Lørdag 20. januar ble det vanskelig å oppdrive flaskevann i Cape Town. Spesielt de største dunkene, femliterne, var blitt revet vekk fortere enn butikkene klarte å fylle hyllene. Etter hvert gikk også leverandørene midlertidig tomme. Alt på grunn av en kunngjøring fra ordføreren to dager tidligere.

– Folk var hysteriske. Alle hamstret vann, det var snart tomt i butikkene, sier Lene Øverland. Hun har bodd og jobbet i Cape Town mer eller mindre sammenhengende i over 20 år. Og har fulgt byens vannkrise tett.

Mange har nok hørt om den krisen. Om hvordan ekstrem tørke og vannmangel tre år på rad hadde strupet inn ferskvannsforsyningen til millionbyen. Om hvordan byens innbyggere stålsatte seg for at byen muligens måtte skru kranene helt av. Men grunnen til at butikkene gikk tomme for kjøpevann denne helgen, var at krisen noen få dager tidligere, tirsdag 16. januar, tok en dramatisk vending.

– Det ble et avgjørende øyeblikk for mange av oss, sier Kevin Winter. Han er sjefsforsker ved Future Water Institute ved Universitetet i Cape Town. Og forteller at denne torsdagen ble det satt en dato for når vannforsyningen til store deler av byen ville bli skrudd av: 21. april. Den dagen hadde de tidligere gitt det urovekkende navnet «Day Zero». Den hadde alltid vært et stykke inn i fremtiden. Nå var datoen fremskyndet, og den var bare tre måneder unna.

– Ordføreren annonserte den tirsdagen at «Day Zero» ikke lenger bare var en mulighet, men en sannsynlighet. «Svært sannsynlig» til og med. Da brøt galskapen løs, sier han.

– En ugjennomførbar plan

I tillegg til hamstring i butikkene, ble det tilløp til knuffing og håndgemeng rundt en av byens få, men trofaste offentlige grunnvannskilder. Vakter ble utplassert for å holde orden, og mange fryktet at dette var et glimt av fremtiden i millionbyen.

«Day Zero» er det som formelt omtales som fase to i Cape Towns katastrofehåndteringsplan for vannmangel. Men også i offisielle dokumenter omtales datoen som «Day Zero». Og det er ikke bare fordi det er kortere og lettere å si. Bruken av begrepet er valgt bevisst for å understreke hvor lite gunstig det vil være for alle dersom man må sette planen i verk, ifølge Winter.

– Som katastrofeplan er nemlig «Day Zero» nærmest ugjennomførbar. Men det fungerer nokså effektivt som skremsel, og i den forstand er dette et effektivt forvaltningsverktøy, sier han.

Skulle dagen komme, blir det nemlig ille. De fleste av byens vannkraner blir tørre. Kun sykehus, andre spesielt viktige institusjoner og utvalgte, sårbare områder skånes. Folk for øvrig må møte opp – personlig – på spesielle vannutdelingsplasser med gyldig legitimasjon og motta sin daglige rasjon: 25 liter per hode. Ingen unntak.

Sliter med å nå målene

Restriksjoner på vannbruken er ikke noe nytt for innbyggerne i Cape Town, men fra 1. februar i år ble det også strengere. Folk oppfordres til å holde forbruket under 50 liter per person per døgn. Overdrevent vannforbruk straffes med bøter. Bymyndighetene har offentliggjort et kart som viser vannforbruket per husstand, et tiltak som er blitt møtt med høylytte protester. Problemet har imidlertid lenge vært at det ikke så ut til å gjøre så veldig inntrykk: Forbruket gikk ikke særlig ned.

– De lokale myndighetene skjønte alvoret for over ett år siden. Men for befolkningen har dette vært mer en tanke man har lekt med, uten å ta det helt inn over seg. Da restriksjonene ble innført i januar gikk det nok opp for mange. Vi ser at mange er flinke og har tilpasset seg kraftig. Likevel har vi lenge slitt med å nå de daglige reduksjonsmålene våre, sier Kevin Winter.

Selv om myndighetene har vært klar over problemet, har ikke tiltakene kommet raskt nok. Først og fremst fordi Western Cape-provinsen nå er inne i sin verste tørkeperiode i alle fall siden 1930-tallet. I tre år på rad har det livsviktige vinterregnet sviktet. Dermed er byens ferskvannsreservoarer, som står for 98 prosent av byens vannforsyning, i ferd med å bokstavelig talt tørke inn.

Befolkningsvekst eller klima?

Ikke alle går med på at vannproblemet er klimarelatert. Noen skylder på befolkningsveksten, som de hevder har satt systemet under ytterligere press. Folketallet har nemlig økt raskt: I 2000 bodde rundt 2,8 millioner mennesker i Cape Town, i dag har tallet ifølge provinsmyndighetene i Western Cape for lengst passert 4 millioner. Det er bare ett stort problem med det argumentet: Vannforbruket har ifølge myndighetenes egen statistikk mer eller mindre stått på stedet hvil siden 2000. Faktisk har det vært en kilde til stolthet for byens myndigheter at de har holdt vannforbruket stabilt tross befolkningsveksten.

Mange peker også på at befolkningsveksten har vært størst i de fattigste områdene. I de såkalte «uformelle bosetningene», der infrastrukturen holder lav standard. Rundt en fjerdedel av byens innbyggere bor under slike forhold, likevel står de for bare 4,7 prosent av byens vannforbruk.

– Der deler gjerne 25 husholdninger på én vannpumpe. Det å ha innlagt vann er ingen selvfølge i Cape Town, og de fattige bruker gjerne bare 15-25 liter vann per person allerede. Derfor er ikke argumentet om befolkningsveksten realistisk. Dette kommer av tørke, overforbruk og dårlig forvaltning, sier Øverland.

Den samme miksen av faktorer gjør seg også gjeldende mange andre steder i verden. Cape Town er nemlig ikke alene: Mange millionbyer verden har problemer med vannforsyningen sin. Enkelte av dem har i likhet med Cape Town gjort seg avhengig av overflatevann – og dermed er sårbare for langvarige tørker.

– Overforbruk er det største problemet

São Paolos reservoarer, for eksempel, var på bare 3-5 prosent av full kapasitet i 2015. Vann måtte distribueres i tankbiler til store deler av byen. I januar i år var vannstanden i magasinene bare 15 prosent – og noen ny krise kan ikke utelukkes. Også Istanbul, Moskva, London og Tokyo er på ulike måter avhengige av overflatevann, og sliter med kapasitetsproblemer.

– Den største utfordringen generelt i verden er nok overforbruk. Men det er samtidig slik at forbruket gjerne er tilpasset det som er normalt at man får inn, sier klimarådgiver i NVE, Hege Hisdal.

Ferskvann er en fornybar, men samtidig begrenset ressurs. Når man over tid har sett at en bestemt mengde fornyes hvert år, er det fort gjort å tilpasse vannforsyningen etter den samme mengden og gjerne med en «sikkerhetsmargin». Problemet oppstår da først når forutsetningene endrer seg. Altså i perioder med store avvik fra det normale, for eksempel når det regner mye mindre.

Nettopp det har skjedd i Cape Town: Byen er avhengig av at vinterregnet kommer når det skal, i så store mengder som normalt. I tre år på rad har det sviktet. Men det er ikke bare i tørre strøk at slikt kan skje.

Da Bergen gikk tom for regn

– Dersom man i liten grad har vannreserver, og det kommer mindre enn normalt med nedbør, kan man raskt få problemer. Det skal ikke mange uker uten regn til i Bergen før man får vannmangel der, sier Hisdal. Det kan høres ut som en dårlig vits, men senest vinteren 2010 skjedde akkurat det: Regnbyen Bergen ble rammet av akutt vannmangel etter en uvanlig tørr vinter. Kommunen måtte ta i bruk reservemagasiner med manglende renseanlegg, og byens befolkning ble rådet til å spare vann. Dropp bilvasken og ikke la springen renne mens du pusser tennene, lød rådene fra byens fagdirektør for vann og avløp[1].

Om det er klimaendringene som har skylden for disse vannkrisene, er det generelt for tidlig å fastslå sikkert. Men det alle krisene så langt viser, er at beredskapen for tørrere tider generelt er dårlig. Det er først når krisen er et faktum at byene handler. Og prognoser viser at denne typen problemer vil komme oftere.

– Det er to forhold som kan skape slike vannkriser. Det første har med forvaltning av vannet å gjøre, og er typisk knyttet til urbanisering og befolkningsvekst. Mer mennesker, økt behov for vann. Det andre forholdet har med klima å gjøre. Generelt ser vi at prognosene og observasjonene viser at tørre områder blir tørrere ettersom klimaet blir varmere. Det kan dreie seg om at regnperioden forskyves, forkortes, eller bare gir mindre nedbør, som tilfellet har vært i Cape Town nylig, der det først og fremst har vært overflatevann som har forsynt byen med vann, sier Francesca Verones, førsteamanuensis ved NTNU.

Dårlig vedlikehold og lekkasjer

Det er ikke det at verden mangler ferskvannsreserver til å forsyne jordens befolkning – i alle fall ikke ennå. Fortsatt mangler riktignok over 600 millioner mennesker tilgang på rent drikkevann, ofte rett og slett fordi de bor på steder uten nødvendig infrastruktur. Men selv der infrastrukturen finnes, er den ofte utilstrekkelig eller bare dårlig vedlikeholdt. I Mexico City anslås det at opptil 40 prosent av vannet går tapt på vei til forbrukerne rett og slett på grunn av lekkasjer i vannsystemet. Også i Cape Town går mye brukbart vann tapt.

– Det går millioner av liter vann rett ut i sjøen hver dag. Fullt brukbart vann som sløses bort på grunn av lekkasjer eller bare dårlig planlegging, sier Lene Øverland. Vann fra byens grunnvannskilder lekker delvis ut gjennom gamle rørganger. Og vedlikeholdsetterslepet ellers er stort. Men Øverland etterlyser også anlegg for å behandle avløpsvann, slik nabolandet Namibia har praktisert i flere tiår. Her har Sør-Afrika mye å gå på.

Det handler imidlertid ikke bare om å demme opp for krisen som pågår. Som nevnt over har Cape Town hatt en stor befolkningsvekst som ikke har påvirket vannforbruket vesentlig – ennå. Vannkrisene forteller nemlig også en annen historie: Rekordmange mennesker globalt har nå tilgang til godt drikkevann.

Dette er drevet frem dels på grunn av urbanisering, at folk trekkes mot områder der infrastruktur for trygg vannforsyning finnes allerede. Urbanisering drives også av velstandsøkning, og den globale velstandsøkningen fører også til mer vannforbruk. Vannforbruket relativt sett øker derfor raskere enn befolkningsveksten. I dag dobles verdens behov for ferskvann i gjennomsnitt hvert 21. år.

Grunnvannsproblemer verden over

Samtidig er mange av verdens eksisterende ferskvannskilder vanskelige å utnytte. Mye tilgjengelig overflatevann i både Kina, Russland og India er forurenset – noe som skaper problemer i for eksempel Beijing, Moskva og Bangalore. 30 prosent av verdens ferskvann ligger imidlertid i berget under oss, og en mulig løsning for Cape Town, er nettopp å pumpe opp mer grunnvann.

– Det er to akviferer i nærområdet som nesten ikke utnyttes, blant annet en som ligger rett under store deler av byen vår, sier Kevin Winter. Men også bruk av grunnvann gir utfordringer. Det er nemlig også en begrenset, fornybar ressurs. Og mange av verdens grunnvannsreserver blir utnyttet for hardt.

– Hvis forbruket av grunnvann overstiger oppfyllingen av vann gjennom nedbør, vil grunnvannsspeilet synke – i verste fall så dypt at man ikke klarer å bruke det. Det er en utfordring mange steder i verden, for eksempel i USA og Spania. Når det skjer, står problemene i kø: Uttørkede brønner, sviktende vannstand i elver og innsjøer, dårligere vannkvalitet, synkende landområder. I verste fall kan økosystemer bli ødelagte, sier Hege Hisdal fra NVE.

Dette er problemer som flere steder til nå har oppstått først og fremst på grunn av overforbruk. I Jordan sliter man for eksempel med en slik situasjon, som er forverret av konflikten i Syria, og ventes å bli enda verre ettersom planeten blir varmere.

– Økende temperatur alene betyr at fordampningen øker. Dermed blir det mindre vann tilgjengelig som kan fylle opp grunnvannsmagasinene, sier Hisdal.

Saltvann i springen

Et annet problem med grunnvann, spesielt i kystnære områder, er saltvannsinntrengning.

– Ligger grunnvannskilder nær kysten, ligger det ofte saltvann og ferskvann mot hverandre i grunnen, sier Francesca Verones.

– De blander seg i utgangspunktet ikke særlig, fordi saltvann og ferskvann har ulik tetthet. Ferskvann har lavest tetthet, så det legger seg gjerne over saltvannet der de møtes. Dersom man pumper opp for mye ferskvann, vil grensen mellom saltvannet og ferskvannet bevege seg oppover, forklarer hun.

Mellom ferskvanns- og saltvannslagene finnes et diffusjonslag med brakkvann. Når det er dette vannet som kommer opp fra pumpen, er vannet ubrukelig som drikkevann. Nettopp dette er problemet i Miami, der man for flere tiår tilbake begynte å drenere våtmarkene over grunnvannskilden. Det førte til at man samtidig stanset fornyingen av grunnvannskilden under byen, som nå trues av saltvannsinntrengning og overvåkes nøye. Det hjelper heller ikke at havnivået stiger. I Jakarta, Indonesia er situasjonen enda mer alvorlig: Der har overutnyttelse av grunnvannet fått deler av byen til å synke under havnivå, noe som skaper problemer i tillegg til trusselen fra saltvannsintrusjon.

Lite bruk av grunnvann i Norge

I Norge er situasjonen en annen: Grunnvann er en relativt lite utnyttet ressurs. Vi har mye overflatevann og relativt små variasjoner fra år til år. Og vann kommer vi antakelig ikke til å mangle i fremtiden heller.

– I Norge forventer vi at både nedbøren og temperaturen vil øke. Vi er kanskje heldige i den forstand, sier Hisdal. Hun understreker imidlertid at det ikke betyr at vi styrer unna alle problemene.

Først og fremst fordi økningen i nedbør kan bli mer enn oppveid av den økte fordampningen fra høyere temperaturer. Dermed kan selv områder som får økt nedbør om sommeren oppleve mer alvorlige sommertørker. Særlig hvis den økte nedbøren kommer som styrtregn – stort volum over kort tid.

– Da må vi ha flere og større reservoarer som gir oss ekstra tilgjengelig vann på sommeren, sier Hisdal. Da sikter hun ikke bare til at man må demme opp for lavere vannstand i de vanlige magasinene, men også fordi tørke over tid kan gi lokale problemer.

– Nettopp det skjedde i 1996 og 2002 – da måtte man til med tankbiler og hente vann fra innsjøer og frakte til gårdsbruk der grunnvannsspeilet var for lavt og brønnene gikk tomme, fordi man ikke hadde vann til dyra, sier Hisdal.

Avsalting: Dyrt og energikrevende

Når ingen ferskvannskilder er tilgjengelige eller holder tilstrekkelig kvalitet, kan eneste alternativet være å avsalte sjøvann. Det ble løsningen for flere av Australias største byer. Brisbane, Melbourne, Perth og Sydney slet alle med langvarige tørker i starten av 2000-tallet, og avsalting av sjøvann har bidratt til å styrke vannforsyningen der. Det har også blitt løsningen for Miami. Men avsalting med dagens teknologi er kostbart og energikrevende. Nyere teknikker er på vei, og noen av disse kan teoretisk også gi biinntekter ved at man samtidig utvinner ettertraktede stoffer som litium fra sjøvannet gjennom å filtrere det gjennom membraner som tiltrekker seg de dyrebare stoffene samtidig som saltet fjernes. Men det er langt igjen til slik teknologi er hyllevare.

I mellomtiden er den enkleste og billigste løsningen å få folk til å bruke mindre vann. Ifølge Lene Øverland er livet på 50 liter om dagen aldeles håndterbart.

– For de fattige har ikke livet endret seg mye. De har aldri brukt mye vann. Det er vi rike som har gjort det, men jeg synes ikke omstillingen har vært spesielt vanskelig. Vi har nok alle skjønt at vi har sløst med vannet: Du står opp om morgenen, tar en lang dusj, tenker over hva du skal gjøre den dagen, og vips har det gått 10 minutter og du har brukt over 60 liter bare der. Vannet som går i sluket, tar du ikke vare på. Det er jo galskap. Det er mange slike dagligdagse sysler som du ikke tenker på, som faktisk innebærer sløsing av vann. Du trenger ikke dusje mer enn ett minutt. Du kan ta vare på vannet som går i sluket og bruke det til å spyle ned i toalettet. Det tok et par måneder, men så endret holdningene seg. Det er bare sunt, sier Øverland.

Håp om bedring

Kvaliteten på vannet i det offentlige systemet er ikke like sunn. Mange foretrekker derfor nå å drikke kjøpevann. Et av byens bryggerier deler ut flasker med vann fra overskuddet sitt. Øverland og familien hennes går heller noen kilometer til en grunnvannskilde i Newlands Spring. Der står de i kø for å fylle rent drikkevann et par ganger i uken. Og de får mer enn bare velsmakende vann ut av det.

– Ved kilden står vi i kø med folk fra alle mulige bakgrunner vi ellers aldri treffer. I en by som er tuftet på apartheid er det nokså unikt, og derfor blir dette en positiv side ved det hele. Det bygger samfunn på en helt annen måte. Det er i det hele tatt mye kreative løsninger, mye fleksibilitet for å få dette til å fungere. Holdningen er at vi kommer til å klare dette, sier Øverland.

[rp4wp]

Det ser ut til at hun får rett i det. Forbruket har sunket tilstrekkelig til at reservene kan holde langt forbi den første «Day Zero»-datoen. Den er for øvrig nå utsatt til 2019. I tillegg har myndighetene satt i gang flere tiltak som kan gi mer ferskvann inn i systemet allerede i løpet av mai: Avsaltingsanlegg og gjenvinning av avløpsvann kan gi 15 millioner liter/døgn. På litt lengre sikt skal nye grunnvannsprosjekter bidra med ytterligere 150 millioner liter/døgn. Myndighetene har som mål at byen skal klare seg med 450 millioner liter/døgn, noe som fortsatt ikke er tilfelle. Men de nye prosjektene avhjelper situasjonen litt. Og noe regn vil alltids komme.

– Vi går neppe tom for vann i 2018. Når vi kommer et stykke ut i juli, vil jeg uansett tro at regnsesongen har startet for alvor, og at vi får en pust i bakken. Men historien slutter ikke der. Vi trenger fortsatt mer vann inn i systemet. Skal vi være rustet for fremtiden, kreves det større, langsiktige investeringer, sier Kevin Winter.

[1] BT papirutgave 22.02.2010: «Vannkrise på vei»