Ekspertintervjuet: Kulltsunamien ingen trenger

Hvorfor bygger Kina en haug kullkraftverk de ikke trenger? Det kan Jan Ivar Korsbakken fra CICERO svare på.

Sist uke kom det flere dårlige nyheter fra Kina. For det første ser kullforbruket, og dermed også CO₂-utslippet, ut til å gå opp i 2018 sammenliknet med i fjor. Og for det andre, som vi meldte om i Fem på fredag, viser analyser av satellittbilder at hundrevis av nye kullkraftverk, med en kapasitet på ca. 259 GW, er underveis. I landet som topper utslippsstatistikkene, og som har tatt mål av seg til å ta lederskapsansvar i den globale klimakampen. Hva er det egentlig som skjer i Kina for tiden?

2°C: – Etter flere år med tilsynelatende stagnasjon i Kina, ser kullforbruket og utslippene ut til å være på vei opp. Hva skjer?

Ekspertintervjuet

Navn: Jan Ivar Korsbakken
Stilling: Seniorforsker, CICERO Senter for klimaforskning
Aktuell: Fysiker og Kina-ekspert

Jan Ivar Korsbakken: – Vel, dette er en løk med flere lag. Det ytterste laget: Energiforbruket i Kina vokser raskere enn veksten i fornybare energikilder kan holde tritt med. Strømforbruket har økt åtte prosent i første halvdel av 2018 i forhold til samme periode i fjor. Sol-, vind- og kjernekraft har økt kapasiteten samtidig, vannkraft også, men disse energikildene har vært for små i utgangspunktet til å kunne ta unna den økte etterspørselen. Da tyr man til kullkraft.

– Men hvorfor øker energiforbruket?

– Enkelt sagt: Kina ser ut til å ha problemer med å løsrive seg fra en tradisjonell modell for økonomisk vekst, drevet av investeringer i tungindustri og infrastruktur. De har forsøkt å drive mer mot å fremme vekst i privat forbruk og tjenester, og har klart det til en viss grad. Men hovedproblemet er at investeringer i infrastruktur og tungindustri er en enkel og velprøvd måte å øke veksten i vanskelige tider.

– Sett utenfra, virker jo Kina som et strengt målstyrt regime. Trumfer økonomiske vekstmål klimahensyn, og kan det forklare noe av utslippsøkningen?

– Inntil nylig var det sånn. Skulle du bli forfremmet i partiet, særlig for provinsledere, gjaldt det å levere på vekstmålene i provinsen din. Men de siste årene er dette blitt erstattet av en modell der ledere vurderes på flere kriterier. Miljø og ulike typer forurensningsmål utgjør en del av dette. Samtidig ser det kanskje ut til at ikke alle har tatt dette like seriøst frem til nå.

Det vil nok endre seg. Etter den 19. partikongressen i høst ble det opprettet et nytt miljøverndepartement som har mye mer tenner enn forgjengeren. Og ledere på nasjonalt plan har egentlig helt siden 2014 lagt veldig vekt på klima- og miljøhensyn.

Arbeidet på dette kraftverket i Huadian Nanxiong skulle egentlig vært stanset i januar 2017, da det ble vedtatt å være overflødig. Men som satellittbildene fra februar samme år og mars 2018 viser, er vedtaket tydelig ikke blitt fulgt helt opp. Legg spesielt merke til de karakteristiske kjøletårnene sentralt i bildet. Illustrasjon: Christine Shearer, Planet Labs Inc. cbn

– Og når de bestemmer seg i Beijing følger resten av landet etter?

– Ikke alltid. Kina er et kjempestort land. Det byr på utfordringer å styre det. Selv om vi har et inntrykk av landet som sentralstyrt, klarer de ikke å styre det helt perfekt. Det er ikke nødvendigvis slik at selv om myndighetene sentralt bestemmer noe, blir det like samvittighetsfullt fulgt opp overalt. Kina setter seg dessuten mange mål, men det er ikke gitt at alle disse målene faktisk er kompatible med hverandre. Og noen oppfyller kanskje enkelte av målene litt grundigere enn det som egentlig var tenkt.

Veksten i kullforbruket er et typisk resultat av en slik selvmotsigelse i kinesisk politikk. Samtidig som det er et mål å begrense kullforbruk og vekst i CO2-utslipp, har myndighetene også vedtatt nye regler for å redusere byråkrati i godkjennelser av nye kullkraftverk. Derfor har de delegert myndigheten til å godkjenne nye kullkraftprosjekter fra nasjonalt til provinsnivå. Så har man på provinsplan godkjent mange kredittfinansierte kullkraftverk, fordi det gir arbeidsplasser og masse økonomisk aktivitet under byggingen. Resultatet er at du ender opp med en haug kullkraftverk som du ikke egentlig har bruk for.

– Satellittbilder ser imidlertid ut til å vise at det dreier seg om 259 GW ny kullkraftkapasitet, i «hundrevis» av nye eller oppgraderte anlegg. En «Tsunami» av ny kinesisk kullkraft, som CoalSwarm kaller det. Er dette pålitelig informasjon, og kan vi i så fall stole på at kineserne har noen plan om å bygge ned kullkapasiteten sin?

– Jeg har litt vanskelig for å tro at det er snakk om reell kullkapasitet som vil fullføres. En god del av dette ble altså igangsatt uten tillatelse, eller fikk tillatelsen trukket tilbake. Lokale myndigheter og bedriftsledere har likevel vært flinke til å utnytte smutthull og personlige kontakter, så vi skal ikke utelukke at en del av disse kullkraftverkene blir bygd. Men neppe mange hundre GW.

Dessuten: Kina har vel ca. 1000 GW kullkraftkapasitet i dag. At de skal øke kapasiteten med over 25 prosent henger i alle fall ikke på greip økonomisk. Særlig ikke når de har vekst i fornybar energi som overordnet mål, men også at Kina skal dominere produksjon av utstyr til fornybart som strategisk mål. Dersom de i tillegg da skal bygge masse kullkraft som ingen har bruk for, er det noe veldig galt med kontrollen på nasjonalt nivå.

– Det er altså ikke snakk om noen villet utvikling?

– Neppe. Men vilje er ikke det samme som handling. Det å bygge kullkraft og infrastruktur generelt er en slags ryggmargsrefleks hos kinesiske ledere. Det krever ganske mye aktiv innsats å snu den uvanen.

– Men hva kan de gjøre for å begrense kullforbruket igjen?

– De kan gjøre mye, men det meste har store bivirkninger. Det enkleste, som de til en viss grad sier de har gjort, er å stoppe utbyggingene ved å trekke tilbake godkjenninger. Eller bruke andre regulatoriske virkemidler til å styre utviklingen. Det spørs jo litt hvor stor effekt det vil ha, for som sagt tror jeg det er tvilsomt at all denne kapasiteten ville blitt brukt om det ble fullført.

De kan også ta grep for å opprettholde veksten i fornybar energi, så det uansett aldri blir behov for noen av disse kullkraftverkene. Men det store virkemiddelet, er å bremse kredittveksten. Det vil gi mindre utbygging av store, til dels unødvendig infrastruktur, mindre bygging av boliger ingen trenger, og så videre. Problemet med det, er at bremser du kredittveksten, får det følger for hele økonomien. Og for øyeblikket går ikke kinesisk økonomi så bra. De sliter paradoksalt nok med høy gjeldsgrad. Bremser du kredittveksten da, kan gjeldshaverne få problemer med å betjene lånene sine, og du risikerer en kredittkrise. Det ønsker ingen seg.

Det er uansett tre mulige utveier, som alle får ulike konsekvenser for utslippene. Det ideelle, er at man lykkes med regulatoriske grep så man får veksten på andre steder enn tungindustri og unyttig infrastruktur, og at man bremser kredittveksten på en måte som sikrer en myk landing. Det andre alternativet, er at de lar kreditten flyte og håper på det beste. Det vil bety mer utbygging, mer utslipp, og det er usikkert hvor lenge det vil være bærekraftig. Det tredje scenariet er full økonomisk krasj. En skikkelig økonomisk magaplask er en veldig effektiv måte å kutte utslippene på. Prakteksempelet der er kollapsen av Sovjetunionen: CO₂-utslippene i sovjetrepublikkene falt med over en tredjedel etter 1991, og har ikke kommet i nærheten av 1990-nivået siden. Men det er neppe noe slikt kinesiske myndigheter ønsker seg.

– Du har tidligere skrevet for oss om problemene med å skille skitt fra kanel i kinesisk utslippsstatistikk. Hva er egentlig problemet, og er det en problemstilling som gjelder fortsatt?

– Den gjelder fortsatt, men den endrer seg stadig. Det er tre hovedtyper utfordringer. Det første er at tallene ikke stemmer overens med hverandre. Det andre er at tallene endrer seg stadig. Det tredje er at metodene eller datagrunnlaget ofte er enten dårlige, eller bare dårlig forklart, så det er vanskelig å forstå hva som er gjort. Og metoden endres tydeligvis ofte.

– Hva fører det til?

– At det er vanskelig å sammenlikne på tvers, eller over tid. Man må gjøre mye tolkninger for å forstå hva dataene egentlig sier, og i det ligger det mange feller.

– Hvorfor? Jukser de bevisst med tallene?

– Det har vært mye snakk om det, og det er selvsagt vanskelig å vite. Vi har hatt eksempler på at tall er regelrett blitt falsifisert på provinsnivå, igjen for å pynte på statistikken for provinsledere. Men dette gjelder tall for økonomisk vekst. Her snakker jeg om tall for energi og utslipp, og da har jeg ikke inntrykk av at det er noe stort problem med slik falsk rapportering. Det virker også som at det er konsensus om at det er lite direkte falsifisering på nasjonalt nivå.

– Så hva er problemet?

– Jeg tror mye av årsaken heller er at Kina i bunn og grunn er et utviklingsland. Det er og har vært vanskelig å samle statistikk. Det har vært et stort behov for å modernisere metoder. Derfor har man endret metoder og tallgrunnlag, men det blir ikke nødvendigvis annonsert eller forklart. Da får du uoverensstemmelser som virker umulige å forstå, der man må resonnere seg frem til hvordan de kan ha endt opp med tallene som presenteres.

For eksempel: Kinas statistiske sentralbyrå har kunngjort at sementproduksjonen hittil i år har holdt seg omtrent konstant, eller gått ned med en halv prosent hittil i forhold til samme periode i fjor. Men ser du på den månedlige produksjonsstatistikken og regner ut hva veksten burde ha vært, finner du at produksjonen har gått ned med ti prosent. Her er det altså noe som ikke stemmer. Kanskje fordi månedlige tall er basert på et begrenset utvalg: Der bruker man data fra bedrifter over en viss størrelse, og så forsøker man å skalere opp etter beste evne. Det er ikke alltid like vellykket. Men det kan også være at det kinesiske nasjonale statistikkbyrået rett og slett regner vekst på en annen måte, og bare publiserer det uten å forklare det nærmere. Det er mye sånt.

– Men er det grunn til å tro at disse endringene gir bedring? Eller blir det bare annerledes, men like feil?

– Nei, jeg tror statistikken blir bedre. Vi vet de bruker mer elektronisk rapportering. Også mer direkte rapportering fra bedrifter til statistikkbyrået sentralt i stedet for å gå veien om provinsmyndigheter. Slike grep tyder på at kvaliteten heves, men nøyaktig hvor god den blir, er vanskelig å si. Mye fordi vi ikke har uavhengige tall å sammenlikne med. Det vi gjerne gjør i stedet, er å holde ulike tall fra ulike grener av samme myndigheter opp mot hverandre. Hvordan har for eksempel forurensningen utviklet seg i samme periode? Det kan man måle uavhengig.

– Hva betyr det, når vi skal ta stilling til disse nye anslagene over hvilken vei utslippene går i Kina?

– Det første er at man ikke må henge seg for mye opp i presise tall. Det er fortsatt uklart hva den endelige veksten for 2018 faktisk blir. Det kommer man til å finregne på i noen år. Men det alle tallene viser, er at kurven har gjort en tydelig knekk oppover etter den flate trenden fra 2014-2016. Det kan være et etterslep etter tidligere kredittvekst. I 2015-2016 pumpet Kina masse penger inn i systemet for å unngå en økonomisk nedtur. Det ser man ettervirkninger av fortsatt.

Det andre er at det er stor usikkerhet hva som skjer videre når det gjelder handelskrigen med USA. Den kan slå to veier. For det første kan økte handelsbarrierer gi lavere vekst i eksporten, som vil gi ringvirkninger i form av lavere vekst i økonomien ellers. Det kan gi lavere utslipp, men det er uklart hvor stor den effekten kommer til å bli. Alternativt kan myndighetene åpne kredittkranene igjen for å motvirke at økonomien krymper. Det har de pleid å gjøre før, og det ser kanskje ut som om de gjør det igjen. Det betyr i så fall den tradisjonelle vekstmodellen jeg nevnte tidligere: Investeringer i infrastruktur som krever stål og sement, som igjen krever kull. Og dermed økte utslipp.

– Gitt at vi får se en utslippsvekst, og hvis vi skal sette dette i perspektiv, hvor stor blir den, og bør vi bekymre oss?

– Jeg tror i alle fall det ikke er riktig å snakke om «kraftig vekst» i utslippene. De vokste med en prosent eller to i fjor, så langt ser det ut som en tre prosent vekst i år. Det var omtrent det prognosene sa i fjor også, men det ble faktisk lavere. Det er derfor for tidlig å si hvor stort det til slutt blir. Uansett blekner dette sammenliknet med veksten vi så på 2000-tallet. Da så vi mellom 7-10 prosent hvert år. Lite tyder på at vi er på vei tilbake dit.

Vi må heller ikke glemme at Kina har forpliktet seg til at utslippene skal flate ut innen 2030, de har ikke sagt noe om at de skal flate ut allerede nå. Sånn sett ville jeg ikke vært altfor bekymret om de går opp og ned med et par prosentpoeng akkurat nå. Det man bør være mer bekymret for, er om andre land ikke gidder å være like ambisiøse som følge av utviklingen i Kina. Samtidig som man også må ha i bakhodet at det Kina og andre land har bundet seg til er langt fra nok til å holde oppvarmingen under to grader. Uansett.

– Til slutt: Kina er både verdens største utslippsgigant, samtidig som de forsøker å ta en lederrolle i klimaforhandlingene? Men kan de ha legitimitet som det siste dersom de rykker fra som det første?

– Egentlig ikke, men hvem skal man sammenlikne med? Vi trenger vel ikke si noe om USA der. India er heller ikke noen rollemodell, i alle fall ikke ennå. EU er den eneste store aktøren hvor utviklingen virkelig har gått rett vei en god stund. Men utslippene må enda raskere ned. EU har dessuten andre ting å tenke på, og har utfordringer med å koordinere seg internt. Da sitter man igjen med Kina. Det hjelper dessuten at verdens største utslipper og et land som bruker mer kull enn resten av oss til sammen snakker alvorlig om å redusere. Det er lettere å bli tatt på alvor i en lederrolle når man har et så dårlig utgangspunkt og viser vilje til endring, enn om Norge skulle gjort det samme. Norge har jo tross alt forholdsvis lave utslipp, men vi får til dels velbegrunnet kjeft fordi de ikke går kraftig nedover.