Onsdag 26. mai tapte et av verdens største oljeselskap, Shell, en viktig sak i en nederlandsk domstol. Shell var saksøkt av miljøorganisasjonen Milieudefensie, som frontet saken, sammen med seks andre organisasjoner og 17.000 privatpersoner. Saken har vakt oppsikt verden over. Vi har spurt jussprofessor Christina Voigt ved Universitetet i Oslo hva dommen innebærer.

<2°C: – Hva innebærer dommen for Shell, hva må de gjøre nå?

Christina Voigt: – De fikk jo noen ganske konkrete beskjeder om å redusere alle sine CO₂-utslipp med minst 45 prosent, i forhold til 2019. Dette fra Shells operasjoner i Nederland og fra mer enn 1000 selskaper som tilhører Shell-gruppen verden over. Spørsmålet er om de faktisk må gjøre dette eller ikke, og det avhenger av en eventuell anke. Jeg antar at de gjør som de har varslet, at de anker – og at vi da må se hva neste instans, appelldomstolen sier. Så tror jeg at denne saken er så stor og betydningsfull at vi nesten uansett utfall også vil se en anke derfra. Så den vil nok gå helt til Nederlands høyesterett. Det så vi jo i Urgenda-saken også.

Samtidig vet vi jo nettopp fra Urgenda-saken at der holdt begge ankedomstolene med førsteinstansen. Det kan også skje her.

Kan ta 3-5 år før en endelig avgjørelse

– Hva slags tidsperspektiv snakker vi om da?

– Urgenda saken tok om lag fire og et halvt år fra saken kom opp for førsteinstansdomstolen til avgjørelsen i Nederlands høyesterett. Og det var egentlig relativt raskt. Jeg tror vi bør belage oss på samme tidsperspektiv her – så 3-5 år.

Ekspertintervjuet

Christina Voigt er professor ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo og ekspert i internasjonal miljørett.

– Kan det tenkes at det skjer noe i mellomtiden, for eksempel en avgjørelse i Den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, som gjør at Shell bare bestemmer seg for å kaste inn håndkledet?

– Altså, hadde Shell spurt meg, ville jeg rådet dem til å gi opp. Det ser ikke bare ut for dem, gitt den tradisjonen vi har sett i nederlandske domstoler til nå. Jeg tror ikke det kommer til å gå bedre med Shell enn det gikk med staten Nederland i Urgenda-saken. Om ikke annet, så for å bevare et visst ansikt, ville jeg rådet dem til å bare ta dommen til etterretning og ikke anke den videre.

Men til ditt spørsmål om noen avgjørelse i EMD vil ha noe å si: I så fall indirekte. De sakene som ligger der går jo mot medlemslandene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK. Hvis vi for eksempel kommer dit at EMD sier at statene må trappe opp ambisjonsnivået, kan det også ha betydning for hva selskapene må gjøre. Da vil statene antakelig sterkere regulere privates adferd, og det vil ha betydning for selskapene i alle medlemslandene.

– Ikke utenkelig at andre dommere hiver seg på bølgen

– Apropos det: Hva kan andre selskaper vente seg nå? I Nederland og resten av verden?

– Tja. Det er nå slik at dette er en dom fra en førsteinstansdomstol i Nederland. Den gjelder bare denne saken, som handler om nederlandsk rett anvendt på Shell siden de har sitt hovedsete i Nederland. Så dommen har i første omgang ingenting å si for andre selskaper eller andre domstoler andre steder.

Samtidig vet vi at domstoler ser på hverandre, og ser på hva som skjer i andre land. Og det er ikke utenkelig at andre dommere vil hive seg på denne bølgen. Så det er i neste omgang ganske uforutsigbart hvordan andre domstoler kommer til å dømme liknende saker om de kommer opp i andre land.

Dette kommer også an på det enkelte rettssystemet. I Nederland har man en sivilrettslig aktsomhetsnorm. Den er ikke nedtegnet, men finnes liksom mellom linjene i en sivilrettslov. Den handler om at både stat, selskaper og individer skal forholde seg lovlig. Der har domstolene lagt mer substans på.

Tror det kommer flere søksmål

– Så når den mest profilerte saksøkeren, Friends of the Earth, sier de håper dette vil forårsake et skred av nye søksmål – er det litt i overkant?

– Jeg tror absolutt flere søksmål vil komme. Om det kan kalles «skred» eller ikke, er vanskelig å si, men flere blir det. Organisasjoner som Friends of the Earth og Client Earth har store internasjonale nettverk. De kommer garantert til å bringe saker i mange land mot mange selskaper. Om de vinner frem, er et annet spørsmål. Det avhenger som sagt tidligere av rettssystemet i hvert eneste land, innstillingen til dommere og domstolene.

– Kan dette få konsekvenser for Norge eller norsk petroleumsvirksomhet I det lange løp?

– Det tror jeg absolutt, ja. Det kommer fra så mange ulike kanter nå, nettet snører seg sammen. I slutten av april avgjorde en forbundsdomstol i Tyskland at klimaloven deres var ukonstitusjonell fordi den var for lite ambisiøs og overlot en stor del av klimabyrden til fremtiden. 18. mai kom IEA sin rapport som sier det ikke er rom for å lete etter mer olje og gass om klimamålene skal nås. Og så har vi disse sakene mot private aktører. Det rettslige, politiske, økonomiske mulighetsrommet blir mindre og mindre for hver dag som går. Det kommer så mange signaler at det er vanskelig å se hvordan man kan basere sin forretningsmodell på olje- og gassutvinning i fremtiden. Det sier vitenskapen, det sier politikken, det sier nå også rettsvesenet.

Oljefondet neppe i fare, men oljeindustrien, derimot …

– Risikerer vi rettssaker mot norske selskaper? For eksempel Equinor?

– Det er ikke utelukket. Jeg kjenner ingen konkrete saker eller planer om søksmål. Men det er jo ganske nærliggende å tro at det kan skje. Det kom en studie for noen år siden som viste hvordan man kunne kvantifisere bidrag fra klimagassutslipp fra de største oljeselskapene. Equinor var riktignok et stykke ned på listen, men de sto der. Det er absolutt tenkbart at det kan komme søksmål. Men fra hvem og hvor, det vet jeg ikke.

– Hva med oljefondet? Kan vi miste det i et saftig erstatningssøksmål?

– Det som kanskje er litt underkommunisert med oljefondet, er at det først og fremst har vokst som resultat av inntekter fra de finansielle investeringene. Det er ikke så mye av oljefondet som er ren inntekt fra oljeindustrien. Vi trenger ikke egentlig inntekter fra oljen for å opprettholde det lenger, selv om vi kaller det «oljefondet» på folkemunne. Jeg ville ikke vært bekymret for det. Men oljeindustrien må tenke seg om. Om den faktisk er tilstrekkelig bærekraftig og fremtidsrettet. Der kreves det nok en kursendring, om det kommer fra politikken eller bransjen selv. Jeg tror uansett neppe det kommer fra norsk Høyesterett.

– Spennende dom, kronglete argumentasjon

– Apropos det: Legges det en annen forståelse for menneskerettslige forpliktelser til grunn i den nederlandske dommen enn det vi har sett fra norsk høyesterett?

– Absolutt. Men her er det viktig å peke på at norsk Høyesterett aldri har sagt noe om selskapers forpliktelser under EMK.

Det spennende med dommen fra Nederland er nemlig at de anvender menneskerettslige forpliktelser direkte på selskaper. Det har vi ikke sett før. Menneskerettigheter forplikter stater, de skal sørge for at de ikke brytes. Men det denne dommen sier – gjennom en litt kronglete argumentasjon, riktignok, men likevel – er at denne plikten også gjelder for selskaper. De har også en forpliktelse til aktivt å beskytte menneskerettighetene, som en del av aktsomhetsnormen. Det er nyskapende i denne dommen. I tillegg har den nederlandske domstolen anvendt Parisavtalens mål direkte på et privat selskap. Dette er også nytt.

– Kronglete argumentasjon, sier du?

– Det er noen inkonsistenser i den. Hvorfor de bruker 2019 som referanseår, mye av argumentasjonen hviler på 1,5-gradersrapporten til IPCC, men det sies lite der om hva et selskap konkret skal gjøre, og da kommer dette tallet, 45 prosent, litt ut av det blå. Det er slike små krumspring som gjør det rettslig mulig å angripe. Det er nok dette Shell kommer til å peke på i anken sin.

Så alt i alt er det en veldig bra dom for klima, ikke så bra dom for akkurat denne retten, og veldig spennende for oss som jobber med klimajuss. Det er mye å analysere og diskutere her.

– Aktsomhetsnorm også i norsk privatrett

– Men dette med aktsomhetsnormen og sånt – er det så mye sær-nederlansk juss i dette at det ikke blir så relevant for resten av verden?

– Jeg jobber jo med offentlig rett og folkerett, ikke med privatrett – men det mine kolleger i privatrett sier, er at det finnes en slik aktsomhetsnorm i norsk privatrett også. Det er ikke utenkelig at man kan bruke den for å argumentere likt som i Nederland, at selskaper har en plikt til ikke å handle på en måte som er ulovlig.

Det ligger liksom bak all juss, og det er ikke utenkelig at man kan finne en liknende juridisk konstellasjon i norsk rett. Men så vidt jeg vet har ingen prøvd dette, eller prøvd å tenke ut hvilke påstander man eventuelt kunne komme med.