Anne Neumann forsker på energimarkeder, og har blant annet studert gassens rolle i det fremtidige energisystemet.

Ekspertintervjuet

Anne Neumann er professor ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU og forskningssjef ved NTNU Energy Transition.

<2°C: – Hva tenker du om fremtidsutsiktene for eksport av norsk naturgass?

Anne Neumann: – De er uklare. Det vi kan si sikkert, er at naturgassens rolle er på hell i Europa. I alle de viktigste prognosene ser vi en økning av bruk globalt, men veksten skjer i Asia og Afrika sør for Sahara.

Sett fra et tysk perspektiv, er det vanskelig å se noen fremtid for naturgass overhodet. Ideen om naturgassen som et «brobrensel», at man skal gå veien om naturgass i energisystemet på veien fra kull til fornybart, er ikke holdbar lenger. Når kullet forsvinner helt, er gassen det neste som fases ut. Det er selvsagt klart at dette er ubeleilig for enkelte.

– Komplisert å erstatte naturgass i industrien

– Hva med hydrogen, da, hvilken rolle vil det spille i fremtiden? Og er det avgjørende om den er blå eller grønn?

– Jeg synes den fargediskusjonen om hydrogen er litt spesiell. Hydrogen er hydrogen. Hvis det faktisk er slik at grønt er så mye bedre enn blått, må vi samtidig snakke om rollen til kjernekraft – for kjernekraft kan brukes til å fremstille grønt hydrogen, men det er det av ulike grunner ikke så populært å snakke om.

Det vi kan observere er at kontinental-Europa er man store fans av nullutslipp, og etter min mening er utfordringen med blått hydrogen knyttet til kostnadene ved karbonfangst, -transport og -lagring. Dette systemet vil måtte være konkurransedyktig med energi fra fornybart. Det tror jeg blir vanskelig.

Personlig tror jeg hydrogen først og fremst vil ha en nisjefunksjon i transportsektoren og muligens også i industrien. Naturgass i de fleste andre sektorer kan man stort sett erstatte, men i industrien er det mer komplisert. Der sliter man med å finne alternativer. Når det kommer til hydrogenproduksjon, vet vi fortsatt for lite om hva som kreves av infrastrukturen – transport, rørledninger, lagring, og så videre. Her er det fortsatt mange åpne spørsmål.

– Karbonfangst og -lagring må bli lønnsomt

– «De fleste andre sektorer» kan man finne erstatninger, sa du, men hva med oppvarming av bygninger?

Dette intervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat: Hydrogen som klimaløsning. Her finner du mer informasjon om ulike vippeelementer og vippepunkter, fortalt gjennom intervjuer med ledende forskere på området.

Les notatet her

– Der kan man oppgradere til elektrisk oppvarming. Jeg eier selv i en leilighet med gassfyr, og gass til matlaging også. Det må selvsagt erstattes. Men det skjer også, over hele Europa.

– Men for Norges del høres det jo ut som eneste måten å få omsetning for naturgass i fremtiden er å konvertere til hydrogen. Men kan det gjøres aktive grep for å fremtvinge overgangen på etterspørselssiden? Utover CO₂-avgifter og slikt?

– Norge bruker jo lite naturgass – og det er jo en utfordring i seg selv siden hovedinteressen er å eksportere gassen. Så dette handler om å skape verdi fra naturgass for folk som ikke bruker den selv. Da er jo den eneste måten egentlig å på en eller annen måte gjøre karbonfangst og lagring lønnsomt. Slik at det blå hydrogenet kan være konkurransedyktig med grønt hydrogen.

–Riktig timing kan være avgjørende

– Det er vel et politisk spørsmål også: EU ønsker å være selvforsynt, og da kan man spille på en skepsis til blått hydrogen – reell eller ikke – for at den er basert på fossilt drivstoff, og at det alltid er en fare for lekkasjer av CO₂ og så videre?

– Det er jo det store spørsmålet. Om kvoteregimet vil omfatte den eksternaliteten eller ikke. Eller om resten av Europa vil finne en annen måte å diskriminere norsk, blått hydrogen på basert på at den kommer fra naturgass.

Eller at man er flinke til å bygge opp etterspørselssiden i Europa, og så viser det seg at det tar for lang tid og er for kostbart å skalere opp grønn hydrogenproduksjon. Og med riktig timing, kan Norge da kapre markedsandeler med relativt billig blått hydrogen.

Magefølelsen min er at noe sånt kommer til å skje. Hvis Norge lykkes med å skalere opp og etterspørselen øker i EU – hvorfor skal EU-land da holde seg for gode for å kjøpe dette blå hydrogenet? Og sagt på en annen måte: Hvilken annen strategi har Norge?

Et alternativ: La naturgassen ligge

– Ja, finnes det noen?

– Det er i så fall å la den ligge i jorden. Om barna mine spør hvorfor vi henter opp naturgass fra bakken, tar ut CO₂en og pumper den ned i jorden igjen, når det finnes alternativer … den synes jeg er vanskelig å svare på. Hvorfor bruker vi ikke mer energi på å utvikle alternativene? Dette henger selvsagt sammen med andre utfordringer som må løses, som arealbruk. Og Det grønne skiftet må også innebære at vi utvikler mekanismer for rettferdig fordeling av både goder og ansvar.

Jeg innser jo at dette henger sammen med en avhengighet av denne naturressursen. Den begrenser handlingsrommet til Norge. Og jeg ser jo selvsagt det paradoksale i at til og med jeg, til en hvis grad,  er institusjonelt knyttet til denne avhengigheten. Og likevel sitter jeg her og sier dette.

Det beste alternativet er egentlig bare å være mer åpne om alt dette: Hvordan kan vi utvikle ny industri som kan ta over for petroleumsvirksomheten vår? Slik at vi ikke trenger å være så avhengige av akkurat den bransjen?

Sånt oppleves jo gjerne litt blasfemisk å snakke om i Norge. Men å ikke snakke om det er rett og slett feigt. Forståelig, men feigt.

Elefanten i rommet

– Men mener du dette vil bli uglesett i Europa? Selv om de kjøper hydrogenet vårt?

– Jeg tenker først og fremst at om Norge er komfortable med å fylle sokkelen med store mengder CO₂, vil mange tenke at det er greit. Jeg tror politikken fra Brussel vil være åpen for en fremtid for både blått og grønt hydrogen. Det er sannsynligvis også den beste løsningen.

Men det er et tema som fortjener å bli snakket om. Det er elefanten i rommet. Hvis statens pensjonsfond utland – som et ledd i sin egen risikohåndtering – slutter å investere i all fossile aktiva, samtidig som inntektene til fondet fortsatt kommer fra olje- og gassproduksjon, er det noe som vil bli diskutert.

Jeg tror Norge må jobbe mer med å finne alternativene, også for dem som jobber i petroleumsbransjen i dag. Hva er vi flinke til? Hva kan vi skalere raskt opp? Teknologi? Service? Kanskje offshore havvind med produksjon av grønt hydrogen til eksport? Jeg har ikke svaret. Å fortsette med naturgassutvinning og gjøre det om til blått hydrogen, er i det minste én utvei, på kort og mellomlang sikt.