Med sine rapporter om faren for en karbonboble har Carbon Tracker Initiative gjort potensielle konsekvenser av klimaendringene relevante og forståelige for finansverdenen. På kort tid har karbonboble-ideen fått stort gjennomslag. Viktige institusjoner verden over kommer med rapporter om risikoen for at verdien av olje-, gass- og kullreserver er overvurdert. Det strømmer på med invitasjoner om å innlede i prestisjefora som Verdensbanken og OECD, forteller Anthony Hobley, som tok over ledelsen av tankesmien i februar i år.

– Det unike med Carbon Tracker sammenlignet med andre tankesmier eller frivillige organisasjoner på feltet er at alle vi som jobber her er finanseksperter. Vi forstår finansmarkedene, og vår misjon er å gjøre karbonrisiko synlig i kapitalmarkedene i dag. Vi har kommet langt, men mye arbeid gjenstår for å få budskapet ut til den jevne fondsmegler, investor og finansekspert, sier Hobley.

Jeg møtte ham nylig til et intervju i London, der han fortalte om Carbon Trackers nye prosjekter – blant dem intet mindre enn en komplett kartlegging av alle verdens prosjekter innen olje, gass og kull. Slik skal det skapes et verktøy beslutningstakere kan bruke for å vurdere det enkelte fossile energiprosjekt opp mot karbonbudsjettet verden må holde seg innenfor for å unngå katastrofale klimaendringer.

I samtalen kom Hobley også inn på behovet for strengere krav til åpenhet om finansielle sider ved de fossile energiselskapenes virksomhet; han snakket om krav investorer bør stille til ledelsen i oljeselskaper; og han tok opp hvorfor investorer undervurderer risikoen for verdensøkonomien som en karbonboble utgjør.

Oljefondet: Differensiert nedsalg

Men først Statens pensjonsfond utland – oljefondet. Carbon Tracker følger med stor interesse den norske debatten om et eventuelt nedsalg i kull, olje og gass. Hobley har klare oppfatninger om hvordan en slik endring bør gjennomføres. Det gir absolutt mening å gå ut av kull, men å kvitte seg med alle aksjer i olje og gass på én gang er ikke måten å gjøre det på for oljefondet, mener han.

– Et nedsalg ville være en utrolig viktig utvikling, men det må gjøres på en troverdig måte. Man bør ikke selge alt ukritisk. Det vil bare føre til at andre og mindre samvittighetsfulle aktører kommer inn og kjøper opp alt billig. På mange måter vil det være mye bedre å være målrettet og fokusert. Det ville sende et viktig budskap hvis fondet virkelig gjør det tunge arbeidet med å differensiere mellom olje- og gass-selskaper: Belønn de renere selskapene, de som har potensial til å klare overgangen, de som allerede investerer i fornybar energi og cleantech. Og straff olje- og gass-selskapene som bare forsøker å holde produksjonen oppe for enhver pris, på bekostning både av økonomien og miljøet, sier Hobley.

Som verdens største statlige investeringsfond vil oljefondets håndtering av karbonrisiko skape presedens, påpeker han. Norge kan redusere sin egen eksponering mot fossil energi ved å selge seg ned i slike selskaper, men et fullt nedsalg kan også føre til tap av innflytelse.

– Hvis du velger renere, mer fremtidsrettede olje- og gass-selskaper som kanskje investerer i alternativer, styrer risikoen og påvirkningen de har på miljøet, vil du sende et signal som kan ha større virkning, sier Hobley.

Fossil energi: Kostnadskurve for alle prosjekter

Carbon Trackers arbeid til nå, som den første rapporten “Unburnable Carbon”, har økt bevisstheten om karbonrisiko og inspirert miljøgrupper som vil påvirke investorer til å selge seg ut av fossil energi. Men for “mainstream” finansfolk, som fondsmeglere, er det fortsatt et stykke fra økt kunnskap om problematikken til handling. Med nye analyseprosjekter vil Hobley nå beslutningstakerne, både innen finans og politikk.

Før neste års World Economic Forum i Davos skal kartleggingen av alle fossilprosjekter i verden være klar. Arbeidet gjøres i samarbeid med analysefirmaet Energy Transition Advisors.

– De ser på hvert eneste olje-, gass- og kullprosjekt i verden. Så lager de kostnadskurver som viser kostnaden ved prosjektet sett i sammenheng med oljepris og karbonintensitet. Dermed kan vi vurdere resultatet opp mot et karbonbudsjett for en global oppvarming på 2 grader, eller hva vi bestemmer oss for – 1,5 grader, 3 grader, eller noe annet. Slik kan du identifisere de dyre prosjektene med høyt karboninnhold som det derfor gir best økonomisk mening å kutte ut, sier Hobley.

Et neste skritt er å koble prosjektene til selskapene som eier dem. Det vil åpne for interessante diskusjoner med investorer om mer nyanserte beslutninger enn om de skal gå ut av karbon eller ikke.

– Som investor har det betydning å få vite om du er for eksempel 38 prosent eksponert mot fossil energi. Da kan det være riktig for deg å redusere til 36 prosent og gardere deg ved å investere i fornybar energi. Nå får vi i tillegg finansinformasjon som betyr at du kan begynne å differensiere mellom fossile energiselskaper. Du kan begynne å velge “fossil energi lett” fremfor “fossil energi fet”.

Hobley erkjenner at divestment-bevegelsen er et dilemma for Carbon Tracker. Denne bevegelsen kjemper for at investorer skal gå helt ut av fossil energi, og de har klart å få temaet på dagsordenen.

– Det er viktig at noen fond går ut av all karbon. Men samtidig må vi ha en god samtale med hoveddelen av investormiljøene om hvordan de kan påvirke selskapene hvor de eier aksjer, slik at disse selskapene faktisk begynner å kansellere de dyre, karbonintensive prosjektene og gi pengene tilbake til aksjonærene. Selskapene kan på denne måten begynne å håndtere risiko på en effektiv måte, sier Hobley.

En del av Carbon Trackers analyse vil gå ut på å vise at markedet ikke fungerer effektivt i dag. Avkastningen på mange karbonprosjekter blir ikke vurdert på en skikkelig måte, mener Hobley.

– Disse selskapene slipper unna med å kaste milliarder av investeringsmidler (capex) etter noe som ikke gir økonomisk mening. Det skal bli fascinerende når vi får kostnadskurven vår og vi kan begynne å ta hensyn til hva flere variabler gjør med vurderingen av disse prosjektene: Vannmangel, politisk risiko, en karbonkostnad på f.eks. 60 dollar som Exxon bruker i sine interne beregninger, fjerning av subsidier til fossil energi og så videre. Det begynner å bli klart at grundig analytisk research vil vise at fossil energi er mye dyrere enn vi blir ledet til å tro.

Parallelt med denne kartleggingen arbeider Carbon Tracker med en kritisk analyse av hvordan de finansielle sidene av den fossile energibransjen er regulert. Dette fungerer ikke godt nok i dag, mener Hobley.

– Det er ikke noe krav til selskapene om å oppgi karbonintensiteten i reservene, eller mengden av karbon som vil bli sluppet ut i atmosfæren hvis de skulle utvikle, selge og brenne all den fossile energien. Jeg tror ikke nok er blitt gjort for å overbevise dem som vokter finanssystemet – Bank of England i Storbritannia, Finansdepartementet og Federal Reserve i USA – om den potensielle systemrisikoen her, sier han.

London er spesielt utsatt hvis karbonboblen skulle briste, legger Hobley til. London-børsen er i ferd med å bli det globale finanssentrum for kull.

Alternativer for investorer: Utbytte, gardering

Faren for en karbonboble kan få investorer i olje-, gass- og kullselskaper til å opptre mer kritisk overfor selskapenes ledelse. Når ikke alle reserver kan brennes, og hvis de ser at dyre utvinningsprosjekter for å erstatte reserver ikke lenger gir økonomisk mening, hva kan en investor gjøre?

– Du kan si at beklager, vi ønsker ikke å gjennomføre det prosjektet, gi oss heller pengene tilbake for vi har bedre investeringsalternativer hvor vi kan få høyere avkastning.

Hva med andre muligheter? Bør oljeselskaper tenke nytt og investere i fornybar energi?

– Det er det ikke nødvendigvis opp til oss å mene noe om. Men aksjonærer kan selvsagt spørre hvordan selskapet håndterer risikoen, og om hva som er den langsiktige strategien for å tjene penger, kanskje diversifisere og gardere seg. Er det bedre for olje- og gass-selskaper å gjøre det, eller er det en bedre løsning for aksjonærene å rett og slett trekke pengene ut og sette dem i andre selskaper som er bedre egnet? Olje- og gass-selskaper har geologer og ingeniører som vet hvordan de skal finne, utvinne og levere fossil energi. Jeg er ikke sikker på at de har de rette strukturene, forretningsplanene og ekspertisen til å utvikle fornybar energi. Ofte er det en helt annen forretningsmodell.

Hobley er fascinert av store økonomiske omveltninger, som da jernbanen ble utkonkurrert av bilen i USA under første halvdel av 1900-tallet. Lokomotivprodusentene som dominerte på New York-børsen klarte ikke å forestille seg at transportsektoren ville bli dominert av bilen, og gikk med få unntak konkurs. I nyere tid har Kodak lidd en tilsvarende skjebne.

Frykter panikkhandling i siste sekund

Hobleys budskap er at på lang sikt vil ikke karbonrisikoen som nå bygger seg opp nødvendigvis bli til en boble, men han frykter at den kan bli det – på samme måte som det ikke var uavvendelig at de amerikanske bankenes råtne subprimelån måtte bli en boble som truet hele finanssystemet.

Hobley ser for seg tre scenarier for verdenssamfunnets håndtering av klimautfordringene. I det beste scenariet blir det faktisk en global klimaavtale i Paris neste år. Politiske signaler blir sendt i tide til at den nødvendige omstillingen kan foretas på en styrt måte. Luften kan slippes sakte ut av karbonboblen, og det vil bli få verdiløse karbon-investeringer.

Marerittscenariet er at verden aldri klarer å regulere utslipp. Da vil vi oppleve alle de fysiske konsekvensene av en temperaturøkning på 3-6 grader. Alle som har sett noe på forskningsresultater vil innse at dette vil være katastrofalt, mener Hobley. Da vil ikke bare karboninvesteringer være verdiløse – 80 prosent av verdens byer vil være “stranded assets” innen utløpet av århundret.

Det tredje scenariet, som han tror er mest sannsynlig, er basert på slik mennesker pleier å reagere på kriser, med den siste finanskrisen som et godt eksempel.

– Vi venter til aller siste sekund. Så skjer det noe alvorlig, politikerne får panikk, og vi innfører nye reguleringer over natten. Vi kaster alt vi har etter problemet. Det er da du får et sjokk som får boblen til å sprekke og forårsaker en finanskrise. Dette behøver ikke være langt unna i det hele tatt. Se på de politiske reaksjonene i enkelte land på alvorlige værhendelser de siste 12 månedene, og du får en ide om hva som kan komme til å skje, sier Hobley.

Som eksempler nevner han den politiske håndteringen av oversvømmelsene i Storbritannia og hetebølgen i Argentina.

Et vanlig motargument mot karbonboble-ideen er at den har som premiss at det er global politisk vilje til å regulere utslipp. Dette vil ikke skje, mener kritikerne. Men de glemmer at dette ikke bare dreier seg om politikk, men om naturens fysiske prosesser, påpeker Hobley.

– Til forskjell fra alle andre problemer har vi her å gjøre med en massiv, fysisk prosess som fortsetter å øke i omfang. Jo lenger vi utsetter å handle, jo flere hendelser vil inntreffe, og det er hendelser som vil drive fram vår reaksjon på klimaendringene, sier han.

Et annet motargument er at risikoen knyttet til fossil energi allerede er priset inn av markedene. Hobley framhever at selv i en normaltilstand skjer det disruptiv endring drevet av ny teknologi. I et siste sekund-scenario vil vi få disruptiv endring i enorm skala og meget hurtig.

– Problemet er at den menneskelige hjerne strever med å bryte med bildet vi har av verden og forestille oss en annen verden. Datidens forretningsfolk jobbet antakelig flittig i vei innenfor Roms murer helt til goterne kom og feide vekk hele Romerriket. Menneskehetens historie er full av slike enorme vippepunkter, og alt tyder på at vi er på vei mot en enorm endring nå. Vi kan enten ta kontrollen selv og unngå de fysiske konsekvensene, eller vi får føle disse konsekvensene.