Den australske økonomien har levd høyt på råvareboomen de siste årene. Kinas voldsomme driv har skapt sterk etterspørsel etter kull og mineraler. Men nå er toppen nådd for Australias del. Økte kostnader og sterk valuta har gjort at australierne taper konkurransekraft. Samtidig flater etterspørselen fra Kina ut og investeringsvolumene reduseres.

Denne uken varsletAustralias Bureau for Energy and Research Economics (BREE) at prosjekter for omkring 150 milliarder australske dollar er kansellert eller utsatt det siste året. Kanselleringene omfatter ulike gruveprosjekter og et gigantisk LNG-prosjekt som er lagt til side fordi det oppfattes som ulønnsomt. Ifølge analysen fra BREE kan investeringene i ressurssektoren i et «sannsynlig scenario» falle fra 268 milliarder australske dollar i 2012 til bare 25 milliarder dollar i 2018.

Der de store globale gruvekonsernene har basert seg på stor veksttakt, faller nå lysten på å legge penger på bordet til nye prosjekter. Både Xtrata Glencore, BHP Billiton og Rio Tinto skrinlegger investeringer og sparer penger. Den reduserte investeringslysten rammer også servicesektoren, bulldoserleverandøren Caterpillar gjør det dårligere enn ventet og norske Wilh Wilhelmsen opplever sviktende etterspørsel etter behov for frakt av store anleggsmaskiner.

Mindre australske gruveselskaper svetter på grunn av svakere marginer. Kullet de leverer blir for dyrt og profitten forsvinner. Kullprisene er lave. Investorene taper. Her er en analyse fra Carbon Tracker om australsk kull. Den australske kullindustrien er utsatt, og akkurat nå er den amerikanske skribent-aktivisten Bill McKibben på besøk «down under» og kjører turne med budskapet om karbonboblen.

Fra klimaståsted er det, av flere grunner, utmerket at ressursboomen møter veggen.

Og dette skjer altså uten en global klimaavtale og i en situasjon der det grønne skiftet bare så vidt har startet. Med en global klimaavtale fra 2015 og forsterkede investeringer i fornybar energi vil utviklingen tilta – og karbonboblen etter hvert sprekke. Store fossile energireserver vil bli verdiløse.

For oljelandet Norge er lærdommen at en situasjon med utflatende og etter hvert fallende etterspørsel etter olje og gass vil kunne få dramatiske følger for investeringsnivået i petroleumssektoren, og dermed for norsk økonomi. Samtidig vil oljeservice-industrien også kunne bli rammet knallhardt. Det er falsk trygghet å tro at en sterk oljeservice-sektor er noe vern mot omstillingen den dagen oljeprisen ramler fordi «peak demand» passeres.

Dette tilsier alt sammen at Norge må søke å bygge opp om den delen av økonomien som ikke er avhengig av oljeprisen, enten det handler om fornybar energi eller tradisjonell industri.