Ekspertintervjuet: Norge fortsatt i front på karbonfangst og -lagring - Energi og Klima

Ekspertintervjuet: Norge fortsatt i front på karbonfangst og -lagring

CO2-lagring i Nordsjøen kan på kort tid bli en viktig industri for Norge, tror ekspert på området Mona Jacobsen Mølnvik.

Karbonfangst, -transport og -lagring i et eller annet omfang blir en av flere klimaløsninger i fremtiden. – Dette kan bli en stor industri, sier Mona Mølnvik. Illustrasjon: Equinor.

Under havet vest for Bergen bores det nå en testbrønn for lagring av CO2. Målet er at formasjonen, som har fått navnet Aurora, skal kunne ta imot CO2 fra hele Europa.

Senere i år skal Stortinget sannsynligvis avgjøre om karbonfangst- og lagring er noe Norge skal satse på i stor skala.

I de fleste klimascenarier er karbonfangst og -lagring (CCS) i stor skala nødvendig for å begrense den globale oppvarmingen til maks to grader. For å nå 1,5-gradersmålet er det enda viktigere. Europakommisjonen har CCS som et av syv innsatsområder for å nå målet om et klimanøytralt Europa i 2050.

2°C: – Hva er egentlig CCS?

– CCS er en forkortelse fra engelsk, og står for Carbon Capture and Storage. På norsk sier vi ofte CO2-fangst, -transport og -lagring, eller CO2-håndtering. Det starter med at man samler sammen CO2 fra et utslippspunkt, som kan være en sementfabrikk, et søppelforbrenningsanlegg, et stålverk eller et kull- eller gasskraftverk.

Det kan også være CO2 som du får som et biprodukt når du lager hydrogen fra naturgass. Neste steg i kjeden er transporten som kan skje på skip eller i rør, ofte i kombinasjon. Til slutt handler lagringen om å injisere CO2 i undergrunnen. I Norge er planen å gjøre dette offshore, der vi kan bruke de samme formasjonene som vi har funnet olje og gass i de siste 50 årene. Der kan det lagres flere tusen meter under havbunnen i akviferer, som er sandstein fylt med vann med tett skiferstein over.

Ad
Vi støtter Tograder-prosjektet:

– Hvor mye CO2-fangst er det i verden i dag?

– Norge var først ute da Statoil for 23 år siden begynte å ta ut CO2 fra gassen på Sleipnerfeltet i Nordsjøen for at den skulle bli salgbar til Europa. De har lagret nesten en million tonn CO2 i året på Sleipnerfeltet. I 2007 begynte Statoil å produsere flytende naturgass på Melkøya. Det var nødvendig å ta ut CO2 fra naturgassen for å gjøre den flytende. CO2-en blir transportert med rør tilbake til Snøhvit-feltet og injisert der. I tillegg gjøres det industriell fangst av CO2 enkelte andre steder, blant annet ved et kullkraftverk i Canada.

Ekspertintervjuet

Foto: Thor Nielsen

Navn: Mona Jacobsen Mølnvik
Stilling: Direktør for Norwegian CCS Research Centre
Aktuell: En av landets ledende eksperter på karbonfangst og -lagring (CCS)

– Hvor langt fremme er Norge i utviklingen?

– I Norge har vi planer om en fullskala CCS-kjede. Planen er å fange CO2 fra avfallsforbrenning på Klemetsrud i Oslo eller på Norcems sementfabrikk i Brevik – eller begge stedene. Deretter skal CO2 transporteres på skip rundt Sørlandet til et mellomlager nær Kollsnes på Vestlandet, før det transporteres i rør til et undersjøisk felt som har fått navnet Aurora.

Equinor, Shell og Total, som står bak prosjektet Northern Lights, borer nå en testbrønn for å kartlegge om dette kan være et egnet lager. I fase én blir prosjektet designet for 1,5 millioner tonn CO2 per år, og for en driftsfase på 25 år. Klemetsrud og Norcem har cirka 400.000 tonn i året hver, så planen er at lageret skal kunne ta imot CO2 fra andre kilder i tillegg. På noe sikt planlegges det utvidelser slik at prosjektet kan ta imot CO2 fra andre norske og europeiske aktører.

– Hvor langt har forskningen på CO2-håndtering kommet?

– Forskningen har kommet langt, og norske forskere er langt fremme. To Sintef-forskere unnfanget ideen om CO2-lagring på 1980-tallet, og Sintef har forsket på dette i mange år sammen med NTNU. På Sleipnerfeltet er det gjort målinger for å undersøke hvordan CO2 oppfører seg nede i grunnen. Derfor vet vi mye om dette. Nå prøver vi å finne de mest miljøvennlige og energieffektive metodene for å håndtere ulike typer utslipp.

Det forskes også på hvordan CO2 oppfører seg under trykk når den transporteres i rør. Det er mye penger å spare på å vite hvor ren gassen må være og hvilke stålkvaliteter som egner seg til å bruke i rørene. Forskningen på lagring og injeksjon handler om å sikre at CO2-en kommer godt ned i formasjonene og at injeksjonsbrønnene er solide over tid.

– Hvorfor har ikke CCS blitt mer utbredt?

– Da vi fikk store satsinger på fornybar energi i Europa var det trigget av gode finansieringsvilkår. CCS fikk ikke de samme gode vilkårene. Det har vært krevende å komme i gang med en så stor satsing. Det krever store samarbeid for å få på plass hele kjeden fra fangst via transport til lagring. Det norske fullskalaprosjektet blir et viktig eksempel på en kjede der staten er med og bærer kostnadene, på samme måte som de gjør med annen viktig infrastruktur som vei og jernbane.

– Hvordan har den politiske viljen vært til å støtte dette?

– Norske politikere har hatt stor vilje til å finansiere forskningen og støtte initiativer for å få CCS på agendaen i EU. Det er grunnen til at vi har så mye kompetanse i Norge. Det er krevende å ta skrittet fra store planer til gjennomføring, og til syvende og sist er vi avhengige av at et flertall blant partiene på Stortinget tror at de vil vinne neste valg hvis de går inn for en større investering. Jeg tror vi er nærmere enn før. Flere og flere ser at CCS ikke betyr en stor kostnad, men en stor mulighet for industrien og klimaet.

Hvis EU gjennomfører planen om CO2-skatt på produkter som krysser grensene, vil det være en stor konkurransefordel for industrien å kunne produsere varer med lave CO2-utslipp. I tillegg tror jeg nordmenn ønsker å bo i bærekraftige byer og vil være med på å betale for at søppelet forbrennes uten CO2-utslipp. Da vil politikerne se at det er nok støtte i befolkningen til at de vil ta de nødvendige investeringene.

– Hvor store investeringer er det snakk om?

– De sist oppdaterte kostnadsanslagene er disse: Den estimerte kostnaden – investeringskostnad pluss fem års driftskostnader – for to fangstanlegg, både Norcem og Fortum Oslo Varme, og Northern Lights’ anlegg for lagring, er på ca 17 milliarder kroner. Kostnaden for en kjede med et fangstanlegg, altså enten Norcem eller Fortum Oslo Varme, anslås å ligge på rundt 11 milliarder.

– De fleste togradersscenarier innebærer at det må bygges svært mange CCS-anlegg. Hvorfor er dette så viktig?

– Det er umulig å nå togradersmålet uten CCS, eller det vil bli uforholdsmessig mye dyrere. Skal vi få kontroll på klimaendringene må CCS kombineres med andre løsninger. Ta for eksempel sementproduksjon, som står for ca 7 prosent av de menneskeskapte klimagassutslippene. Der kommer 2/3 av utslippene fra selve prosessen, så selv om du bruker helt utslippsfri energi vil du sitte igjen med høye CO2-utslipp. Der vil CCS være en viktig løsning, i tillegg til redusert bruk av sement.

For søppelet ønsker vi mest mulig resirkulering, men vi vil alltid sitte igjen med en rest. Store deler av verden har fortsatt søppelfyllinger, skikkelige klimaverstinger med høye utslipp av metan. Å brenne restavfallet er derfor et klimatiltak i seg selv. CO2-fangst fra forbrenningsanleggene er en god mulighet til å få enda lavere utslipp fra avfallet.

– Hvor mange CCS-anlegg trenger vi?

– Et fangstanlegg for CO2 har en kapasitet på en til noen millioner tonn CO2 per år. I dag er de globale årlige fossile CO2-utslippene i underkant av 40 milliarder tonn. På verdensbasis trenger man å få disse ned mot null i 2050. Siden CCS er en betydelig del av løsningen, sammen med fornybar energi fra sol, vind, biomasse og vann, samt energieffektivisering, sier det seg selv at det vil det bli mange anlegg. Hvor mange kommer an på politikkutviklingen, industriens handlekraft og samfunnets oppfatning av at dette er en teknologi som sammen med fornybar energi, innovasjon i alle sektorer og energieffektivisering gjør det mulig å nå målene om CO2-nøytrale samfunn i 2050.

– Er det realistisk at det kommer til å bli bygget mange nok anlegg?

– Et CCS-anlegg er ikke noe annet enn et ganske ordinært prosessanlegg. Norge har mange raffinerier og en meget avansert prosessindustri. Det er ikke så annerledes å håndtere CO2. Aker Solutions leverer allerede CCS-anlegg som hyllevare på kommersiell basis, og dette kan bli en stor industri. Jeg er sikker på at vi kommer til å se mange anlegg i fremtiden. Jo lenger vi venter, jo større blir utfordringen med å få mange nok anlegg.

– Det er klart at det koster penger å håndtere CO2-utslippene, men alternativet er mye dyrere.

Mona Mølnvik

– Hvilke motargumenter møter CCS?

– Noen synes det er skummelt, og tror at CO2 kan eksplodere. I Tyskland har mange vært nervøse for transport og lagring. Derfor er det viktig å få frem at vi har veldig god kunnskap og kontroll. CO2-en som lagres langt under havbunnen trekkes opp i en steinformasjon, og jo lenger det lagres, jo mer stabilt blir det. I tillegg brukes ofte kostnadene som et motargument. Det er klart at det koster penger å håndtere CO2-utslippene, men alternativet er mye dyrere. Hvis resultatet er mer konkurransedyktige produkter, kan det være god business. Kostnadene vil også gå ned etter hvert.

– Kan CCS bli viktig for norsk industri?

– Sintef leverte nylig en rapport for NHO om muligheter for nye verdikjeder innen energi og industri for Norge. Noen av de store mulighetene det pekes på er en utslippsfri prosessindustri med CCS, fornybar kraft, biologiske råstoffer og smartere prosesser. Produksjonen av olje og gass kan gjøres utslippsfri ved hjelp av elektrifisering og CCS. Naturgassen kan brukes til hydrogenproduksjon med CCS. Da får vi ren hydrogen til kraftproduksjon og industrielle prosesser, oppvarming og transport. I Nordsjøen har vi også gode muligheter til å lagre CO2 fra andre land.

– Finnes det vellykkede eksempler på bruk av CO2 som råstoff?

– Det finnes eksempler på at CO2 brukes som tilsetningsstoff i sement for å gjøre den sterkere. Det blir også forsket på om alger kan spise CO2. Dette kan være nisjemuligheter, men det er ikke realistisk å bruke om igjen store nok mengder CO2. Et nylig avsluttet EU-prosjekt, CEMCAP, viste at det å gjenbruke CO2 kunne være business for ett eller to sementanlegg, og så ville markedet være fylt. Faren er at det jobbes veldig mye med prosjekter som vil ha liten effekt på klimaet. I tillegg er det viktig at utslippene faktisk hindres, og ikke bare utsettes i et år eller to.

Bli abonnent!

<2°C eies av

I samarbeid med