Nyhetsoppslaget i Dagens Næringsliv mandag 23. mai om at strømprisene vil dobles om klimamålene skal nås, er opplagt det viktigste nyhetspoenget i den store rapporten som nå er lagt frem. Men det er mye annet her også. Rapporten «Nordic Energy Technology Perspectives» fortjener å bli lest og studert. Den tegner et fremtidsbilde der de energirelaterte klimautslippene i de nordiske landene reduseres med 85 prosent (fra 1990) frem til 2050.

I denne bloggen drøfter jeg noen av de mest vesentlige poengene i rapporten, men har ikke gått i dybden når det gjelder det vanskeligste: omstillingen av transportsektoren. Det kommer vi tilbake til på Energi og Klima senere sammen med mer om ståa i storbyene. Også industriutslipp og utsiktene for karbonfangst og -lagring (CCS) vil vi se nærmere på senere.

Rapporten er også proppet av data og inneholder gode grafiske fremstillinger. Jeg har her tatt med noen av de mest illustrerende.

I slike rapporter er det alltid viktig hva slags forutsetninger som brukes. Den viktigste forutsetningen fra IEA og Nordisk Energiforskning er en forventning om sterk økning i CO₂-prisene. Det er også den viktigste årsaken til at rapporten konkluderer med at strømprisene vil øke. Høye CO₂-priser vil smitte over i kraftmarkedet. Jeg har forklart sammenhengene i denne bloggen.

Om CO₂-prisene vil øke så mye som IEA-rapporten legger til grunn, er selvsagt ikke sikkert. Men med politiske ambisjoner i tråd med klimamålene, er en vesentlig høyere CO₂-pris en fornuftig måte å gjøre det på. Negative bivirkninger er mulig å håndtere. Industrien kan for eksempel støttes på andre vis, slik ordningen med CO₂-kompensasjon er et uttrykk for. Mange økonomer liker ikke slike ordninger, men det politisk nødvendige vinner ofte over det læreboken predikerer.

Forutsetningen om høy CO₂-pris – den stiger gradvis fra 2020, passerer 100 dollar tonnet like etter 2030, og ligger på omkring 150 dollar tonnet i 2050, er svært viktig. En slik CO₂-pris ville drive investeringer i fornybar energi uten subsidier eller støtteordninger. Den ville gjøre fossil kraftproduksjon ulønnsom. For eksempel vil gasskraft med 100 dollar tonnet CO₂-pris påføres en utslippskostnad tilsvarende 40 dollar/MwH, vesentlig mer enn kraftprisen i markedet i dag. Kostnadene ved utvinning og produksjon av olje og gass vil selvsagt også stige betydelig.

Høye karbonpriser gjør også at CCS kan få en viss betydning, enten det er på gass eller bioenergi. Subsidier til fornybar energi og litt lavere karbonpriser vil gi mindre eller ingen CCS i slike modelleringer.

Ingen etterspør CO₂ hvis de ikke er nødt. Derfor henger utviklingen i CO₂-prisen på politiske vedtak EU måtte gjøre. CO₂-prisen reflekterer kostnaden ved utslippskutt gitt et visst ambisjonsnivå. Og derfor er det de politiske rammene som avgjør. For Europas del, er det EUs evne til å komme frem til politiske beslutninger som i realiteten avgjør CO₂-prisens størrelse. EUs klimapolitikk vil alltid måtte ta hensyn til medlemslandenes ulike interesser og behov.

Det er stor usikkerhet om karbonmarkedets utvikling. Forleden ba Statkraft, Vattenfall og Fortum om tiltak som styrker kvotemarkedet. Det er i deres interesse. Samtidig er det tegn til at hele ideen om en felles politikk forvitrer. Britene har innført gulv for karbonprisen. Frankrike vurderer det samme.

En mulig vei ville vært et regime som støttet opp om en priskorridor som bygger på stadig økende karbonpriser og en slags nasjonalbankliknende instans som kunne agere for å holde prisen omtrent der man ønsker den for å gi investorer en viss trygghet. Noe sånt kan kanskje vokse frem over tid.

En annen viktig forutsetning i rapporten er at råvareprisene på fossil energi – kull, gass og olje – vil være i en svakt fallende tendens fra 2030. Det er en sammenheng mellom klimapolitikk og prisen på fossilenergi som kommer gunstig ut for importland. For olje- og gassprodusenten Norge er bildet motsatt. Akkurat hvor prisene på kull, olje og gass vil legge seg, er selvsagt umulig å spå. Men linken mellom skjerpet klimapolitikk og fossilprisene er viktig.

Lave priser gir også rom for mer skatt på fossil energi, uten at forbrukerne rammes urimelig hardt. Rapporten anbefaler at dette rommet brukes til å skru til avgiftene.

De nordiske landene er i en særstilling globalt fordi kraftforsyningen langt på vei er avkarbonisert allerede. Kraften som ble produsert i de nordiske landene hadde i 2013 et gjennomsnittlig utslipp på 59g/kWh. Det globale gjennomsnittet er cirka 500g/kWh. Ifølge IEAs tograders-scenario må det globale gjennomsnittet komme ned på dagens nordiske nivå i 2045. Vi har med andre ord et forsprang som kan benyttes til å gå løs på avkarbonisering i de mest krevende sektorene, særlig transport.

Det er kombinasjonen av vannkraft og kjernekraft som gjør at de nordiske landene ligger så godt an. Det er igjen noe kullkraft i Danmark og Finland, men ikke så mye. Rapporten regner med at mer vindkraft erstatter både den eksisterende fossilkraften og den svenske kjernekraften. Energisystemet må omstilles for å håndtere mer vindkraft og mer desentral produksjon. Solenergi vil ifølge IEA og Nordisk Energiforskning ikke få noen stor betydning i Norden. Vindkraft er mer gunstig kostnadsmessig.

Med CO₂-priser og kraftpriser i tråd med forutsetningene i rapporten, vil investeringer i ny vindkraft på tyvetallet være lønnsomt uten støtteordninger. Gode vindressurser kan derfor omsettes til kraft på markedsbaserte vilkår – hvis et slikt scenario slår til.

Rapporten anbefaler tiltak som styrker fleksibiliteten i det nordiske energisystemet og understreker også at det nordiske og europeiske samarbeidet om nett-infrastruktur og kraftmarkeder styrkes.

Også varmeproduksjonen skal bli fossilfri. Sverige, Danmark og Finland har investert betydelig i fjernvarmenett. Norge fyrer mer med strøm enn nabolandene og på Island sørger geotermisk energi for varmen. Varmeproduksjonen har større innslag av fossil energi enn kraftproduksjonen selv om det brukes svært mye bioenergi for å holde varmen. Frem mot midten av århundret forutsetter rapporten at både olje og gass til oppvarming erstattes – og at bioenergi og strøm overtar. Teknologiske forbedringer i varmeproduksjonen og mer energieffektive bygninger gjør imidlertid at energibehovet faller. Det er stort potensiale for energieffektivisering.

Både kraftproduksjonen og varmeproduksjonen kan altså avkarboniseres ganske greit, og uten store kostnader.

De nordiske landene kan bli en stor nettoeksportør av kraft til Europa – i et omfang på rundt 50 TwH ved midten av århundret. Krafteksport i denne størrelsen forutsetter flere nye kabler. Det er Norge og Sverige som vil være de store eksportørene.

Bøygen når det gjelder avkarbonisering ligger i transportsektoren og delvis i industrien.

I transportsektoren viser likevel denne rapporten at tilnærmet fullstendig avkarbonisering kan oppnås innen 2050 samtidig som transportarbeidet øker. Det ligger inne i beregningene at både persontransporten og varetransporten vil vokse vesentlig.

Når det gjelder personbiler, gis elbilen en viktig rolle. Elbiler innfases gradvis og overtar for fossilbiler til persontransport. Det som ikke kan dekkes av elbiler, blir løst ved hjelp av bioenergi. Hydrogen er tiltenkt en svært begrenset rolle.

Den forventede veksten i bioenergi til transportformål er meget stor og tilsier et importbehov. De nordiske landene vil ikke selv klare å produsere tilstrekkelige volum bærekraftig biodrivstoff til å dekke den nødvendige drivstoffmengden. Den økte avhengigheten av biodrivstoff reiser viktige problemstillinger både når det gjelder bærekraft og pris. Gitt sterk vekst i bruk av biodrivstoff globalt, kan prisene bli høye.

I transportsektoren vil også endrede vaner spille en rolle, gjennom mer kollektivtrafikk og deleløsninger.

Rapporten har egne kapitler både om industriens utfordringer og om hvordan storbyene kan gå foran i omstillingen. Alle de nordiske storbyene har ambisiøse klimaplaner. Lavere utslipp og mer miljøvennlige løsninger på en rekke områder er målsetningen i alle storbyene.

Det er et viktig budskap i rapporten at de nordiske landene kan oppnå mer sammen enn hver for seg. Samarbeid og gjensidig læring gjør det lettere å nå krevende mål.

Rapporten bygger opp under ideen om at Norden bør «gå foran» og være et eksempel for verden. Man kan både sikre vekst og velferd – og bygge klimavennlige samfunn. Det er et ideal som passer det politiske selvbildet i hovedstedene, enten det er borgerlige eller sosialdemokratiske regjeringer som styrer. På energi- og klimaområdet er det mye sannhet i en slik tilnærming.

Samtidig viser den hvor avhengig de nordiske landene er av samarbeidet i EU – ikke minst når det gjelder utviklingen av karbonmarkedet og dermed CO₂-prisen.

Alt i alt: Nordisk Energiforskning og IEA har levert et godt stykke arbeid som vil være en god veiviser for beslutningstakere i embetsverk, politikk og næringsliv de kommende årene.