Klimakrisen og togradersmålet
De siste rapportene om klimakrisen viser med all tydelighet: Mulighetene vi har til å begrense den globale oppvarmingen til to grader svekkes i hurtig tempo.
Denne rapporten gir en kort status over forventede klimaendringer og mulighetene til fortsatt å begrense den globale oppvarmingen til to grader ved utgangen av 2012. De viktigste kildene som er brukt er den siste rapporten til FNs klimapanel som kom i 2007, og en rekke rapporter utgitt i forkant av det siste møtet i de internasjonale klimaforhandlingene i Doha i desember (COP18).
Klimakrisen er over oss for fullt. Tidsklemma er nådeløs og vi har liten tid på oss til å unngå katastrofale konsekvenser. Og dette har vi visst lenge. 97 prosent av verdens klimaforskere og FNs klimapanel har fortalt det til oss. Tungvektere som Det Internasjonale Energibyrået (IEA), Verdensbanken og PricewaterhouseCoopers har i høst bekreftet det samme i nye rapporter. Etter at den siste rapporten fra FNs klimapanel kom i 2007 har de globale utslippene av klimagasser fortsatt å øke med ca. 3 prosent per år, og følger en utslippsbane som ifølge panelet gir en temperaturøkning på 4,9 til 6,1 ⁰C i dette århundret. Med dagens utslippstrender er det mer sannsynlig at temperaturen stiger med seks enn med to grader. Mens en oppvarming på to grader vil påføre de neste generasjoner store problemer, vil en oppvarming på seks grader gi oss en verden som best kan beskrives gjennom science fiction.
Vel klar over situasjonen fortsatte de internasjonale klimaforhandlingene på de maktesløses arena i Doha i desember. Verdens miljøministre understreker alvoret, men sliter med å rapportere positive resultater. Videreføringen av Kyotoavtalen til 2020 som reddet konferansen fra total fiasko vil ha en helt marginal påvirkning på reduksjon av globale utslipp. Mens utslippene må reduseres nå er man bare enige om å bli enig i 2015 om en avtale som skal tre i kraft i 2020. Fortsetter globale utslipp å øke med 2-3 prosent per år frem til 2020 er det bare i teorien mulig å redusere oppvarmingen til to grader.
Mens FN sier utslippene i rike land må begrenses med inntil 40 prosent innen 2020, legger norske politikere, gjennom sitt klimaforlik, opp til liten eller ingen reduksjon i Norge, og har ikke engang satt et nasjonalt mål for hva utslippene skal være i 2020. Hoveddelen av verdens kjente fossile ressurser må bli liggende i bakken for at global oppvarming ikke skal overstige to grader. Men ingen av verdens største oljeselskaper, inklusive Statoil, innrømmer at dette har noe med dem å gjøre.
For første gang i moderne historie leverer vi en klode i dårligere forfatning til neste generasjon. Problemene framtidige klimaendringer vil påføre våre barnebarn øker foruroligende for hvert år som går uten handling. Det er nå mer viktig enn noen gang at verdens folk mobiliserer i kampen mot klimaendringene.
Togradersmålet – bakgrunn
Svært lite kom ut av klimatoppmøtet i København i 2009, der president Obama til slutt tok ledelsen i å utforme den såkalte «Copenhagen Accord» som skulle redde møtet fra total fiasko. Uforpliktende i sin karakter inneholdt denne avtalen likevel ett viktig tall. Den anerkjenner det vitenskapelige syn at global oppvarming skal begrenses til to grader over førindustriell temperatur. Det er en posisjon som ble lansert allerede på den første globale klimakonferansen for oppfølging av FNs klimakonvensjon, ledet av den daværende tyske miljøminister Angela Merkel i 1995. 167 land, ansvarlig for 87 prosent av verdens utslipp av klimagasser, signerte avtalen i København.
Så langt har vi økt den globale temperaturen med ca 0,8 grader, noe som har medført langt større ødeleggelser enn forskerne forventet. En dramatisk minimumsrekord for den arktiske sjøisen ble satt i september, da arealet var halvert, og volumet mer enn halvert, siden målingene begynte i 1979. Området over Nordpolen er i ferd med å forvandle seg fra et varmeskjold til en akselerator for global oppvarming. Havene er blitt surere og viktige næringskjeder er truet. USA har opplevd sin verste tørkesommer på mer enn 50 år, og orkanen Sandy sendte sjokkbølger over landet som i 2012 opplevde sitt varmeste og mest ekstreme vær i historien. Utviklingsland opplever tilsvarende hendelser, med større konsekvenser og tap av langt flere menneskeliv, selv om dette ikke vekker tilsvarende oppmerksomhet i vestlige media.
Alt dette har fått mange forskere, og folk i små øystater og utviklingsland rammet av ekstremvær til å mene at to grader ganske enkelt er for mye. NASA-forsker James Hansen, kanskje verdens mest prominente klimatolog, har betegnet to grader oppvarming som oppskrift på klimakatastrofe. Mens to grader er bunnen av alle bunnlinjer for de som føler et solidarisk ansvar for de neste generasjoner, er vi med dagens utslippstrender på full fart mot fire grader eller kanskje seks. Fremdeles opererer de fleste rapportene med scenarier som i teorien begrenser oppvarmingen til to grader. Men dette ser mer og mer ut til å være en pliktøvelse for ikke å gi opp et mål som verdens ledere er enige om, men ikke klarer å gjennomføre. For eksempel sier Det Internasjonale Energibyrået at med dagens utslippstrend må all ny kraftproduksjon etter 2017 gi nullutslipp. Samtidig melder World Resources Institute at 1199 nye kullkraftverk er under planlegging. De fleste tograder-scenarier opererer da også med negative reduksjonstall etter 2050, det vil si vi må trekke klimagasser ut av atmosfæren. Slike løsninger er svært usikre.
Sammenhengen mellom klimagasser og temperatur
Tabellen nedenfor er tatt fra FN klimapanels siste hovedrapport som kom i 2007. Den viser sammenhengen mellom innhold av klimagasser i atmosfæren, når utslippene når sitt globale toppnivå, forventet temperaturøkning og nødvendige utslippsendringer for å nå ulike nivåer av global oppvarming. Som en ser er 2⁰C det mest optimistiske scenariet det opereres med, og vi har allerede nådd et innhold i atmosfæren som tilsier en temperaturøkning mellom 2 og 2,4 ⁰C. Innholdet av drivhusgasser i atmosfæren øker nå jevnt med ca. 2 ppm (deler per million) per år. Dersom utslippstoppen skjer senere (sannsynlig nå at denne vil inntreffe etter 2020), vil kravene til utslippsreduksjoner innen 2050 bli større. Skal vi fortsatt begrense den globale oppvarmingen til to grader kan tabellen tolkes til at utslippsreduksjonene i 2050 må være 85 prosent eller mer sett i forhold til 2000.
Tabell 1: Sammenhengen mellom innhold av drivhusgasser i atmosfæren og temperaturøkning
Kilde: IPCC 2007| CO₂ ppm | CO₂-ekv. ppm* | Økning i temp. i ⁰C dette århundre | Globale utslipp når sin topp | Utslippsendringer i % 2000-2050 |
|---|---|---|---|---|
| 350-400 | 445-490 | 2,0-2,4 | 2000-2015 (eller i god tid før 2020) | -85 til -50 |
| 400-485 | 490-590 | 2,4-3,2 | 2000-2030 | -60 til +5 |
| 485-660 | 590-885 | 3,2-4,9 | 2020-2080 | +10 til +80 |
| 660-790 | 855-1130 | 4,9-6,1 | 2060-2090 | +90 til +140 |
| Status 2012 | ||||
| 392 Økning per år etter 1990 1,74 ppm | 445 (6 Kyoto-gasser*) 406 (inkludert kjølende aerosoler) | 0,76 (vil øke til 1,6 om alle utslipp stoppes i dag) | Økning på 2,6% i 2012, ny global rekord. | |
| *6 drivhusgasser inkludert i Kyotoprotokollen omregnet til CO₂: CO₂, CH4, N2O, HFK, PFK og SF6 |
En utslippsverden i endring
Siden 1990 har globale utslipp av CO₂ økt med 58 prosent, og øker nå med ca. 3 prosent i året. Men mens fattige land i 1990 bare sto for 29 prosent av utslippene er andelen nå økt til 56 prosent. Tabellen nedenfor viser utslippene per person i 2011. Kina er nå på EU-nivå. Mens utslippene i EU har gått ned har utslippene i Norge fortsatt å øke, og ligger over EU-nivå til tross for at 96 prosent av energiproduksjonen vår kommer fra vannkraft.
Tabell 2: Utslipp av CO₂ per innbygger
Utslipp per person i 2011, i tonn CO₂| Globalt | USA | Norge | EU | Kina | India |
|---|---|---|---|---|---|
| 4,6 | 17,3 | 10,6 | 7,5 | 7,2 | 1,8 |
Tidsklemma
Figur 1 viser tidsklemma for å begrense global oppvarming til 2 ⁰C. Utslippene av klimagasser må reduseres dramatisk per år hvis utslippstoppen forskyver seg i tid. De fleste scenarier med sen utslippstopp gir derfor negative utslipp, dvs CO₂ må fjernes fra atmosfæren, mot slutten av perioden.
Rapporter om togradersmålet
En rekke rapporter, de fleste helt ferske og utgitt i forkant av klimatoppmøtet i Doha i slutten av november, understreker det økende alvoret i klimakrisa, tidsklemma vi står ovenfor, og hva som skal til for å nå togradersmålet.
Tabell 3: Viktige rapporter om togradersmålet
| Rapport | Hovedbudskap | Nødvendige tiltak for å begrense global oppvarming til to grader |
|---|---|---|
| FNs klimapanel: 4th Assessment Report 2007. Pressemelding om togradersmålet, desember 2011 | En temperaturøkning på 2⁰C kan føre til økt ekstremvær (tørke, oversvømmelser, orkaner) og ha ødeleggende effekt på vannforsyning, biologisk mangfold, matproduksjon og helse «En temperaturstigning på 4⁰C kan føre til vannmangel for tre milliarder mennesker. Opp mot 70 % av alle dyre- og plantearter kan få problemer med å tilpasse seg endringen fort nok, og dø ut. Jordens kornavlinger vil falle dramatisk, og havnivået kan stige med flere meter» (IPCC-leder Rajendra Pachauri i Doha desember 2012). | Globale utslipp må reduseres med 50-85% innen 2050 ift 2000. Utslipp av klimagasser i rike land (Annex 1 i Kyotoprotokollen) må reduseres med 25-40% innen 2020 ift 1990. Utviklingslandene må redusere sine utslipp med 15-30% ift ingen tiltak innen 2020 ift 1990 Globale utslipp må nå sitt høydepunkt i god tid før 2020, med betydelig nedgang etter dette. Jo tidligere handling jo billigere og mer effektivt. Forfatterens kommentar: Når det i rapportene fra IPCC opereres med betydelige variasjoner i krav til utslippsreduksjoner har dette å gjøre med sjansene for å nå målet og tidspunktene når utslippsbanene snur. Etter 1997 har utslippene fortsatt å øke i rekordfart. I 2012 vil det derfor være ansvarlig å legge de mest ambisiøse kuttforslagene til grunn for en klimapolitikk som tar sikte på å begrense global oppvarming til 2⁰C. |
| International Energy Agency (IEA): World Energy Outlook 2012 | Kraftig etterspørsel etter energi gjør at CO₂-utslippene forventes å stige med 19% frem mot 2035. Dette vil føre til en oppvarming på 3,6 ⁰C. Utbygging av fornybar energi går altfor sakte. I fjor ble det brukt 3000 milliarder kr. på å subsidiere olje, seks ganger så mye som på fornybar energi. | 2/3 av kjente fossile ressurser må forbli i bakken dersom karbonfangst og –lagring ikke tas i bruk i stor skala innen 2050. Dette gir 50 % sjanse for å begrense global oppvarming til 2⁰C. Fornybar energi må stå for nesten halvparten av strømproduksjonen i 2035. Alle nye kraftverk etter 2017 må ha nullutslipp (iflg. tidl. rapport fra IEA). |
| European Environment Agency: Climate change, impacts and vulnerability in Europe 2012 November 2012 | Klimaendringer påvirker alle regioner i Europa: Høyere temperaturer i hele Europa. Mindre nedbør i syd, mer nedbør i nord. Mindre vannføring i elver i syd og øst om sommeren og en økning i andre regioner om vinteren. Akselerert smelting av grønlandsisen. Raskere reduksjon av volum og areal av arktisk sjøis enn tidligere prognostisert. Redusert snødekke, tilbaketrekning av de fleste breer og smelting av permafrost. Økt skade/kostnader fra ekstremvær - flom, tørke, hetebølger som forventes å øke ytterligere (bidraget fra klimaendringer til dette er fortsatt usikkert). Hetebølger forårsaket titusener av dødsfall siste tiår. Havstigning og havforsuring. Nordlig utbredelse av enkelte fiske- og planktonarter. Flått vandrer nordover mens ytterligere oppvarming vil øke utbredelsen av smittebærende mygg. | |
| United Nations Environment Program: The Emissions Gap Report 2012 November 2012 | Fortsatt mulig å begrense global oppvarming til 2˚C, med potensielt store kutt i utslipp fra bygninger, transport og redusert avskoging – men tiden renner ut. Dagens trender indikerer 3-5˚C oppvarming uten raske tiltak. | For å ha mer enn 2/3 sjanse til å begrense oppvarmingen til 2˚C må globale utslipp reduseres til: 44 GtCO₂e (CO₂-ekvivalenter) innen 2020 37 Gt CO₂e innen 2030 21 GtCO₂e innen 2050 Dagens utslipp er beregnet til 50,1 GtCO₂e Gapet til det som er nødvendig av utslippskutt øker og vil sannsynligvuis være i den høye enden av 8-13 GtCO₂e i 2020. Globale utslipp må nå sin maksimale verdi før 2020. |
| Verdensbanken: Turn Down the Heat November 2012 | Rapporten beskriver antatte virkninger av en oppvarming på 4˚C i dette århundret som er et sannsynlig scenario med dagens politikk: Ekstremvær med orkaner, hetebølger, tørke og flomkatastrofer vi har sett i det siste tiåret kan bli det nye normalværet. Mangel på vann og reduserte avlinger vil øke sult og fattigdom. Varmeste juli i Middelhavsområdet kan bli 9˚C varmere enn i dag - lik den vi nå ser i ørkenen i Libya. Vi står overfor en mulig havstigning på en tomme per år ved slutten av århundret. Verdensbankens president Jim Young Kim sier i forbindelse med lanseringen: "Det er mitt håp at denne rapporten sjokkerer oss til handling". | Sier vi er på vei mot 4˚C oppvarming. Om alle landene reduserer utslippene i henhold til «tilbudte» utslippskutt gjort i de internasjonale klimaforhandlingene, hvilket er usannsynlig, kan oppvarmingen begrenses til tre grader. Med økt handling kan vi unngå 4˚C, og fortsatt sannsynligvis begrense oppvarmingen til 2˚C. |
| PricewaterhouseCoopers: Low carbon economy index 2012 November 2012 | "Industriledere har spurt om klarhet i politiske ambisjoner for klimaendringer. Nå er en ting klar: privat sektor, regjeringer og samfunn over hele verden må planlegge for en varmere verden – ikke bare 2˚C, men 4˚C, og til og med 6˚C". Et skifte bort fra olje og kull til gass kan gi en midlerttidig, men ikke tilstrekkelig overgang til lavutslippssamfunnet. For stor satsing på gass kan skape avhengighet, særlig i utviklingsland med stort behov for mer energi (lock in). For å unngå dette må regjeringene vise disiplin når det gjelder fortsatt satsing (insentiver) på fornybar energi. Nye investeringer i gasskraftverk bør tilrettelegges for CCS. Den eneste måten å unngå pessimistiske scenarier på vil være en radikal omlegging av måten dagens globale økonomi fungerer på: rask vekst av fornybar energi, skarpt fall i bruk av fossilt brennstoff eller massiv bruk av CCS (karbonfangst og -lagring), fjerning av industriutslipp og redusert avskoging. | For å begrense global oppvarming til 2˚C må karbonintensiteten (mengde CO₂ som slippes ut per produsert økonomiske enhet) forbedres med 5,1% per år i 39 påfølgende år (opp fra 3,7% i 2009 pga senere mulig start). Forbedringen i 2011 var på 0,7%. Hvis verden fortsetter i dette tempoet vil utslippsgapet være 12 GtCO₂ i 2020, 30 Gt i 2030 og nesten 70 Gt i 2050 i forhold til et tograders scenario. Selv en dobling av dagens tempo i dekarbonisering vil føre til utslipp konsistent med en oppvarming på 6˚C i slutten av århundret. For å ha en rimelig sjanse for å begrense oppvarmingen til 4˚C, må takten i dekarbonisering firedobles. |
| Carbon Tracker Initiative: The Carbon Bubble Mars 2012 | Fossilindustrien er den største hindringen for å begrense global oppvarming. Aksjonærer i fossilindustrien er utsatt for risiko. Dagens fossile ressurser er fysisk sett i bakken, men økonomisk sett allerede brukt. Selskapene har lånt penger, og land har basert nasjonalbudsjettene sine på dem. Jordas kjente fossile reserver er 2795 GtCO₂ (65% kull, 22% ole, 13% gass) Markedsverdien av 2795 gigatonn CO₂ er 27 tusen milliarder dollar. Hvis en hørte på forskerne og beholdt 80 prosent i grunnen, ville det bety en avskrivning på 20 tusen milliarder. Vi kan ha en sunn balanse i disse selskapene eller en relativt sunn planet, men det ser ikke ut til at vi kan ha begge deler. | "Den skremmende klimamatematikken": For å begrense global oppvarming til 2˚C kan vi slippe ut ytterligere 500 GtCO₂e i perioden 2012-50. 80% av fossilindustriens kjente reserver må forbli i bakken. Gir 80% sjanse for å begrense global oppvarming til 2⁰C. |
| The Global Carbon Project: Carbon Budget 2012 Desember 2012 | I 2011 slapp verden ut 34,7 milliarder tonn CO₂, en økning på 3 prosent fra året før. I 2012 anslår GCP at utslippene vil øke med ytterligere 2,6 prosent. Fra 2000 til 2011 har utslippene økt gjennomsnittlig 3,1 prosent per år, og følger dermed de mest pessimistiske scenariene til FNs klimapanel. Dersom denne veksten i utslippene fortsetter, stiger sannsynligvis temperaturen på jorden med fem grader innen 2100. En slik temperaturøkning vil få store negative konsekvenser Selv om forhandlingene i Doha hadde endt med en omfattende avtale om utslippsreduksjoner, vil det ta minst ti år før utslippene går ned. De største utslippsnasjonene i 2011 var Kina med 26 prosent, USA med 16 prosent og EU som sto for 11 prosent av utslippene. Kinesiske utslipp vokste med 10 prosent i 2011, noe som tilsvarer 733 million tonn CO₂ – like mye som Tyskland slipper ut i løpet av et år. Kina slipper nå ut omtrent like mye CO₂ per innbygger som EU. | For å unngå dette mener forskerne at vi kan bli nødt til å bruke teknologi som fjerner CO₂ fra atmosfæren. Det er imidlertid usikkert hvor mye dette kan bidra til å senke fremtidige utslipp. |
Hva skjedde i Doha – gapet til togradersmålet
En oppsummering av hva som må til for at vi skal ha en rimelig sjanse (50-80 prosent) for å begrense den globale oppvarmingen til to grader, og beslutningsgapet som eksisterer, er vist i tabellen nedenfor. Tallene baserer seg bl.a. på informasjon fra FNs klimapanel som oppsummerer den beste kunnskapen vi hadde før 2007. Siden den gang har globale utslipp fortsatt å øke og det er satt nye rekorder i årlige utslipp. Utslippsendringene har fulgt de mest pessimistiske utslippsbaner til klimapanelet som gir en global oppvarming på 4,9-6,1 ⁰C i 2100. Siden så store mengder CO₂ har blitt tilført atmosfæren siden 2007, er de nødvendige utslippsreduksjonene tilsvarende større. Der tall er brukt fra Klimapanelet er derfor de høyeste anslagene for nødvendige utslippsendringer brukt.
Tabell 4: Nødvendige tiltak for å nå togradersmålet - status - forhandlingsgapet
| Delmål | Hva må til | Status | Status forhandlingene (Doha) |
|---|---|---|---|
| Globale utslippsreduksjoner (CO₂) innen 2050 (utgangspunkt 2000) | 85% eller mer Utslippene må nå sitt høydepunkt i god tid før 2020 (senest 2015 IPCC, 2017 IEA) | I 2011 var globale utslipp av CO₂ 34,7 milliarder tonn. En økning på 58 % siden 1990. Utslippene øker nå med ca. 3% per år. Fattige land står for 54% av de globale utslippene – opp fra 29% i 1990 | Ingen forpliktelser vedtatt i Doha. Enighet om å bli enige i 2015 om tiltak som skal begynne å virke i 2020. (Durban Platform for Enhanced Action -ADP). Fortsatt enighet om togradersmål. FNs generalsekretær vil arrangere et møte med verdens ledere i 2014 for å øke ambisjonene før 2020. ADP er nå det viktigste arbeidet for de internasjonale klimaforhandlingene og en siste mulighet for FN til å nå togradersmålet. |
| Utslippsreduksjoner rike land (Annex 1) innen 2020 (utgangspunkt 1990) | 40% | Redusert med ca. 8% fra 1990 til 2010 (kilde: Netherlands Environmental Assessment Agency) | Kyotoavtalen har medført at de som signerte vil redusere utslippene med 5,2% innen 2012 i forhold til 1990. Kyoto 2 som ble vedtatt i Doha vil sørge for at de som underskrev denne avtalen vil redusere utslippene ytterligere frem mot 2020 (anslag 3%). Flere land som var med i Kyoto 1 (Canada, Japan, New Zealand, Russland) har trukket seg fra Kyoto 2. Landene som er med representerer nå ca. 15% av verdens globale utslipp. |
| Utslippsreduksjoner fattige land (non Annex 1) innen 2020 (utgangspunkt 1990) | 30% i forhold til ingen tiltak | Økt med ca 170% fra 1990 til 2010 (kilde: Netherlands Environmental Assessment Agency) | Ingen forpliktelser. Kina med nøkkelposisjon. Enig om å bli enige i 2015 om tiltak som skal begynne å virke i 2020. |
| Karbonintensitet i økonomien (dekarbonisering) | Karbonintensiteten (mengde CO₂ som slippes ut per produsert økonomiske enhet) forbedres med 5,1% per år i 39 påfølgende år | Forbedringen i 2011 var på 0,7%. Hvis verden fortsetter i dette tempoet vil utslippsgapet være 12 GtCO₂ i 2020, 30 Gt i 2030 og nesten 70 Gt i 2050 i forhold til et tograders scenario. | Ingen forpliktelser |
| Redusert utvinning av kull, olje, gass | 67-80% av kjente reserver må bli liggende i bakken | Kun forretningsmessig usikkerhet begrenser utvinning | Ingen forpliktelser |
| Økt utbygging av fornybar energi | Alle nye kraftverk må gi nullutslipp fra 2017 | 1199 nye kullkraftverk er under planlegging. EU-mål 20% fornybar i 2020. 18% allerede. | Ingen forpliktelser |
| Stoppe subsidiering av fossil energi | Stopp | 523 milliarder $ i 2011. Opp 30% fra året før. Er nå 10 ganger større enn subsidier til fornybar industri. | Ingen forpliktelser |
| Finansiering av tiltak i fattige land | Mål satt i København 100 milliarder USD fra 2020. | Gjennomsnitt perioden 2010-12 ca 10 milliarder USD per år | Nåværende ordninger stopper med Kyotoavtalen som renner ut i 2012. Forpliktelser fra enkeltland i Doha summerer seg til i overkant av 10 milliarder USD per år fra 2013. |
Togradersmålet og den norske klimameldingen
Norske utslipp av klimagasser var ca. 50 millioner tonn per år i 1990. I 2011 var de økt til 53 millioner tonn. Ifølge IEA har Norge Vestens største vekst i utslipp av CO₂ de siste 20 årene. For at global oppvarming skal kunne begrenses til to grader, må ifølge FNs klimapanel (2007) rike land redusere sine utslipp med 25-40 prosent innen 2020 i forhold til hva de var i 1990. På grunn av forsinkelse i gjennomføring av tiltak, og en utslippsbane som gir 4,9-6,1 grader oppvarming i 2100, antas nødvendige reduksjoner per i dag å være 40 prosent. Det betyr at utslippene av klimagasser i Norge må reduseres til 30 millioner tonn i 2020 om vi skal følge FNs anbefalinger for rike land.
Klimameldingen legger til grunn at utslippene i Norge skal reduseres med 30 prosent til 35 mill tonn. Med enkel regning gir dette et utslippsmål for Norge på 40 mill tonn i 2020 når 2/3 skal tas på hjemmebane og resten ved kvotekjøp. Men her er det tallakrobatikk ute går. Klimameldingen tar utgangspunkt i at norske utslippsreduksjoner gjøres i forhold til en teoretisk referansebane der utslippene i 2020 er beregnet til 59 millioner tonn. I forhold til denne banen skal så utslippene i Norge reduseres med 15-17 mill tonn, som riktignok er ca 30 prosent av utslippene i 1990. Men i praksis betyr dette at målene i Klimameldingen kan oppfylles ved å redusere utslippene i 2020 til kun 44 mill tonn, eller bare 12 prosent mindre enn de var i 1990. Klimameldingen har heller ingen måltall for hva norske klimagassutslipp skal være i 2020. Da ville det være nødvendig å ha en handlingsplan med sektorvise utslippskutt som følges opp på en årlig basis. Er denne unnlatelsen gjort bevisst for å komme frem til et forlik? De tiltakene som så langt er vedtatt, vil trolig ikke gi nevneverdige utslippskutt i Norge i forhold til 1990 i det hele tatt.
Norge er en pådriver i de internasjonale klimaforhandlingene. Det viktigste arbeidet nå er å sørge for at avtalen som skal på plass i 2015 om utslippsreduksjoner (ADP) blir så ambisiøs som mulig. Norsk troverdighet i dette arbeidet vil øke om vi også reduserer norske utslipp i tråd med hva som er nødvendig i forhold til FNs anbefalinger.
Togradersmålet og norsk petroleumspolitikk
Klimameldingen inneholder ingen tiltak vedrørende redusert oljeutvinning. Statoil har i virkeligheten en strategi som er avhengig av at de internasjonale klimaforhandlingene om å begrense den globale oppvarmingen mislykkes. Togradersmålet krever en sterk begrensning i global oljeproduksjon, spesielt når det gjelder utvinning av ukonvensjonelle kilder som oljesand.
Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) er investor i en rekke selskaper som utvinner kull og olje. Mange av dem er i enda større grad enn Statoil økonomisk avhengige av at de internasjonale klimaforhandlingene mislykkes. Om Norge vil, kan pensjonsfondet flytte investeringer til utvikling og produksjon av fornybar energi som verden trenger sårt ifølge rapportene referert til i dette notatet. Det er også grunn til å anta at avkastningen fra investeringer i fornybar energi er sikrere enn investeringer i fossil energi på sikt. Slike investeringer vil også gi Norge og verden nye bærekraftige arbeidsplasser.
Norfund, som i en årrekke har investert i fornybar energi i utviklingsland, har vist at dette er sunn forretning, og har hatt en større prosentvis avkastning enn pensjonsfondet. Så langt har ikke Finansdepartementet vært villig til å gå inn i denne type resonnement når det gjelder pensjonsfondet.
Tabell 5: Norsk klimapolitikk og togradersmålet
| Utslippsreduksjoner rike land | Utslippsreduksjoner fattige land | Andre nødvendige tiltak | |
|---|---|---|---|
| IPCC med flere | 25-40% innen 2020 | 15-30% | Redusert utvinning av fossilt brensel. Økt tempo i produksjon av fornybar energi |
| Norsk klimapolitikk | Ikke tallfestet, men norske utslippsmål kan nås ved en reduksjon på 12%. Med dagens vedtatte tiltak er det lite sannsynlig at selv dette målet nås. Kyotoavtalen overoppfylles med 10%, men gjennom kvotekjøp Utslippsreduksjoner regnes fra en referansebane som i 2020 ligger 9 millioner tonn CO₂ over utslippene i 1990. | Norge er betydelig bidragsyter til utslippsreduksjoner i fattige land gjennom kvotekjøp, bistandspolitikk med fokus på klima og REDD+. Hovedkriteriet for norske kvotekjøp har vært pris, ikke kvalitet. Det er derfor mye som tyder på at klimaeffekten av flere av de prosjektene Norge har investert i har vært tvilsom. Slike prosjekter vil forbys av EU i nye kriterier som ikke vil få tilbakevirkende kraft. | Ingen begrensninger i oljeutvinningstempo Ingen fokus på fornybar energi i pensjonsfondet. Ingen restriksjoner på pensjonsfondets investeringer i petroleumsindustrien. Denne industrien må reduseres om verden skal nå klimamålsetninger Norge er enige i. Norfund med fokus på investeringer i fornybar energi i utviklingsland som en del av bistandsbudsjettet, men porteføljen er under 0,5 % av pensjonsfondets. |
Fortsatt er det mulig for verden å unngå en klimakatastrofe. Stortingsperioden 2013-2017 er imidlertid den siste der verden fortsatt har en mulighet til å begrense den globale oppvarmingen til to grader. Det er nå vi trenger politikere som tar solidaritet mellom generasjonene på alvor og straks griper tak i vår tids største kollektive utfordring; å lukke det veldige gapet mellom de klimatiltakene som er nødvendige og de som faktisk blir iverksatt.