Hold fast på 78 prosent petroleumsskatt

Frederic Hauge vil ha slutt på subsidier til olje- og gassvirksomhet. Det er vi enige i. Men flere av forslagene hans om endret petroleumsbeskatning bommer på målet – og forslaget om redusert skattesats treffer galt mål.

Olje og gass kommer til å bli mindre verdt. Den beste strategien man kan velge er "harvest og exit", skriver den britiske energieksperten Dieter Helm i sin nye bok. Bildet viser en oljerigg i Cromarty Firth, Skottland.Foto: Berardo62 cba

Dette innlegget er et svar på Frederic Hauges «Det farlige oljeveddemålet» som først stod på trykk i Klassekampen 10. januar.

Olje og gass på havets bunn tilhører fellesskapet. For å få utvinne og selge disse ressursene, har oljeselskapene siden 1975 betalt en særskatt i tillegg til vanlig selskapsskatt. Samlet skattesats er 78 prosent – blant de høyeste i verden. Dette har trukket store verdier inn til staten. Med lavere skattesats vil mer havne i lommene på aksjonærene, for en stor del i utlandet.

Det er uforståelig at Hauge vil gi bort disse verdiene. Ingenting tilsier at lavere særskatt vil gi miljøgevinster.

Særskatten er ment å skattlegge den ekstraordinære avkastningen selskapene får ved å utnytte fellesskapets ressurser. Derfor er fradragsreglene annerledes enn for vanlig selskapsskatt. De er utformet for å etterape en situasjon der staten eier 78 prosent av virksomheten, og dermed betaler ut og mottar 78 prosent av kostnader og inntekter hvert år. Å senke særskattesatsen gir liknende effekter som om staten ga bort deler av sitt eierskap til oljeselskapene.

Hauge ønsker å redusere virksomheten. For å oppnå dette, kan staten ganske enkelt la være å dele ut lisenser. Da blir noen blokker liggende urørt.

Når staten først velger å dele ut lisenser, og dermed tillater utvinning, er det en fordel om virksomheten er samfunnsøkonomisk effektiv. Det krever at særskatten i størst mulig grad fanger opp den ekstraordinære avkastningen, og bare den. Fradragsreglene, inkludert relativt gunstige avskrivninger og det som kalles friinntekt, er der for å få dette til. Uten slike fradrag vil selskapene bare undersøke de aller mest lovende områdene, og bare utvinne de mest lønnsomme funnene, mens resten av ressursene i lisensområdet kan gå tapt.

Ingenting tilsier at lavere særskatt vil gi miljøgevinster.

Hauge angriper også ordningene med lete- og opphørsrefusjon. Dette er skattefradrag for faktiske kostnader, ikke subsidier. De skiller seg fra vanlige skattefradrag ved at staten dekker «sin» del av kostnadene – 78 prosent – selv når selskapet ikke har lyktes med å tjene penger. Igjen etterapes altså en situasjon der staten eier 78 prosent av selskapet.

Formålet er å begrense den ellers betydelige markedsmakten til de store oljeselskapene. Disse er normalt i inntektsposisjon, og får uansett fradrag for alle kostnader – noe som ikke nødvendigvis gjelder små/nystartede selskaper. Kombinasjonen av svært høy skattesats, stor usikkerhet og lang tid fra investering til eventuell inntekt gjør denne sektoren helt ulik annen næringsvirksomhet.

Hvis myndighetene ønsker å redusere risiko, oljeavhengighet og utvunnet mengde, bør de primært dele ut færre lisenser. Hauges forslag om lavere særskatt og avskaffelse av lete- og opphørsrefusjonene vil først og fremst gagne de store oljeselskapene.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima