Storbritannias #brexit er av mange grunner dårlig nytt for klima- og energiomstillingen verden trenger. Den største trusselen ligger i at #brexit følges av økonomisk uro og nedgang som hjelper Donald Trump til makten i USA – og løfter frem nasjonalistiske og høyrepopulistiske krefter i viktige europeiske land. Frankrike kan få en president som heter Marine Le Pen.

I en slik situasjon vil vi få en svekkelse og i verste fall et sammenbrudd i det multilaterale systemet som for eksempel FNs klimaforhandlinger bygger på.

Denne tweeten fra meteorologen og aktivisten Eric Holthaus i morgentimene fredag tegner skrekkscenariet.

Fellestrekket ved de høyrepopulistiske og nasjonalistiske kreftene i både USA og Europa er at de ikke vil legge vitenskap og fakta til grunn for politikken på klima- og energiområdet. Dette står i dyp kontrast til for eksempel Margaret Thatcher. Hennes klima-tale til FN i 1989 er tvers igjennom kunnskapsbasert og rasjonell – den rake motsetningen av høyrepopulismens postfaktuelle forestillingsverden.

Civitas Eirik Løkke skriver meget godt om dette fenomenet i kronikken “Donald Trump og det postfaktuelle demokratiet”. Opportunistiske politikere som Boris Johnson og Donald Trump gir blaffen i fakta så lenge det tjener deres sak, i strid med det Løkke peker på som forutsetningen for et velfungerende demokrati: respekten for sannheten: “Everyone is entitled to his own opinion, but not his own facts.”

Så skal det sies at den økonomiske og politiske utviklingen i den vestlige verden de siste tiårene har skapt en grobunn for høyrepopulismen. Store befolkningsgrupper har opplevd at utviklingen går i feil retning – arbeiderklassestrøkene i det nordlige England er et eksempel. Det grunnleggende er at vanlige folk – lønnstakerne – får mindre del av den totale kaken. Men venstresiden har ikke kommet opp med noe godt svar. Sosialdemokratiet sliter og i Storbritannia har Labour en svak leder i Jeremy Corbyn. Det er dyp mistillit mellom velgerne og deres ledere, nei-flertallet er uttrykk for denne krisen.

Dette er en del av rammen rundt politikken som i årene fremover må sikre en omstilling av verdensøkonomien av store dimensjoner – dersom klimautfordringen skal kunne håndteres. Et av scenariene i Statoils Energy Perspectives heter Rivalry. Der vinner proteksjonismen og mistilliten rår. Effekten er klimagassutslipp skyhøyt over det togradersmålet tåler. Brexit peker i denne retningen, dessverre.

Storbritannia har alltid stått på rett side i det globale klimastrevet. Om det vil fortsette, kommer an på hva slags ledere landet velger. Jo større innflytelse for høyrepopulistene, jo mer innadvendt og proteksjonistisk, jo mindre er sjansen for at britene vil videreføre denne kursen. På den andre siden ligger tyngdepunktet både i Tory-partiet og Labour på den “riktige” siden her.

Uroen i finansmarkedene etter #brexit er dårlig nytt for klima- og energiomstillingen. Selv om den umiddelbare krisen blåser over, kan de langsiktige virkningene bli store. Skal det globale grønne skiftets hastighet akselereres, så trengs tillit. Det politiske klimaet er viktig fordi nesten alle store investeringer på energifeltet behøver politisk stempel i en eller annen forstand. Uro og usikkerhet er negativt. Store volum kapital må i de nærmeste årene kanaliseres mot fornybar energi og klimariktig infrastruktur, både i Europa og ellers.

#Brexit gir stor usikkerhet om den videre politiske utviklingen i Storbritannia. En ny skotsk folkeavstemning om uavhengighet kan komme på tapetet, mens London skal forhandle med Brussel om vilkårene for utgangen. Hvordan britenes forhold til EU skal ordnes, er en stor sak å finne ut av. En eller annen løsning må utvikles.

På klima- og energiområdet er det et lass med regler og ordninger som Storbritannia nå selvsagt er en del av, men det er ikke nødvendigvis slik at det vil vedvare. Kvotesystemet er grunnleggende. For britisk næringsliv og industri vil det være viktig med videre deltakelse i EUs kvotesystem. Utenforlandet Norge er som kjent med i kvotesystemet. Dette lar seg nok ordne – om britene ønsker videre deltakelse. En EØS-liknende ordning vil gjøre at britene også i fortsettelsen vil være underlagt reguleringene på energiområdet, men alt dette innebærer jo suverenitetsavståelse og inngripen fra Brussel i britenes affærer. Det er dette de har stemt nei til.

Storbritannia har på mange måter gått lengre enn EU i klimapolitikken, men nok også hatt betydelig drahjelp fra Brussel for eksempel når det gjelder fornybarmål. Hvis #brexit gir svakere britisk økonomi, vil evnen til å finansiere overgangen bli dårligere. Rammevilkårene for investorer blir mer usikre. Norske selskaper som Statoil og Statkraft har investert flere titalls milliarder i offshore vind i Storbritannia og er helt avhengige av å kunne ha tillit til britiske myndigheter.

Politisk betyr britenes utgang av EU at Norge på mange måter mister en alliert når EUs videre politikk på klima- og energiområdet videreutvikles. Norge har tradisjonelt vært i det markedsliberale hjørnet, med vekt på kvotemarkedet, skepsis mot subsidier og støtteordninger, for fri konkurranse. Dette er en grunnholdning som britene deler. Denne britiske stemmen vil nå bli borte rundt bordet i Brussel. Dette vil trolig gjøre det vanskeligere å få gjennomslag for norske interesser i møte med mer reguleringsivrige kontinentaleuropeere. Maktbalansen i EU endres.

Økonomisk vil Storbritannia helt sikkert fortsette å kjøpe norsk gass og trolig fortsatt være interessert i mer handel med kraft gjennom nye kabler. Sterkere kobling mellom kraftmarkedene i Europa vil trolig være en britisk interesse også fortsatt. Men evnen til å få til slike løsninger forutsetter sterkt politisk lederskap og vilje hos alle parter. Det er ingen garanti for at den vil være tilstede på britisk side i en periode hvor usikkerheten rår.