Ekspertintervjuet: – Langt fra ord til handling i Russland

Når Russlands president Putin lover utslippskutt, er det fordi han sammenlikner dagens Russland med Den russiske sovjetrepublikken i 1990. I praksis aksepterer han da økte utslipp, forklarer Anna Korppoo ved Fridtjof Nansens Institutt.

President Vladimir Putin har nylig annonsert igjen at Russland skal begrense klimagassutslippene til 70 prosent av 1990-nivå, og fremstiller det som 30 prosent kutt. Problemet er bare at det i praksis kan innebære mer utslipp. I 2018 lå nemlig russiske utslipp 47,5 prosent lavere enn de gjorde i 1990 – dersom man justerer for opptak i skog, noe Russland har sagt de vil gjøre. Hva er det egentlig Putin driver med? Vi spør Anna Korppoo ved Fridtjof Nansens Institutt.

Ekspertintervjuet

Foto: FNI

Anna Korppoo er seniorforsker ved Fridtjof Nansens insitutt (FNI) med Russlands energi- og klimapolitikk som spesialfelt.

<2°C: – Er dette bare spill for galleriet?

Anna Korppoo: – Putin lurer kanskje ingen med dette utspillet. Men det har jo fungert forbausende bra som mediestunt. Enkelte medieorganisasjoner bare videreformidlet det ukritisk.

– Men har Russland egentlig noen klimapolitikk? Hvis tallene gjengitt over stemmer, er den i alle fall ikke særlig ambisiøs?

– Det å utforme politikk som kan begrense eller redusere drivhusgasser, fører ikke nødvendigvis til at de faktisk reduseres. Ei heller til at man fastsetter noe ambisiøst klimamål.

Det er utvilsomt beleilig å sammenlikne seg med 1990. Til Russlands forsvar gikk utslippene ned etter Sovjet-perioden fordi landet lenge slet økonomisk. Det var ingen villet utvikling. Likevel velger imidlertid russiske myndigheter å fremstille Russland som verdensledende i utslippskutt.

Samtidig, som man gjerne påpeker fra russisk side: Strukturelle forhold har gitt beleilige utslag i utslippene også for andre land, uten at man henger seg opp i det av den grunn. Britene har spart CO₂-utslipp på å bytte kull med gass – og det har slett ikke nødvendigvis vært klimapolitisk motivert. I Tyskland er det beleilig å sammenlikne seg med 1990-nivået på grunn av sammenslåingen.

Velviljen som forsvant

– Men i forhold til de du nevner, er det vel rimelig å si at Russland har havnet i en slags klimapolitisk bakevje, men hvordan skjedde det?

– Det er litt sammensatt. Aller først må vi huske at på slutten av 80- og starten av 90-tallet, var Russland et land i omstilling. Derfor ble de møtt med ganske mye velvilje fra vestlige land. Men for Russland handlet vestliggjøringen for 30 år siden ikke bare om overgang til markedsøkonomi og demokrati, det var dypere, kulturelle faktorer involvert også, som til slutt styrte landet i en annen retning. Og så har Russland i dag endt med et annet regime enn de fleste i Vesten kanskje hadde håpet på, verden ser annerledes ut, og velviljen fra Vesten er borte.

– Og de høster altså kritikk for å velge 1990 som utgangspunkt. Men som du nevnte kan det være et beleilig nullpunkt for andre land også – så hvorfor får akkurat Russland kjeft?

– Hvis vi ser på karbonintensitet, gjør Russland det relativt dårlig globalt sett. Det virker da nesten urimelig når Russland i praksis har så beskjedne ambisjoner når de hadde så høy karbonintensitet i utgangspunktet og fortsatt har det.

Samtidig er karbonintensitet først og fremst et brukbart mål hvis man ser på land som ellers er sammenliknbare. Som to utviklingsland, eller to industrialiserte land. Med det som utgangspunkt kan man kanskje hevde at Russland uansett ikke burde bruke 1990 som referansepunkt.

– Sås tvil om klimaforskning

– Hva er alternativet?

– For eksempel at vi dropper et historisk referansepunkt, men heller satser på utslippskutt fra dagens nivå. Eller at vi tar et punkt litt lenger frem i tid enn 1990, når vi kan fastslå at dagens politiske og økonomiske regime var noenlunde konsolidert – for eksempel 2005.

Men for Putin er det selvfølgelig enklere å peke på 1990-tallene og si at se, vi har klart å kutte allerede. Samtidig er bekymringen for klimaendringer voksende blant publikum i Russland. Man har nok behov for å vise at man gjør noe, selv om det i russisk offentlighet fortsatt sås tvil om hvor viktige menneskeskapte bidrag til klimaendringene egentlig er. Klima- og miljøpolitikken har også i rettferdighetens navn blitt bedre, og en del ny klimateknologi er tilgjengelig også i Russland. Det er en rekke tiltak som kan være aktuelle og vil kunne redusere klimagassutslippene. Men iverksettingen av politikk i Russland er ofte problematisk.

– Lite energieffektivitet i industrien

– Det må vi komme tilbake til – men først: Klimaskepsis – tror Putin og støttespillerne hans virkelig ikke på klimaforskning, eller er det et kynisk grep for å forsvare at de ikke gjør mer?

– Det er vanskelig å si. Det er på en måte en utbredt forestilling i Russland at forskningen ikke er helt avklart, om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke. Putin ga selv uttrykk for dette tidligere i år. Akkurat det ser riktignok ut til å være i endring.

– Du nevnte at det er områder der det bør være lett å gjøre utslippskutt. Hvilke da?

– Egentlig over hele linjen. Det er mer at energieffektivitet generelt er en stor utfordring. Du finner nok noen nye industrianlegg som er relativt effektive, men spesielt der man er prisgitt gammel, russisk teknologi, er det mye å gå på.

Det er også en utfordring at russiske politikere gjerne legger vekt på å utvikle russisk teknologi heller enn å importere, og da får man ofte ikke den samme standarden.

– Mektige industriinteresser får innflytelse

Hvorfor blir det slik?

– Dette er et systemisk problem i russisk politikk: Det handler i liten grad om å finne løsninger til fellesskapets beste, og mer å bøye seg for eksterne krefter i uformelle nettverk. For slike krefter er mulighetene mange til å påvirke både lovgivning og annen politikk.

For eksempel: Olje- og gassindustrien kjempet mot et lovforslag som begrenset mengden gass fra oljefelt som kunne fakles. Naturgass er jo en ressurs i seg selv, men når den kommer som biprodukt fra avsidesliggende oljefelt kan det være et logistisk problem å få utnyttet den kommersielt, så man har faklet den.

Derfor vedtok staten å begrense fakling til 5 prosent av det totale gassvolumet i et felt, og påla selskapene å utnytte resten. Det bedret utnyttelsen av gassen, men industrien fikk også etter hvert endret bestemmelsen så man tillot en del fakling likevel. Overtredelser skulle egentlig bøtelegges, men det kunne i praksis unngås ved at selskap som trådte over grensen investerte tilsvarende summer i utslippsreduserende tiltak.

Dette er ikke et enestående eksempel, og det handler om iverksettelse og håndhevelse. Mektige interesser får alltid innflytelse, og de finner alltid måter å myke opp tiltak som rammer dem på. Og når en føderal bestemmelse trer i kraft, blir den ikke alltid fulgt opp av mer detaljerte reguleringer, så det blir umulig å iverksette den i praksis.

– Uformelle nettverk er viktige

– Men for myndighetene som setter i gang prosessen i utgangspunktet, må jo sånt være ganske provoserende? Hvorfor følger de ikke bedre opp?

– Det handler om alle disse utenomparlamentariske prosessene, de uskrevne reglene, de uformelle nettverkene og de politiske byttetransaksjonene. Disse er svært viktige i russisk politikk. Og så må det sies at det ikke er sånn at dette systemet alltid er destruktivt, at det bare saboterer de gode sakene. Man kan også få konstruktive ting gjort gjennom slike uformelle institusjoner.

– Så hva kan resten av landet gjøre? Hvordan kan forholdene bedres for resten av økonomien?

– Det har det vært mye snakk om. Stikkordene er modernisering og diversifisering, på grunn av risikoen knyttet til den fossile økonomien. Ikke bare klimarisikoen, men også volatiliteten i oljemarkedet. Og så er det en viss diskusjon om man gjennom råvareøkonomien gjør seg teknologisk akterutseilt. Samtidig er oljen og gassen viktige inntektskilder for staten. Og selv om det finnes private oljeselskaper, eksisterer de i stor grad på statens nåde. Det er en gjensidig avhengighet der som gjør det vanskelig å gjennomføre en mer effektiv klimapolitikk.

Det vi ser i andre land, er at selskaper gjerne følger opp statlige reguleringer som kan stimulere til bedre, mer bærekraftige produkter til lavere kostnader. Enkelte russiske selskaper som satser internasjonalt er også innovative og endringsvillige. Men er du et russisk selskap som produserer for det russiske markedet, og ikke har særlige eksportambisjoner, er situasjonen annerledes.

– Du vet ikke om du eier selskapet ditt om et par år

– Fordi det blir mindre kostnadskrevende å påvirke politikken enn å endre på produktet?

– Jo, men kanskje mest fordi hjemmemarkedet bryr seg i mindre grad. Pluss at når du selger til det russiske markedet, opererer du innenfor en tidsramme som er vesentlig kortere enn i andre markeder. Tenk om Putin går overende – hvem skal styre landet da? Blir det mer privatiseringer, friere konkurranse, eller vil staten nasjonalisere selskapet ditt? Markedet er politisert, og eiendomsrettighetene er på ingen måte meislet i stein. Så du har ikke egentlig noe insentiv for å tenke langsiktig – du vet jo ikke en gang om du eier selskapet ditt om et par år.

– Går det an å fikse dette? I så fall, hvordan?

– Jeg tror dette koker ned til kulturelle forhold. Og om Putin er en del av problemet, eller bare et produkt av den samme kulturen – det er ikke godt å si. Hans handlingsrom er definitivt også begrenset av det samme systemet. Det er ikke så enkelt at Putin bare kan stake ut kursen. Til noen grad, ja, men så var det disse uformelle nettverkene, da, som han også er fanget av, og som gjør utfallet av politiske prosesser så uforutsigbart. De nettverkene har ofte motstridende interesser, og det er fort gjort for politikere å havne i krysspress.

– Tidsperspektivet er ikke på klimaets side

– Men klokken går jo, også for russisk industri?

– Og det er de klar over. Men alt er relativt. Ta kullsektoren: Ifølge de seneste projeksjonene vil de kunne øke eksporten til det internasjonale markedet på kortere sikt. Vel har Kina erklært at de skal være karbonnøytrale innen 2060, og andre land i Asia er vel så ambisiøse, men det er flere tiår til. Igjen – hvis du er 50 år gammel og direktør for et kullselskap – hvorfor skal du bry deg om markedsbetingelsene utover 2030-tallet? Går det galt, er det jo bare et spørsmål om hvor mye du har lagt deg opp i mellomtiden.

Derfor er diversifisering et tema, men man mangler gode insentiv for å legge om kursen. Tidsperspektivet i Russland er heller ikke på klimaets side. Og så lenge energisektoren er så mektig som den er der, vil det fortsatt være langt fra ord til handling i russisk klimapolitikk.