Siden klimamøtet i København i 2009 har det vært internasjonal enighet om at den globale temperaturøkningen må begrenses til maksimum to grader over førindustrielt nivå. For å ha en rimelig sjanse for å nå dette målet er det beregnet at det totalt ikke kan slippes ut mer enn 565 milliarder tonn (gigatonn, Gt) CO₂ til atmosfæren i perioden fram til 2050. Utslippene fra de totale reservene av kull, olje og gass som fossilindustrien har kartlagt og planlegger å utvinne er på hele 2795 Gt. Dette er nesten fem ganger så mye som det er forsvarlig å brenne. Med andre ord: Vi må la 80 prosent av disse reservene bli værende i grunnen for å ha håp om å unngå meget alvorlige klimaskader.

Vi vet at hvis ikke virksomme tiltak kommer på plass i løpet av de første par år, vil togradersmålet vanskelig kunne nås. Klimatoppmøtet i Doha gav ingen utsikt til raske globale tiltak. Målsetningen er at en ny global klimaavtale skal være ferdigforhandlet i 2015 og tre i kraft først i 2020. Forlengelsen av Kyotoavtalen som ble vedtatt, omfatter bare om lag 15 prosent av de globale utslippene og vil bety lite i global sammenheng. Skal vi ha mulighet for å hindre en global temperaturstigning på mer enn to grader og klimaendringer med katastrofale konsekvenser, må en ny og mer effektiv global klimastrategi snarest på plass.

Regulering av rett til utvinning

Det er et faktum at alt fossilt brennstoff som utvinnes også vil bli brukt. En regulering av det globale fossilmarkedet basert på et tak for rett til utvinning, i stedet for et tak på utslipp, er et tiltak som med større sannsynlighet vil kunne gi så store utslippsreduksjoner som togradersmålet krever. Produksjonstaket må svare til totale utslipp globalt på maksimum 565 Gt CO₂ før 2050. Målet kan nås selv om produksjonsmengden av fossile brennstoff de første par årene er omtrent på dagens nivå. Så må utvinningen reduseres med rundt 1 Gt per år i løpet av kommende 30-års periode.

Et lignende tiltak er beskrevet i en bok “Kyoto2 – How to Manage the Global Greenhouse” forfattet av Oliver Tickell. Her er det foreslått at et selskaps rett til å produsere en viss mengde auksjoneres ut gjennom et globalt markedssystem for produksjonskvoter (se Kyoto2.org).

I tillegg til regulering av rett til utvinning må det etableres en felles global pris på retten til produksjon. Prisen må omfatte alle utslipp som produksjon og bruk forårsaker. Mengden som kan produseres per år kan selges eller auksjoneres ut til selskaper som produserer fossilt brennstoff. Med dagens globale utslipp på om lag 32 Gt CO₂ ville en avgift svarende til 100 dollar per tonn utslipp, gi en inntekt på over 3000 milliarder dollar per år. Denne summen kan avsettes i et globalt klimafond. En karbonpris av denne størrelsesorden vil medvirke til en nødvendig snuoperasjon i retning av en reduksjon i etterspørsel av fossil energi og overgang til fornybar energi.

Grønn energirevolusjon i fattige land

Et globalt klimafond av en slik størrelse, 30 ganger målsetningen for Det grønne klimafondet som blant andre Norge med Stoltenberg i spissen har arbeidet for å få på plass, vil primært kunne brukes på grønne utviklingstiltak og nødvendig klimatilpasning i fattige land. Dette vil gi grunnlag for en grønn energirevolusjon i fattige land og medvirke til at lavutslippsland ikke går videre på veien mot en fossilbasert vekst. Dette vil være i deres egen interesse også fordi at klimaskadene på grunn av en fossilbasert vekst først og kraftigst vil ramme fattige land og medføre kostnader langt større enn en eventuell kortsiktig økonomisk vinning basert på utvinning av fossile brennstoff.

Med et svakt og lite handlekraftig FN er det tvilsomt om dette er organisasjonen som raskt vil kunne få på plass en ny klimastrategi. En regulering av karbonmarkedet som det her er tale om vil kreve sterke virkemidler og effektiv gjennomføring. Den beste løsningen vil derfor være å etablere en egen organisasjon eller en bank som har regulering av karbonmarkedet som eneste oppgave.

For å komme ut av den fastlåste situasjonen i de internasjonale klimaforhandlingene har professor i moralfilosofi ved universitetet i Oxford og lead author for Working Group III i FNs internasjonale klimapanel John Broome, foreslått at det opprettes en «Bank of Climate Change» som en del av en ny strategi. (Hør hans forslag: The public and private ethics of climate change)

Avtale kan lages utenom FN

Fordelen med en regulering av global produksjon av fossilt brennstoff er at en avtale om dette kan komme i stand uten full tilslutning fra alle FNs medlemsland. Hvis G20-landene blir enige om en slik strategi, vil systemet kunne innføres, selv om ikke alle land med oljeproduksjon skulle være enige. G20-landene står i dag for rundt 80 prosent av forbruket av fossilt brennstoff. (se IEA: G-20, clean energy efficiency deployment and policy progress, 2012, på IEA Publications). Selskaper og land som velger ikke å være med i en avtale vil derfor få problemer med avsetning av sine fossile reserver.

Forslaget om tak og avgift på produksjon av fossilt brennstoff har den fordelen at fattige land vil bli tilgodesett med store overføringer, og vil slik tjene på dette selv om karbonprisen blir høy. Rike land vil også tåle prisøkningen det her er snakk om. Ordningen vil være rettferdig og skape like konkurranseforhold, siden alle oljeselskapene må betale samme kvotepris for utvinning. Den mest kostnadseffektive produksjon med minst utslipp vil gi høyest inntjening. Vanskelig tilgjengelige oljeressurser der utvinningen er dyr eller medfører store utslipp, som produksjon fra oljesand, vil da være mindre lønnsomt.

Uten en sterk regulering av retten til å utvinne fossilt brennstoff, vil vi med stor sannsynlighet utvinne alle gjenværende reserver av fossilt brennstoff. Klimakatastrofen er da et garantert resultat. Det er avgjørende viktig snarest å etablere en felles global forståelse av hvor alvorlige skader dagens «business as usual»-politikk fører til og at dette er skader som både fattige og rike land vil lide under.

Menneskehetens frie vilje

Håpet er at en realistisk kriseforståelse vil bidra til å skape en så sterk vilje til samarbeid som en global regulering av karbonmarkedet vil kreve. En slik ansvarlighet bør kunne forventes av et internasjonalt samfunn der de universelle menneskerettighetene har vært akseptert som rettesnor for etisk samhandling gjennom mer enn 60 år. Som den kjente klimaforskeren ved NASA, James Hansen, skriver i essayet Storms of my grandchildren: «Menneskeheten kan ikke som en lemenflokk løpe om kapp mot stupet. Vi er utstyrt med egen fri vilje».