Det er behov for å løfte store deler av verdens befolkning ut av fattigdom. Men når folk blir rikere, øker gjerne forbruket også, og klimagassutslippene med det. Der har vi et dilemma: Samtidig som vi skal kutte klimagassutslippene, skal vi øke den globale velstanden. I stort er det dette begrepet «rettferdig omstilling» handler om: Ideen at vi kan oppnå begge deler. Både stanse den globale oppvarmingen og utjevne forskjellene mellom fattig og rik.

Det høres jo ut som noe vi burde ønske oss. Men er det virkelig mulig? I så fall: Hva innebærer dette «rettferdig omstilling»-begrepet i praksis?

Ragnhild Freng Dale: – Det handler om å etablere noen prinsipper om at det grønne skiftet ikke skal ramme folks liv på en negativ måte. De kan vi koke ned til to hovedpunkt: Det ene er at de som allerede er marginaliserte grupper eller minoriteter ikke skal bære de største kostnadene. Det andre at skiftet ikke skal øke forskjellene som allerede er der. Tvert om skal det virke utjevnende og positivt for samfunnsutviklingen.

Vi snakker med

Ragnhild Freng Dale er seniorforsker ved Vestlandsforskning.

Inni dette har du spørsmål om arbeidsplasser og forurensning, produksjon av energi og utvinning av mineraler vi trenger til det grønne skiftet. Så dette er et globalt og komplekst spørsmål.

<2°C: – Fordi når en befolkning løftes ut av fattigdom, så økes typisk forbruket av fossil energi?

– Ja, og utfordringen er jo nå at man må dekke dette behovet med fornybart. Samtidig må man legge seg på et forbruksnivå som dekker folks behov for å leve gode liv uten at det ødelegger planeten. Det er jo det som er hele målet med omstillingen. For oss i vestlige land, som i Norge, handler det om å kutte det overforbruket som en del av oss har.

Det vi kan lære av strømpriskrisen

– «Overforbruk». Så det er ikke sånn at vi skal fryse?

– På ingen måte. Men det vi har lært av energikrisen vinteren 2021-22, er at rikdom i Norge er ulikt fordelt. Prisstigning på oppvarming og drivstoff rammer folk med lite penger uforholdsmessig hardt. De med større lommebøker har råd til å ta mellomlegget.

Dette handler også om at vi har et veldig høyt forbruk generelt sett. Og da ikke bare på energi til oppvarming, men på varer som vi importerer fra andre land. Da forårsaker vi utslipp som teller på andre lands karbonbudsjetter. Skal vi få til rettferdig omstilling, må vi tenke helhetlig om å redusere både forbruk og utslipp. Og da snakker jeg altså om unødvendig forbruk. Selvfølgelig skal ingen behøve å fryse.

– Men dette koster jo. Spesielt når man skal produsere utslippsfri energi i fattige land. Hvem skal betale? Og hvordan skal vi organisere det?

– Her er det ulike internasjonale mekanismer som ligger i Paris-avtalen. Som klimafinansiering, altså bistand eller lån til land som ikke har råd til å gjennomføre tiltak for egen regning. Det pågår også diskusjoner om hvordan man skal dekke «tap og skade». Det vil si hvem som skal betale for de uunngåelige konsekvensene av klimaendringer i land som rammes spesielt hardt av dem. Det er andre og gjerne rikere land som har det historiske ansvaret for disse utslippene. Her vil vi sannsynligvis se flere internasjonale rettssaker i framtiden.

Men dette er utfordringer som ikke løst, det er litt mangel på brukbare mekanismer, og arbeidet går ikke fort nok.

– Utslipp må ikke øke fordi velstanden gjør det

– Hva kan vi gjøre med det?

– Norge har erfaringer med internasjonalt bistandsarbeid på en rekke områder, inkludert energi. Erfaringene har riktignok vært delte og omdiskuterte. For eksempel Olje for utvikling-programmet som nå er avviklet. Generelt har også Riksrevisjonen hatt innvendinger mot måten norske bistandsmidler er brukt. Bistand er ikke helt enkelt. Det som er en god idé på papiret, kan være vanskelig å omsette i konteksten der du vil få til en endring. Det er viktig med lokal og langsiktig forankring av prosjekter.

Samtidig er det noe som skurrer med den forventningen om at når man løfter folk ut av fattigdom, og over i middelklassen, så må forbruket og utslippene øke. Det trenger ikke nødvendigvis være sånn. Vi ser jo også at det er litt ulikt fra land til land hvordan og i hvor stor grad utslippene øker med økt velstand.

– De rikeste kan alltid kjøpe seg ut av avgifter

– Hva hvis vi drar det ned på nasjonalt nivå: Har vi noen mal for å få gjort omstillingen rettferdig her?

– Jeg ville ikke sagt at det finnes noen mal, nei. Det finnes for eksempel ordninger som skal stimulere til å få etterisolert flere hus. Problemet er at det er en veldig dyr inngangsbillett til en del slike støtteordninger. Kanskje vi bør se mer på omfordelende tiltak. Slik at de ikke bare kommer folk til gode som har penger de kan bruke i utgangspunktet.

Les <2°C-magasinet

Dette intervjuet ble gjort i forbindelse med vårt nye <2°C-magasin, som gir oversikt over klimaproblemet og løsningene på det. Alle kan laste ned og lese magasinet på nett, lærere kan også bestille gratis klassesett så langt opplaget rekker.

Les/last ned magasinet

Lærer? Bestill klassesett

– Klimaavgifter er kanskje heller ikke så gunstig da?

– Et problem med avgifter er at de rikeste alltid kan kjøpe seg ut. Man må ha andre virkemidler i tiltak, som stimulerer til annerledes forbruk, som gir mindre klimagassavtrykk. Her kan også kommunen spille en viktig rolle som tilrettelegger og planlegger, og mange kommuner jobber aktivt med dette i dag. Det er i lokalsamfunnet vi lever hverdagslivene våre, og det er stort potensiale for å kutte i bilbruk og forbruk både i byen og på bygda. Også her er det viktig med rettferdighetsperspektivet: Tiltak som treffer skjevt, skaper ofte konflikt.

Forholdet mellom kostnader og goder: Vindkrafteksempelet

– Men det handler ikke bare om penger?

– Nei. Vi har for eksempel sett konflikter rundt ny energiutbygging, spesielt vindkraft på land, som handler om naturinngrep i områder folk bryr seg om.

I tillegg er det noe med den opplevde rettferdighetsfølelsen. Når vi bygger ut kraft for å eksportere strøm til Europa, er det mange som ikke forstår hvorfor det skal føre til at vi endrer landskapet vårt, samtidig som vi opplever økte strømpriser her. Dette handler om følelsen av å ha en viss kontroll på utviklingen i sine nærområder. Det må være et forhold mellom kostnader og goder man får tilbake. Dersom det føles som om man betaler en svært høy pris uten at det kommer lokalsamfunnet til nytte, er det ikke verdt det. Rettferdighetsbegrepet er i det hele tatt komplisert. Hva som er rettferdig kommer litt an på konteksten og hvem du spør.

I noen tilfeller kan det også gjelde områder som har vært brukt til primærnæringer som reindrift. Det kan også berøre internasjonale forpliktelser Norge har knyttet til urfolks rettigheter. Det gjøres et arbeid på internasjonale standarder, men vi er avhengig både av å ha et fungerende regelverk, og at det regelverket følges opp. Det er det siste som er det største problemet.

Vi har for eksempel et regelverk i Norge, men vi har også en fersk høyesterettsdom i Fosen-saken som viser at det ikke er blitt fulgt: Utbyggingen og driften av vindkraftverkene på Storheia og Roan krenker sørsamenes rett til å utøve reindrift. Staten må rydde opp i dette, og som samfunn bør vi nå ta noen steg tilbake og sørge for at det ikke skjer igjen. Det er lettere å håndtere slike saker hvis det gjøres skikkelig behandling i forkant, enn hvis man må behandle et rettighetsbrudd når skaden allerede er skjedd.

– Aldri et nullsumspill

– Men hvis vi ser bort fra det som har med urfolks rettigheter å gjøre: Det har skjedd endringer i måten vindkraftkonsesjonene deles ut på. Bidrar det til å løse konflikter om arealbruk lokalt?

– Nå skal jo utbyggingene bli saker under plan- og bygningsloven. Slik får kommunen mer å si enn tidligere, i alle fall i den første fasen. Men vi har jo ennå ikke vedtatt en eneste utbygging etter denne endringen i regelverket. Det har vært stopp i all konsesjonsbehandling, og regjeringen har også lovet en del i Hurdalsplattformen som de må følge opp. Så det gjenstår å se hvordan lokalsamfunn rundt omkring i landet føler seg ivaretatt av denne endringen, og om det blir levd opp til i praksis eller ikke. Jeg tror uansett de fleste vindkraftselskap og kommuner har en klart økende bevissthet rundt hvor viktig det er å etablere en følelse av lokal forankring og at flere prosjekt antagelig aldri vil komme lenger enn tegnebrettet.

– Er det en viss fare for at vi eksporterer urettferdigheten, hvis vi ikke klarer å finne ut av ting her hjemme?

– Det viktigste er at det internasjonale samarbeidet stiller krav til hvordan vi kan drive næring uansett hvor vi er i verden. Det er et pågående arbeid, og det tar tid. Jeg tror i alle fall ikke det blir riktig å si at det er bedre å ta det hjemme enn å eksportere, eller omvendt. Dette blir aldri et nullsumspill.