Sofiepris-vinner Bill McKibben skrev i fjor sommer en artikkel i Rolling Stone Magazine som oversatte vitenskapens budskap om “unburnable carbon” til en fortelling folk forstår. Kunnskapen om at det er påvist vesentlig mer kull, olje og gass enn det som kan brennes innenfor togradersmålet er ikke ny. Men McKibben tok tak i regnestykkene og formidlet en historie som forener to spor. Han lar den aktivistiske, politiske kampanje fusjonere med den kjølige, finansielle logikk.

Der studentaktivister på amerikanske universiteter kan gripe fatt i budskapet om at det er et moralsk tvilsomt å gjøre seg rik på aksjer i fossil energi, kan finansanalytikerne i City og på Wall Street løfte betraktningene om “unburnable carbon” inn i sine excel-ark. Konklusjonen blir den samme, selv om begrunnelsen er ulik:  De fossile energireservene vil falle i verdi om klimatrusselen møtes. Derfor gjelder det å selge seg ned.

På en rekke universiteter i USA har Bill McKibben fått gjenlyd for sin “divestment”-kampanje. Amerikanske universiteter sitter på store fond som er investert i verdipapirer. Ved å overbevise styrene i disse fondene om å selge de fossile energiaksjene kan studentene forflytte denne kampen til en arena hvor de selv har innflytelse. Og selv om de ikke lykkes i første omgang, blir det stor offentlig debatt om saken. “Unburnable Carbon” blir en del av den brede samtalen.

I finanssektoren er forløpet annerledes, men logikken er den samme. De siste par årene er det laget en rekke analyser som viser hvordan eksponering mot fossile energireserverer representerer en potensiell boble. Det er stigende interesse i finansmarkedene for denne sammenhengen. Den har vunnet plass i “mainstream”, for eksempel gjennom den fremtredende økonomen Nicholas Sterns støtte til den siste rapporten fra Carbon Tracker Initiative, den London-baserte tenketanken som står sentralt i dette analysearbeidet.

For den fossile delen av energisektoren er karbonboblen en voldsom trussel. Når investorer begynner å stille spørsmål ved om selskapenes strategier egentlig er en rutsjebane mot finansiell kollaps, så vil det begynne å skje interessante ting. Prosjekter vil bli skrinlagt, lånevilkårene blir strammet inn, aksjekursene ramler. Forsmaken på denne utviklingen kjennes i Australia akkurat nå, der kullindustren har begynt å føle pusten fra avtagende vekst i den kinesiske etterspørselen.

Bill McKibben er forøvrig på turne “down under” i disse dager.

For Norge er spørsmålet om vår overeksponering i fossil energi et ømt punkt. Den enkleste veien til en mer balansert forvaltning vil være om Oljefondet – NBIM – selger seg ut av aksjer i selskaper som er tungt eksponert mot de fossile verdikjedene, enten det handler om olje eller kull.