Ekspertintervjuet: Veien til det utslippsfrie samfunnet - Energi og Klima

Ekspertintervjuet: Veien til det utslippsfrie samfunnet

Skal vi bremse klimaendringene, må utslippene ned mot null. Hvordan skal vi få det til? Vi spør Asgeir Tomasgard, NTNU-professor og direktør for Senter for studier av bærekraftig energi (CenSES).

1 kommentar
Hva må vi gjøre konkret for å finne veien til Det utslippsfrie samfunnet? – Globalt er det helt avgjørende å gjøre strømproduksjonen utslippsfri, sier professor Asgeir Tomasgard ved NTNU. Bildet viser en 3MW vindturbin på den portugisiske øyen Madeira.Foto: European Wind Energy Association/Jason Bickleycbnd

2°C: – Hva mener vi med nullutslippssamfunnet, og hvorfor snakker vi om det?

Asgeir Tomasgard: – Det er en visjon om at vi i fremtiden skal ha null netto utslipp av klimagasser. Det er en forutsetning for å sikre både klimaet og velferden vår

Ekspertintervjuet:

Navn:  Asgeir Tomasgard
Stilling: Professor, Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU
Aktuell: Tomasgard er senterleder for CenSES, senter for bærekraftige energistudier, og forsker på nullutslippsteknologi.

– Hvordan kommer vi dit?

– Det vi snakker om er rett og slett å omstille alle sektorer til å slippe ut minst mulig klimagasser. Det har gunstige effekter også på andre felt: Mindre miljøbelastninger, energiøkonomisering som gir mer effektiv og lønnsom industri, lavere kostnader for husholdninger på sikt, og i forlengelsen av alt dette: Økt konkurransekraft for norsk økonomi og næringsliv. Resten av EU og verden kommer uansett til å ta denne omstillingen, da er det viktig at Norge ikke blir hengende etter. Vår velferd, konkurransekraft og miljø generelt vil tjene på det.

– Hvordan gjør vi det konkret?

– Globalt er det helt avgjørende å gjøre strømproduksjonen utslippsfri. Noe av det viktigste i første omgang i Norge er å fokusere på transportsektoren. For det første fordi det er en av de største utslippssektorene her i landet, men også fordi det her ikke er noen karbonlekkasje. (Karbonlekkasje betyr at utslipp flyttes fra ett land til et annet.) Hvis vi kutter i utslippene her, vil de ikke dukke opp andre steder i verden. Alle utslippskutt vi gjør på transport i Norge nå, gir umiddelbart effekt globalt. Det er også fornuftig å starte med energieffektivisering i bygg og industri – fordi det vil føre til en varig omstilling, og fordi det kan gå ut over konkurransekraften hvis vi havner på etterskudd.

Det viktigste, og kanskje vanskeligste – er å gjøre noe med de store utslippene fra prosessindustrien, som sement og stål, som er blant de verste industrisynderne i europeisk sammenheng.

– Hvem er det som driver utviklingen i riktig retning?

– Det er flere, og det viktige her er kanskje samspillet mellom private og offentlige aktører. Stor omstilling krever store investeringer. Offentlige investeringer kan bidra, men ikke gjøre alt. Vi trenger også å vri den private kapitalen i mer klimavennlig retning. Det må myndighetene legge til rette for, både i Norge og globalt, ved å fjerne barrierer og være med å stimulere markeder og teknologier.

– Hva fungerer best – gulrot eller pisk?

– Det kommer an på. Vi ønsker tiltak som gir gevinst i konkurransekraft, som stimulerer til omlegging og svekker uønsket adferd. Gulrot, for eksempel subsidier og andre rammevilkår som gjør det gunstig å investere i klimavennlig teknologi, kan være best for å få til varig omstilling. Pisk – som skatter og reguleringer – kan være best for å bremse de verste synderne. Samtidig må man ta hensyn til omstendighetene. For eksempel må CO2-skatt og kvotepriser ikke innføres ensidig. Det kan gi svekket konkurransekraft og karbonlekkasje – fordi virksomheter kan flyttes til steder der de ikke skattlegges eller må kjøpe kvoter. Ren skatt egner seg kanskje best der man ikke har fare for slik lekkasje. Tiltakene må ellers være målrettet og treffe presist, og spesielt subsidier og støtte til omstilling bør gis over begrenset tid før løsningene er kommersielle.

Operasjon nullutslipp

Dette intervjuet har også stått i papirutgaven av 2°C-magasinet for 2017. Last ned PDF her

– Hva er de største barrierene?

– Det viktigste, og kanskje vanskeligste – er å gjøre noe med de store utslippene fra prosessindustrien, som sement og stål, som er blant de verste industrisynderne i europeisk sammenheng. Utfordringen er at om EU ensidig straffer sektorene, svekkes konkurransekraften til EUs industri, og det vil få liten effekt globalt. Innen matproduksjon vil nok mye utslipp som har med dyrehold å gjøre være vanskelig å bli kvitt. Gjødselproduksjon og maskiner er enklere å gjøre noe med. Når det gjelder landbruk, tror jeg man bør satse i første omgang på tiltak på systemsiden – senke utslipp i gjødselproduksjonen, for eksempel – og så heller jobbe på sikt med å endre adferd hos konsumenter.

Bli abonnent!

2°C drives av

I samarbeid med

Støttes av

Én kommentar

  1. Anders Westlund

    I artikkelen står: «Det vi snakker om er rett og slett å omstille alle sektorer til å slippe ut minst mulig klimagasser.» Er dere sikre på at det vil hjelpe så mye? I denne fagfellerefererte artikkelen av danske Bjørn Lomborg: http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/1758-5899.12295/full.
    Der kommer det frem at selv om alle land oppfyller sine forpliktelser i hht. Paris-avtalen innen 2013 og fortsetter å gjøre det vil den globale temperaturøkningen bare ha blitt begrenset med 0,17 °C i 2100. Selv om man selvfølgelig ikke skal godta slike tall bare på grunnlag av en enkelt artikkel, så tilsier god vitenskap at man heller ikke bare kan avvise disse tallene uten å ha andre tall å vise til.

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima