Langtidsrisiko og havstigning - Energi og Klima

Langtidsrisiko og havstigning

Selv et to grader varmere klima vil være en meget betydelig klimaendring med effekter som krever tilpasning i stor skala over lang tid. Kun rask handling kan hindre enda mer alvorlige konsekvenser, med havstigning som et særlig stort problem.

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 1 kommentar

Da målet om å begrense den globale oppvarmingen til to grader ble framforhandlet under FNs klimakonvensjon (UNFCCC), var det fordi dette ble ansett som en terskel når det gjelder farlige klimaendringer. Det betyr imidlertid ikke at to grader oppvarming er uproblematisk og uten vesentlige skadevirkninger, noe som er vist i Fig. 3.

Også ved to grader kan vi forvente irreversible endringer (definert som endringer som vil vedvare i flere hundre år) og uventede og brå klimaendringer, men det vil være vesentlig større mulighet for slike om temperaturen stiger videre fra to grader.

Trolig vil selv et to grader varmere globalt klima føre til delvis nedsmelting av isdekket på Grønland og en betydelig reduksjon av det vest-antarktiske isdekket.

Dette betyr at selv to grader varmere klima vil være en meget betydelig klimaendring med effekter som krever tilpasning i stor skala over lang tid.

Togradersmålet er definert ut fra temperatur, mens mange av de viktigste effektene gjelder andre parametre, slik som nedbør, tørke, flom, ekstremnedbør, hetebølger, havstigning, havforsurning, og selv 1,5 eller to graders oppvarming vil ledsages av en rekke negative virkninger som er dårligere klarlagt.

rapportforside_jansen
Artikkelen er hentet fra rapporten Klimaendringer og klimarisiko, et klimafaglig bakgrunnsnotat utarbeidet for Norsk Klimastiftelse av professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret og Universitetet i Bergen. Se flere artikler fra rapporten.

Konklusjon nr. 4: Klimarisiko
Risikoen for miljø og samfunnssikkerhet ved en temperaturstigning på to grader er betydelig, med betydelig lavere skadelige virkninger ved en global oppvarming på 1,5 grader enn en på to grader, og ytterligere langt større risiko ved økning utover dette. Tiltak som skal minimere risiko for fremtidige generasjoner må derfor ha som utgangspunkt at endringene må bli minst mulig og skje mest mulig gradvis.

Ad
Vi støtter Tograder-prosjektet:

Effekter i mange hundre år

Fordi klimasystemet inneholder elementer som sakte tilpasser seg et nytt klima, vil det være slik at selv om verden stabiliserer temperaturøkningen, vil temperaturendringen ha effekt på havstrømmene og havnivå i mange hundre år deretter, bl.a. ved at de store isdekkene på Grønland og Antarktis langsomt vil søke å innstille seg i likevekt med den nye temperaturen og respondere på den økte temperaturen i mange hundre år før en ny likevekt har inntrådt. Når likevekt inntrer, vil de ha mistet betydelige mengder is. At dette gir langsiktig havstigning, er et uomtvistet faktum som støttes av en omfattende litteratur om fortidsklima og simuleringer med modeller for fremtidig utvikling.

FNs klimapanels (IPCC) femte hovedrapport oppsummerer denne forskningen, og det er siste året kommet flere nye arbeider som ytterligere understreker alvoret i denne situasjonen og peker på det faktum at det er utslipp de neste tiårene som setter rammene for hva slags langsiktig utvikling vi vil få. Uten vedvarende kutt i utslipp og en rask overgang til nullutslipp, vil det være svært vanskelig å stanse endringene i isdekkene. Således er de neste tiårene helt vesentlige for det som vil skje mange hundre år frem i tid. Et langsiktig perspektiv om redusert fremtidsrisiko legger sterke føringer på hvilke handlinger som må finne sted nå.

Figur 4. Kumulativ endring i total ismasse på Grønland i perioden 2002 til 2015 (i mrd tonn) målt med NASA sin GRACE tyngdefelt-satelitt (Tedesco et al. 2016). Hvert punkt er en individuell månded. Oransje symboler angir april måned for hvert år.
Figur 4. Kumulativ endring i total ismasse på Grønland i perioden 2002 til 2015 (i mrd tonn) målt med NASA sin GRACE tyngdefelt-satelitt (Tedesco et al. 2016). Hvert punkt er en individuell månded. Oransje symboler angir april måned for hvert år.

En verden der global eller regional temperatur overstiger to grader må analyseres, ikke bare for inneværende århundre, men i et mer langsiktig perspektiv slik at de reelle generasjonsperspektivene kommer frem. Man må trolig 3–3,5 millioner år tilbake i tid for å finne global temperatur som var mer enn to grader høyere enn førindustriell temperatur. På denne tiden var CO2-innholdet i atmosfæren 400–450ppm (parts per million), dvs noe høyere enn dagens nivå, som er på 400ppm. Havet stod 10-30m høyere enn nå på denne tiden (Masson-Delmotte et al. 2013). Forrige gang temperaturen i Arktis var omtrent den vi kan få ved to grader oppvarming, i den forrige mellomistiden for 120.000 år siden, var havnivået 5-10m høyere enn i dag, og det grønlandske isdekket var ca 30 prosent mindre (Masson-Delmotte et al. 2013). Årsaken til den økte regionale temperaturen i nordområdene i den forrige mellomistiden var naturlige forandringer i jordbanen rundt solen som gav sterkere solinnstråling om sommeren den gang i forhold til nå.

Under varmeperioden for 3,5 millioner år siden var atmosfærens CO2-konsentrasjon omtrent den vi har i dag eller vil oppleve fram til 2050 (Masson-Delmotte et al. 2013). Med en tilsvarende varme på to-tre grader over førindustrielt nivå, og en slik konsentrasjon av klimagasser, vil det ta lang tid til en ny likevekt oppnås for de store iskappene. En slik endring vil føre til mange hundre år uten et stabilt havnivå, noe som krever store og kontinuerlige tilpasningskostnader for mange kommende generasjoner. To-tre grader varmere global temperatur er også noe vår art ikke har opplevd siden moderne mennesker kom til for 200.000 år siden. På samme vis gir en slik økning en klimaramme som økosystemene og økosystemtjenestene vi er avhengige av ikke har opplevd. En slik oppvarming ligger godt utenfor det intervallet den globale temperaturen har operert innenfor etter at menneskelige sivilisasjoner oppstod etter siste istid.

Fig. 5: Den romlige fordelingen av endringer i ismasse i Antarktis for perioden 2002 (august) til 2016 (januar), målt med NASA sin GRACE tyngdefeltsatelitt uttrykt som mm vann-ekvivalent pr. år (eller kg/m2/år). Rød farge viser områder med massetap, mens blå viser økning av ismasse (Groh & Horwath, 2016).
Figur 5: Den romlige fordelingen av endringer i ismasse i Antarktis for perioden 2002 (august) til 2016 (januar), målt med NASA sin GRACE tyngdefeltsatelitt uttrykt som mm vann-ekvivalent pr. år (eller kg/m2/år). Rød farge viser områder med massetap, mens blå viser økning av ismasse (Groh & Horwath, 2016).

Tendensen med massetap på Grønland og i Antarktis er trolig alt igangsatt ved den oppvarmingen vi har erfart hittil. Det foreligger nå satellittbaserte observasjoner som viser en tydelig tendens til massetap både fra innlandsisen på Grønland og i Antarktis (Fig. 4 og 5).

Enorme følger av beslutninger som tas nå

Med andre ord innebærer en global oppvarming som gir noen få grader med oppvarming av polområdene og havene rundt en langsiktig havstigning som ikke stopper før det er oppnådd likevekt, og gir et problem med stigende havnivå mange hundre år frem i tid. Grunnlaget for hvor stort dette problemet vil komme til å bli, blir lagt i de neste tiårene. Omfanget av problemene vil avhenge av om man raskt får kontroll med utslippene og deretter umiddelbart får sterkt nedadgående utslipp, slik at klimaet blir stabilisert godt under to graders temperaturøkning. Den langsiktige virkningen av at man ikke får kontroll med utslipp og med klimautviklingen er nylig vist av Clark et al. (2016). En rekke av verdens megabyer og lavtliggende områder med store befolkningskonsentrasjoner vil i en slik situasjon på sikt bli satt under vann (Fig. 6). Forfatterne av dette arbeidet innbefatter lederne av IPCCs arbeidsgruppe 1 fra både den fjerde og femte hovedrapporten, samt en rekke av verdens ledende eksperter på isdekker og havnivå. Dette er altså meget autoritativt forskerhold.

Figur 6. Befolkede områders påvirkning av langsiktig havstigning fra kumulative utslipp av 1280 mrd tonn C. Symboler viser megabyer (mer enn 10 mill innbygger) som blir rammet. Områdene er vist med befolkningsvekting slik at fargen både for landene og for megabyene (symboler) viser hvor stor andel av landet som blir rammet vektet med områdets befolkning. En 10% verdi indikerer at 10% av befolkningen i dag bor innenfor det området som blir rammet. Fra Clark et al. 2016. (Med tillatelse til gjenbruk av Nature Publishing Group)
Figur 6. Befolkede områders påvirkning av langsiktig havstigning fra kumulative utslipp av 1280 mrd tonn C. Symboler viser megabyer (mer enn 10 mill innbygger) som blir rammet. Områdene er vist med befolkningsvekting slik at fargen både for landene og for megabyene (symboler) viser hvor stor andel av landet som blir rammet vektet med områdets befolkning. En 10% verdi indikerer at 10% av befolkningen i dag bor innenfor det området som blir rammet. Fra Clark et al. 2016. (Med tillatelse til gjenbruk av Nature Publishing Group)

Forfatterne har gjort en analyse av den effekten våre utslipp vil ha på stabiliteten og utviklingen av de store isdekkene, kvantifisert i forhold til det gjenstående karbonbudsjettet. De skriver: «This long-term perspective illustrates that policy decisions made in the next few years to decades will have profound impacts on global climate, ecosystems and human societies—not just for this century, but for the next ten millennia and beyond».

Med andre ord legger de ansvaret for beslutninger som fattes nå for de virkninger menneskeheten vil streve med, ikke bare i et flergenerasjonsperspektiv, men i et perspektiv som er lengre enn den samlede tiden vår sivilisasjon har eksistert. Forfatterne understreker videre: «The success of the COP21 Paris meeting, and of every future COP, must be evaluated not only by levels of national commitments, but also by looking at how the various commitments will lead to the proliferation of non-fossil energy systems, and ultimately to the point when zero-carbon energy systems become the obvious choice for everyone».

Her understrekes sterkt viktigheten av å konkret innfase nullutslippsteknologi i energisektoren om man skal unngå å skape dette langsiktige problemet. I et enda nyere arbeid påpekes det en økende fare for rask havstigning også i inneværende århundre, fra destabilisering av innlandsisen i Antarktis (DeConto og Pollard, 2016). Havstigningen er her beregnet å bli høyere i vårt århundre enn det som var publisert i siste rapport fra FNs klimapanel i 2013.

I dette arbeidet er det gjort en forbedring av eksisterende modellverktøy for å studere innlandsisen, og denne forbedrede fysiske beskrivelsen av prosessene i innlandsisen øker sannsynligheten for raskere respons til endret klima om ikke det skjer en rask utslippsreduksjon. Responsen vil kunne gi en dobbelt så rask havstigning som ellers antatt, forutsatt at klimagassutslippene ikke raskt synker.

Konklusjon nr. 5: Behovet for rask handling
Den siste forskningen påpeker viktigheten av rask handling i forhold til utslippsreduksjoner, og at manglende tiltak for å redusere utslippene og iverksette nullutslippssamfunnet i løpet av de neste tiårene vil gi svært alvorlige konsekvenser for mange generasjoner i meget lang tid fremover, særlig knyttet til havstigning.

Referanser

Clark, P.U. et al. 2016. Consequences of twenty-first-century policy for multi-millennial climate and sea-level change. Nature Climate Change 6, DOI: 10.1038

Robert M. DeConto, R.M. og Pollard, D. 2016. Contribution of Antarctica to past and future sea-level rise, Nature 531, 591–597

Masson-Delmotte, V., et al., 2013: Information from Paleoclimate Archives. In: Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA.

Bli abonnent!

<2°C eies av

I samarbeid med