Klimaløsninger - Energi og Klima

Hvordan fremtiden skal se ut, avhenger av hva vi gjør i dag, og hvor mye vi klarer å redusere utslippene våre. Hva skal til for å nå klimamålene?

Allerede i dag har den globale gjennomsnittstemperaturen økt med rundt 1°C. Det globale målet er å begrense denne oppvarmingen til godt under 2°C – og aller helst 1,5°C. FNs klimapanel har vist hvor viktig det er at det heller blir sistnevnte. Likevel sikter vi mot 3-3,5 graders oppvarming. Og 1,5 gradersmålet? Det passerer vi en gang mellom 2030 og 2052. Vi er altså på vei i helt feil retning. Hva gjør vi, og hva skal til for å snu?


Hvor mye må vi kutte?

Kjernekonsept

  • FNs klimakonvensjon, UNFCCC
  • FNs klimapanel, IPCC
  • Paris-avtalen
  • Europeisk kvotemarked, ETS
  • CO2-utslipp vs klimagassutslipp
  • Netto null utslipp og negative utslipp

For å begrense oppvarmingen til 1,5°C må vi kutte 40-60 prosent av utslippene fra 2010-nivå innen 2030. Innen 2050 må vi nå netto null utslipp (IPCC gir intervallet 2045-2055). Det betyr at alle utslipp som da er igjen må balanseres ved å fjerne CO2 fra atmosfæren, for eksempel ved karbonfangst og -lagring eller skogplanting.

For å nå 2°C må vi redusere utslippene med 20 prosent innen 2030 fra 2010-nivå og nå netto null i 2075.

Presisering: IPCC skriver at vi skal nå netto null utslipp rundt 2050, med et intervall fra 2045-2055 (interquartile range). For 2°C og netto null innen 2075, er intervallet 2065-2080. Vi skriver likevel 2050 og 2075 for å gjøre det enklere å forstå.

Det er lang vei til begge målene, men rapporten om konsekvensene av oppvarming på 1,5°C fra FNs klimapanel viser at det vil medføre langt verre konsekvenser ved å bare legge til den ekstra halve graden til 2°C.

Samtidig har alle utslippsbanene til FNs klimapanel som sikrer begrensing av temperaturøkningen til 1,5°C inkludert fjerning av CO2. Dette er i størrelsesordenen 100–1 000 GtCO2 i løpet av dette århundret. Det betyr at det ikke holder å stoppe alle klimagassutslipp – vi må også ta opp ekstra CO2 fra atmosfæren for å sikre at temperaturen ikke øker mer enn 1,5°C.

Utslippsbaner mot 1,5°C.

Skal vi kutte utslippene så mye må store endringer skje. Overordnet betyr det at alle sektorer må omstilles. Bruken av fossile brensler må fases ut i elektrisitetsproduksjon, transport, industri og bygg. Elektrisiteten vi bruker må komme fra fornybare kilder som vann, vind og sol. Her skjer det mye utvikling, og omstillingen er fullt mulig. Dette må gjøres samtidig som vi sikrer ekstra opptak av CO2, såkalte negative utslipp, gjennom både arealbruk og teknologi. Les mer om dette i Operasjon nullutslipp.

Globale klimaforhandlinger

Menneskeskapte klimaendringer og menneskeskapte klimagassutslipp er et globalt problem. Når vi slipper ut klimagasser i Norge, fører det til en styrket drivhuseffekt globalt. Derfor må det også løses på et globalt plan. Alle land må bidra og kutte sine utslipp. Formelt skjer et slikt globalt samarbeid mellom stater gjennom FN og FNs klimakonvensjon (UNFCCC, United Nations Framework Convention on Climate Change). Her skal vi se nærmere på Kyotoprotokollen og Parisavtalen, men først det som ligger faggrunnlaget til arbeidet: FNs klimapanel.

COP-ene

FNs klimakonvensjon ble vedtatt 9. mai 1992, og signert i Rio de Janeiro i 1992 under møtet Rio Earth Summit. Her signerte man også to andre avtaler: Konvensjonen for biologisk mangfold og konvensjonen for å bekjempe ørkenspredning. I dag har 197 land ratifisert FNs klimakonvensjon – det betyr at de har signert avtalen og er dermed an av partene som møtes til konvensjonens partsmøter: Conferences of the Parties (COP). I Norge kaller vi disse konferansene ofte for klimatoppmøter.

Bilde: UNFCCC

Siden 1995, har konvensjonens parter, de 197 landene, møttes årlig til klimatoppmøter, COP-ene. Det første COP-møtet ble avholdt i Berlin i 1995. Møtets beliggenhet varierer fra år til år, og skal stort sett roteres mellom kontinentene. I 2018 var møtet, COP24, i Katowice i Polen, og i 2019 avholdes COP25 i Madrid i Spania.

Les mer om COP-ene på FN sine nettsider.

Under skal vi se nærmere på en viktig del av arbeidet til klimakonvensjonen: FNs klimapanel IPCC, og to viktige avtaler: Kyotoprotokollen (vedtatt på COP3 i Kyoto, Japan i 1997) og Paris-avtalen (vedtatt på COP21 i Paris, Frankrike i 2015)

FNs klimapanel, IPCC

Kjært barn har mange navn: FNs klimapanel, the Intergovernmental Panel on Climate Change, IPCC. IPCC er et internasjonalt organ som vurderer fagfellevurdert forskning om klima, og publiserer en oppsummering av den fremste forskningen i store rapporter, kalt Assessment Reports (AR). Disse kommer ut omtrent hvert sjette år. Rapportene baseres på eksisterende forskning, og skrives av hundrevis av forskere fra hele verden. Til slutt vedtas de offisielt av regjeringene til de 195 medlemslandene.

IPCC er delt inn i tre arbeidsgrupper (Working Groups, WG):

RCP – Representative Concentration Pathways, representative konsentrasjonsbaner, er ulike utslippsscenarier, basert på faktorer som befolkningsstørrelse, økonomisk aktivitet, livsstil, energiforbruk, landbruk, teknologi og klimapolitikk. De forskjellige banene har en tallverdi som representerer oppvarmingseffekten på jorden, målt i W/m2 i år 2100. RCP2.6 er et scenario med store utslippskutt som gir en oppvarmingseffekt på 2,6 W/m2 i 2100. På den annen side er RCP 8.5 et scenario med veldig høye utslipp som gir en oppvarmingseffekt på 8,5 W/m2. Disse scenarioene blir ofte omtalt i forskjellige sammenhenger der klimaendringer og klimapolitikk drøftes.

  • Arbeidsgruppe 1 ser på historiske og fremtidige klimaendringer.
  • Arbeidsgruppe 2 ser på historiske og fremtidige effekter av klimaendringer – og muligheter for å tilpasses til dem
  • Arbeidsgruppe 3 ser på måter å redusere utslippene

IPCC publiserer også rapporter utenom de store hovedrapportene. For eksempel utga de i 2018 en spesialrapport om oppvarming på 1,5°C. Rapporten var bestilt av verdens land på klimatoppmøtet i Paris i 2015, COP21.

I 2019 ga de ut to nye spesialrapporter. En om klimaendringer og arealbruk (den finner du her), og en om kryosfæren og havet (les rapporten her). Kryosfæren er de delene av planeten der vannet er frosset til is.

Les mer om spesialrapporten om hav og is i dette ekspertintervjuet med forsker Lars H. Semdsrud, en av forfatterne bak IPCC-rapporten.

Kyotoprotokollen

I 1997 møttes partene av FNs klimakonvensjon til et møte i Kyoto, Japan. Her ble de enige om et tillegg til konvensjonen – en protokoll – som fikk navnet Kyotoprotokollen. Her skulle i-landene i perioden 2008-2012 redusere utslippene med fem prosent i snitt fra 1990. Utslippskuttene ble bestemt før avtalen skulle gjennomføres, i en top-down approach, ovenfra-og-ned-metode, og for å nå fem prosent skulle noen land redusere mer, noen land skulle stabilisere utslipp og andre land fikk faktisk slippe ut mer. Et av disse landene var Norge, hvor partene ble enige om at landet kunne øke utslippene med én prosent fra 1990. Island og Australia var de to andre landene som fikk lov å øke utslippene i løpet av den første forpliktelsesperioden.

Det har vært mye diskusjon om avtalen i ettertid. Norge har økt sine klimagassutslipp med 3,4 prosent siden 1990, men på samme tid overoppfylt sitt krav til Kyotoprotokollen gjennom såkalte fleksible mekanismer:

  1. Felles gjennomføring (Joint Implementation, JI)
  2. Den grønne utvikingsmekanismen (the Clean Development Mechanism, CDM)
  3. Kvotekjøp

CDM og JI er prosjektbaserte, og gjør det mulig for i-land å henholdsvis investere eller drive utslippsreduserende prosjekter, og bruke dette i sitt eget utslippsbudsjett. CDM gjelder for prosjekter i u-land, mens JI gjelder prosjekter i andre i-land eller overgangsøkonomier (såkalte «vedlegg 1-land»). Dersom et land som Norge investerer i et CDM-prosjekt som skal tilsvare kutt på 100 tonn CO2, vil Norge dermed kunne trekke 100 tonn CO2 fra sine egne utslipp. På den måten kan norske utslipp være høyere enn én prosent over 1990-nivået – samtidig som vi har oppfylt vår forpliktelse under Kyotoprotokollen.

Hvis et land under Kyotoprotokollen slapp ut mindre enn det landet hadde lov til, kunne dette selges som utslippstillatelser til andre land som hadde sluppet ut mer enn de kunne. Les mer om Kyotoprotokollen og dens mekanismer hos UNFCCC. Les hele avtaleteksten her.

I 2013 startet Kyotoprotokollens andre forpliktelsesperiode, etter vedtaket av the Doha Amendment på klimatoppmøtet i Doha, Qatar desember 2012. Dette er en forlengelse av avtalen, hvor landene ble enige om nye reduksjonsmål. Denne varer frem til 2020, hvor Parisavtalen overtar. Les teksten i Doha amendment her.

Parisavtalen

I 2015 vedtok verdens ledere Paris-avtalen under klimatoppmøtet COP21 (Conference of the Parties). Her står det at man skal begrense oppvarmingen til «godt under» 2°C i løpet av dette århundret. Helst under 1,5°C. Hva skal til for å nå dette målet, og hvordan arbeider EU og Norge for å oppnå store og raske utslippsreduksjoner?


Jubel da Paris-avtalen var i havn 12. desember 2015. Nå skal avtalen følges opp. Foto: UNclimatechange/Flickr

For å nå dette målet skal man globalt oppnå en balanse mellom utslipp og opptak av utslipp innen 2050. En viktig del av avtalen er at landene selv skal melde inn sine forpliktelser – dette er forskjellig fra Kyotoprotokollen der utslippsreduksjonen ble vedtatt i løpet av forhandlingene. Disse nasjonale målene skal oppdateres hvert femte år og alltid representere «høyest mulig ambisjon».

Les Paris-avtalen her.

1,5°C

I 2018 publiserte IPCC en spesialrapport om oppvarming på 1,5°C (Special Report on Global Warming of 1,5°C). Denne ble skrevet av 74 forskere fra 40 forskjellige land. Rapporten var alarmerende, og for første gang så man hvor stor forskjell det er med bare 0,5°C ekstra oppvarming fra 1,5°C til 2°C. Tidligere var 2°C det målet man oftest refererte til, etter at det ble offisielt tatt i bruk på klimatoppmøtet i København i 2009, COP15. Men selv om det ikke er noen spesiell temperaturøkning som er «trygg», har rapporten vist at det er enorm forskjell på å begrense oppvarmingen til 1,5°C fremfor 2°C.

Les mer om forskjellene på 1,5°C og 2°C her.

Operasjon nullutslipp

Slik energisystemet nå er innrettet, er verden avhengig av fossile energikilder når vi skal produsere strøm, varme opp og kjøle ned bygg, transportere varer og mennesker, og drive industriprosesser. Selv om det bygges ut stadig mer sol- og vindkraft, og det selges rekordmange elbiler, vokser energiforbruket enda mer som følge av befolkningsvekst og økt velstandsnivå. I 2018 var det vekst i forbruket av alle de fossile energikildene – både kull, olje og gass. Aller størst var veksten i Kina.

Prosentvis andel av globale CO2-utslipp i 2017. Kilde: EDGAR – The Emission Database for Global Atmospheric Research

Globalt er elektrisitet den sektoren som står for de største utslippene. Kullkraftverk sto i 2018 for 30 prosent av verdens energirelaterte CO2-utslipp, ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA). Igjen er det store regionale forskjeller: Mens kullkraftforbruket er på retur i USA og Europa, er det fremdeles vekst i kullkraftbruken i Asia. Gjennomsnittsalderen til kullkraftverk i Asia er 12 år – mens levetiden er rundt 40 år.

Nøkkelen til store utslippskutt er at elektrisiteten kommer fra fornybare energikilder, og at denne elektrisiteten tas i bruk i sektorer som transport og industri.

Industriens bruk av fossil energi er en stor utslippskilde. Kull, olje og gass brukes både som råstoff (for eksempel brukes gass til å produsere kunstgjødsel) og som «drivstoff» til energikrevende prosesser.

CO2-utslipp vs klimagassutslipp

Karbondioksid (CO2) regnes som den viktigste klimagassen og står for 73 prosent av de samlede klimagassutslippene globalt. Metan (CH4) står for 18 prosent av utslippene, lystgass (N2O) 6 prosent og F-gasser 4 prosent.

Transportsektoren er den tredje største utslippssektoren globalt. Her brukes nesten utelukkende oljeprodukter. 30 prosent av veksten i oljeetterspørsel i 2018 kom fra økt etterspørsel etter diesel, mens flybensin og petrokjemi (produkter fremstilt av naturgass og råolje, som for eksempel plast) også vokste mye.

Norges utslipp

Norges klimagassutslipp 2018, i mill. tonn CO2-ekvivalenter. Kilde: SSB (estimerte tall for 2018)

Norge har en annen utslippsprofil enn de fleste andre land. Mens fossil elektrisitet er et stort problem globalt, er Norge på grunn av vannkraft så godt som selvforsynt med fornybar strøm. Våre største utslippssektorer er transport, petroleum og industri. 

Les mer om Norges klimagassutslipp på Klimavakten.

Hva er oppdraget?

For å få utslippene ned til null må vi gjennom en stor omstilling av hele samfunnet, både i Norge og i resten av verden. Det handler om å fase ut all fossil energi, men ikke bare det. Vi må også bruke ressursene og energien mer effektivt og samtidig ta vare på naturen. Vi kaller dette operasjon nullutslipp.

Vi må effektivisere energibruken

Mer effektiv bruk av energi og andre ressurser er avgjørende for å kutte klimagassutslipp. Dette kan for eksempel være tiltak i industrien eller investeringer som gir lavere utslipp i bygninger. Ofte vil bedre teknologi være nøkkelen.

Vi må erstatte all fossil energi med fornybar

Overgang fra fossil til fornybar kraftproduksjon gir store utslippskutt fordi strømmen blir ren. Nøkkelen til ytterligere utslippsreduksjoner er at den fornybare elektrisiteten tas i bruk i sektorer der olje og kull i dag dominerer.

Vi må benytte materialer som kan gjenbrukes

Produksjon av varer må skje på en måte som ikke utarmer natur og naturressurser. Etter endt levetid må materialer kunne resirkuleres og gjenbrukes.

Vi må bevare og styrke naturgodene

Naturgoder refererer til alle goder vi får fra naturen. Å benytte arealer på en bærekraftig måte er avgjørende, for eksempel når det handler om bevaring og utnyttelse av skog, samt produksjon av matvarer.


Sektorer

Fornybar strøm

Produksjon av strøm er den største kilden til globale klimagassutslipp. Det krever en stor systemendring å gjøre verdens produksjon av strøm utslippsfri. Fordelen er at vi vet hva som må til: Strøm fra kull, gass og olje må erstattes av strøm fra fornybare energikilder. Og det må skje raskt.

Transport

Å gjøre transportsektoren utslippsfri handler langt på vei om å fase ut bruken av bensin og diesel, men ikke bare det. Uten tiltak som demper transportbehovet blir jobben mye vanskeligere.

Bygg

Nye bygg må være energieffektive og bygges med klimavennlige materialer. Eldre bygg må renoveres. Energien som brukes til oppvarming og kjøling må bli utslippsfri.

Industri

Lovende satsinger og grundige analyser viser at det er mulig å få til utslippsfri industri innen 2050. I øvrige energiintensive industrisektorer arbeides det også med teknologiske løsninger for avkarbonisering, i tillegg til gevinstene ved resirkulering og energieffektivisering.

Ad
Vi støtter Tograder-prosjektet: