«Pausen» i den globale oppvarmingen

Det er lite som tyder på falsk alarm fra klimaforskningen – dessverre.

Et spørsmål som har fått veldig mye oppmerksomhet både fra klimaforskere og fra såkalte klimaskeptikere de siste årene, er hvorfor den globale oppvarmingen tilsynelatende har bremset opp eller tatt en pause. Klimaforskerne peker på naturlige variasjoner, mens klimaskeptikerne mener å ha fått det avgjørende beviset på at klimamodellene, klimaforskerne og FNs klimapanel tar feil i at det er sammenheng mellom utslipp av drivhusgasser og temperaturen på jorda.

En skulle gjerne ønske at den siste gruppen hadde rett, og at det hele viste seg å være falsk alarm. Dessverre er det lite som tyder på det. Klimasystemet fortsetter å varmes opp med uforminsket styrke, og flere og flere steder på jorda opplever en nå forandringer som etter all sannsynlighet skyldes det høyere innholdet av drivhusgasser i atmosfæren. Havet blir varmere og utvider seg, de store iskappene i Antarktis og på Grønland, og isbreer over stort sett hele jorda, smelter hurtigere enn før, og en ser økende forekomster av ekstreme sommertemperaturer, tørke, flom og vind.

Den globale gjennomsnittstemperaturen er beregnet ut fra et stort antall målinger nær overflaten. Over land kommer dataene fra meteorologiske stasjoner, over havet fra skip, bøyer eller satellitter. Der målinger mangler, gjøres beregningene ut fra nærliggende stasjoner. Det finnes ulike metoder for dette, og derfor viser ulike datasett litt ulike forløp for den globale temperaturutviklingen. Men alle viser en veldig sterk oppvarming de siste 50 år, der hvert tiår etter 1970 har vært betraktelig varmere enn det foregående. Det er ingen tegn til at dette stopper opp, og en kan derfor spørre seg om det gir mening å snakke om pause i oppvarmingen.

Likevel, mens hvert tiår har vært varmere enn det foregående, svinger den globale gjennomsnittstemperaturen veldig fra år til år. Mens 1998 peker seg ut som et veldig varmt år, var 2008 et relativt kaldt år, selv om det var varmere enn samtlige år før 1998. Den viktigste årsaken til de store forskjellene fra år til år finner vi i Stillehavet. I dette havet, som er like stort som alle andre havområder til sammen, foregår det et samspill mellom atmosfæren og havet som skaper store svingninger i klimasystemet langt utover Stillehavets grenser.

Stillehavet er preget av høytrykk i øst og lavtrykk i vest, og passatvinder som styrt av trykkforskjellene blåser trofast fra øst mot vest – noe seilere har visst å utnytte i årtusener. Vindene frakter varmt overflatevann vestover, fører til høy vannstand og høy temperatur i vest, og lav vannstand og lave temperaturer i øst, der kaldt vann strømmer opp fra dypet for å erstatte overflatevannet som drives vestover.

Global gjennomsnittstemperatur 1880-2013. Klikk på bildet for større versjon og detaljer om figuren.
Global gjennomsnittstemperatur 1880-2013. Klikk på bildet for større versjon og detaljer om figuren.

Men enkelte år oppstår det tilfeldige forstyrrelser som fører til at passatvindene svekkes. Varmt vann begynner da å strømme østover mot kysten av Sør-Amerika hvor det legger seg som et lokk over det kaldere vannet under. Det varme vannet fører igjen til at høytrykket i øst svekkes, vindene blir enda svakere eller til og med snur, og vannet i øst blir dermed enda varmere. Dette innfløkte samspillet gjør at det som begynner som små forstyrrelser i atmosfæren eller havet, kan vokse og bli til store svingninger i klimaet. Mekanismen kalles for Bjerknes-forsterkningen, etter Jacob Bjerknes som forklarte fenomenet i 1969. Når passatvindene svekkes og veldige områder øst i Stillehavet varmes opp, har vi det som kalles for en El Niño (guttebarnet). Omvendt kalles perioder med sterke passatvinder og kaldt vann i Stillehavet for La Niña (jentebarnet). Det usedvanlig varme året 1998 sammenfalt med den kraftigste El Niño som noensinne har vært målt, mens 2008 var et La Niña-år.

De siste 15 årene har det vært en tendens til sterkere passatvinder i Stillehavet, og mer kaldt vann har strømmet til overflaten i øst og bidratt til å kjøle ned store deler av Stillehavet. Det meste av dette skyldes El Niño-/La Niña-svingningene, men det ser også ut til å være mer langsomme svingninger som kan påvirke passatvindene. Avkjølingen i Stillehavet står i sterk kontrast til Arktis og nordområdene som har hatt en kraftig oppvarming i samme periode. De sterkere passatvindene har også ført til at vannstanden har sunket øst i Stillehavet, men i vest steget mer enn dobbelt så raskt som gjennomsnittet på kloden, noe befolkningen i mange lavtliggende øynasjoner har fått merke.

Klimasystemet fortsetter å varmes opp med uforminsket styrke

Det er en myte at klimamodellene ikke har med naturlige variasjoner som beskrevet over. Ser en på hver enkelt modell finner en mange 10–15 års-perioder der oppvarmingen stopper opp, og det til og med kan bli kaldere. Nærmere analyser peker som oftest mot Stillehavet og styrken på passatvindene som årsak til at dette skjer. Blir passatvindene sterkere enn normalt blir overflatevannet kaldere, og havet vil oppta mer av «overskuddsvarmen» forårsaket av den globale oppvarmingen. Når passatvindene derimot svekkes, vil overflatevannet bli varmere og den globale oppvarmingen gå ekstra fort. Siden dette fenomenet opptrer naturlig og tilfeldig, omtrent som for lavtrykk hos oss, vil det opptre ved forskjellige tidspunkt i de ulike modellene og modellkjøringene. Legger man mange modeller sammen, slik det blant annet blir presentert i rapportene fra FNs klimapanel, ser en derfor bare en jevn oppvarming forårsaket av den økte drivhuseffekten.

Hva er så status i dag? Målingene viser at de siste 12 månedene er den varmeste oktober-september-perioden noensinne observert globalt (dette gjelder også for Norge). Ingenting tyder på at varmen vil avta de neste par månedene, snarere tvert imot. Ifølge El Niño-prognosene ventes en svak El Niño å utvikle seg utover høsten og vinteren 2014 til 2015, og spørsmålet er dessverre hvor stor den neste varmerekorden kommer til å bli, heller enn om det blir ny rekord.