I 2012 ble Global Energy Assessment (GEA) fullført. Ca 300 forfattere og 200 vitenskapelige fagfellevurderere fra hele verden har brukt seks år på å produsere en rapport på nesten 2000 sider. Like viktig som rapporten er databasen som også ligger tilgjengelig på nett.

Arbeidet er utført på lignende måte som FNs klimapanel (IPCC). IPCC tar utgangspunkt i Business-as-usual og holder seg bare til klima. GEA tar utgangspunkt i politisk vedtatte globale målsetninger både for klima, helse (luftforurensning) og tilgang til energitjenester. GEA undersøker så hvilke tekniske, økonomiske og politiske tiltak som kreves for å nå disse målsetningene i løpet av noen tiår. Resultatene er mange og omfattende. De viser blant annet:

• Det er mulig samtidig å nå 2-graders klimamålet, målsetninger om tilgang til elektrisitet for alle innen 2030, forsvarlig inne- og utemiljø i henhold til WHO-standarder, og økt energisikkerhet (redusert avhengighet av import av energibærere, særlig olje).
• For å få dette til kan det bli behov for omkring en dobling av dagens investeringsnivå i energisektoren på ca. 2 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), men innsatsen vil være nede igjen på 2 prosent av BNP i 2050.
• Det blir betydelig rimeligere å oppnå målene om bedret helse, tilgang til elektrisitet og energisikkerhet dersom energiforsyningen avkarboniseres i tråd med klimamålsetningen.
• Energieffektivisering og vekt på utvikling av teknologi for energitjenester har stort potensiale for å redusere behovet for primærenergi. Det er klart formålstjenlig å rette mest innsats både innen forskning og utvikling (FoU) og markedstiltak mot etterspørselssiden heller enn forsyningssiden.
• I scenarier med vekt på energieffektivisering er det fullt mulig å klare seg uten både CCS og kjernekraft i 2050.

GEA baserer seg på realistiske forutsetninger, blant annet om vekst i befolkningen til 9 milliarder i 2050 og en rimelig, men geografisk differensiert velstandsutvikling. Kvantitative beregninger er gjennomført basert på regionale særtrekk og utfordringer. I dagens debatt synses det mye om hva det er behov for og hvilken rolle forskjellige tiltak kommer til å spille. Særlig er det en gjenganger i Norge at verden ikke kan klare seg uten CCS. Jeg oppfordrer dem som ønsker en saklig debatt om slike tema å gå inn i GEA-materialet. Det finnes også mye annet som fortjener å trekkes fram fra GEA. Alternativt får man komme opp med egne solide analyser.

Så tilbake til CCS atter en gang: Aslak Einbu ser ut til å ha akseptert min fremstilling av hvordan CCS har blitt brukt som en behagelig illusjon de siste 20 år, særlig i Norge. Einbu sier imidlertid at det forventes vekst i global fossil energiproduksjon, at vi ikke kan gjøre noe med denne fossile produksjonen og at vi da ikke har noe annet valg enn å få til CCS. Dette argumentet skal trumfe alle motforestillinger. Det er imidlertid minst to problemer med argumentet:

1) Antakelsen om at det vil bli vekst (eller i hvert fall ikke reduksjon) i fossil energiproduksjon.
2) Antakelsen om at fossil energi med CCS vil bli politisk akseptabel og økonomisk konkurransedyktig.

Einbu sier også mye annet om gass, kull, skifergass, CCS for gass, CCS for kull, elektrifisering av sokkelen og reduksjon av utslipp fra petroleumsproduksjon. Jeg konsentrerer meg her om hovedsaken: det globale energiproblemet og påstanden om at CCS er uunngåelig.

For det første er det ikke riktig, slik som det har blitt hevdet av mange i Norge, at fossil energi med CCS er nødvendig for å sikre verdens befolkning forsvarlig og bærekraftig tilgang til energitjenester. Ovennevnte GEA-studie viser noe annet. GEA viser at det er mange mulige veier som fører frem til samtidig oppnåelse av klimamål og andre hovedmål. Avkarbonisering av energiforsyningen er et gjennomgående nøkkelord. Avkarbonisering koster, men fører også til betydelige besparelser i utgiftene til bevaring av helse (luftforurensning) og gir energisikkerhet (og dermed politisk stabilitet og redusert grunnlag for konflikter). Videre viser GEA bl.a. at med sterk vekt på energieffektivisering (større investeringer i energibruk enn i energiforsyning), er det ikke bare mulig å klare seg uten CCS. Verden kan også kvitte seg med kjernekraft om man vil. Sterk vekt på energieffektivisering gir også mange andre fordeler.

Ifølge GEA er det altså ikke slik at økt fossil energiproduksjon er gitt og at CCS er nødvendig. Einbu og andre CCS-forkjempere er selvsagt fri til å mene noe annet og til å tolke observerte trender i internasjonal fossilhandel. Det er vanskelig å spå om fremtiden. Men, gitt historien til CCS-illusjonen, hvorfor skal vi tro mer på påstander fra CCS-forkjempere enn på grundige og konsistente globale scenarier fra et uavhengig globalt ekspertpanel som GEA?

Så var det antakelsen om at CCS vil bli akseptabel og konkurransedyktig og at dette vil skje i tide. Jeg har tidligere anført flere motforestillinger mot dette, som ikke er imøtegått. Einbu sier det er dokumentert at verden har geologisk lagerplass til storstilt og langvarig lagring av CO₂, og at internasjonale kjøreregler for trygg lagring er under utarbeiding, basert på omfattende forskning. Men lagringsplassene er særlig i vannførende lag (akviferer). Slike er generelt lite undersøkt fordi det i slike lag (i kontrast til petroleumsførende lag) ikke har vært insentiver til å gjøre boringer eller omfattende studier. Videre trengs det en helt annen detaljgrad av dokumentasjon for å sikre at et lager skal være tett i tusenvis av år enn for å undersøke om det finnes petroleum. Det gjenstår å se om fremlagt dokumentasjon og konsekvensutredninger for lagring av CO₂ fra fossil kratftproduksjon vil være tilstrekkelig til å få de nødvendige tillatelser noe sted i verden. I kontrast til avfallet fra kjernekraft, kan avfallet fra fossil kraft ikke mellomlagres. CO₂ produseres i så store mengder at fleksibel lagerkapasitet må være kontinuerlig tilgjengelig.

Ifølge GEA, IPCC og andre trengs avkarbonisering av energisektoren nå. Men det er fortsatt slik at det vil ta lang tid å få etablert selv de første CCS-anleggene. Dersom CO₂ skal transporteres over landegrenser for eksempel for å lagres på kontinentalsokkelen til et annet land, krever det tilslutning fra minst 27 av de 40 landene som har ratifisert London-protokollen. Foreløpig er det kun Norge som har godkjent forslag til endring av protkollen. Å få med seg 26 andre land er en kjempeutfordring. Det er åpent om det overhodet vil være mulig. Ihvertfall vil det ta tid, svært lang tid.

Hvorfor satse ensidig på CCS fremfor alternativene? Den gode petroleumstekniske kompetansen i Norge kan brukes til andre formål inkludert havvind og geotermi. Merk at Statoil som overhodet ikke får noen styringssignaler fra sin eier om å satse på fornybart eller gjøre noe annet enn å tjene mest mulig penger, faktisk likevel satser innen disse to områdene. Tenk hva dette selskapet og de mange teknologiselskapene som i dag forsyner petroleum med teknologitjenester kunne gjort på disse feltene om det ble gitt statlige insentiver. Og tenk på hvilket globalt marked som er i ferd med å utvikle seg innen energieffektivisering og etterspørsel etter energitjenester. Skal vi være med der og skal vi modernisere vårt eget samfunn, eller skal vi vektlegge usikre tiltak som i verste fall bare gjør de globale problemene vanskeligere?