskaper til norsk sokkel. Dette er gjerne selskaper som ikke har økonomisk ryggrad til å ta ansvar ved en evt storulykke. Ordningen bør opphøre umiddelbart.
5. Avvikle opphørsrefusjoner. Oljeselskaper som går med underskudd og legger ned virksomheten på norsk sokkel har i dag krav på utbetalt opphørsrefusjon. Her ligger det en potensiell utgift for staten på over 110 milliarder kroner. Lav oljepris øker risikoen for at staten må betale ut opphørsrefusjon.
6. Endre særskattesatsen for petroleumsselskaper. Denne er i dag på 53 prosent (+selskapsskatt på 25 prosent=78 prosent). Å senke denne særskattesatsen vil minske statens risiko, motvirke todeling av økonomien og gjøre staten mindre avhengig av usikre oljeinntekter i fremtiden.

Velg nye hester!

Ifølge Rystad Energy koster det rundt 800 millioner å bore én letebrønn i Barentshavet. Staten betaler 78 prosent av kostnadene, uansett om oljeselskapene finner noe eller ikke. Skal det bores like mange brønner per funn der som i Norskehavet, vil kostnaden være astronomiske 216 milliarder kroner. Statens andel vil bli 190 milliarder.

Hittil er det boret 120 brønner i Barentshavet. 105 av dem har vært tørre eller ikke-drivverdige. Bare to felt er i produksjon. Disse heter Goliat og Snøhvit og har blitt kraftig subsidiert av staten.

Man håper at leteaktiviteten skal skape arbeidsplasser i enkelte lokalsamfunn, men erfaringen er at oljejobbene havner i Stavanger og Oslo. Og hva kunne man fått til hvis man satset de samme summene i andre bransjer? Nord-Norge har et stort overskudd av fornybar energi. Flere steder snuser man på hydrogenproduksjon som en mulig framtidsnæring. Man er i gang med silisiumproduksjon igjen, og landsdelen er rik på mineraler som verden trenger. Mulighetene innen fiske og havbruk er også mange.

For hvert år blir det stadig mer risikabelt å satse milliarder på et siste desperat oljetokt på norsk sokkel. De 190 milliardene bør heller brukes til å gi bedre rammevilkår for framtidas næringer. Regjeringen må gjøre et grundig arbeid, bli enige om en strategi og gjøre som på 60-tallet: Velge seg noen nye vinnerhester – og satse!