Denne utviklingsbanen er kjent under det plundrete akronymet RCP8.5, og har derfor fått det populære tilnavnet «business-as-usual». Forklaringen har gjerne vært at dette blir utfallet dersom utslippene fortsetter å stige i samme takt som før. Men det er av mange grunner svært lite sannsynlig, sier Glen Peters.

Han er medforfatter på en ny kommentarartikkel i tidsskriftet Nature som tar et oppgjør med måten denne utviklingsbanen er blitt fremstilt på.

2°C: Hva er galt, og hvorfor reagerer du?

Glen Peters: – Problemet er måten vi ofte rammer inn fortellingen om denne utviklingsbanen på. Mange klimamodeller er kjørt med denne utviklingsbanen – og den kommuniseres gjerne til verden rundt som hvor vi faktisk er på vei. Men det er vi virkelig ikke. Det skal vi selvsagt være glad for, for det ville fått katastrofale følger.

Dette fikk den kjente energikommentatoren Michael Liebreich til å erklære på Twitter i fjor at RCP8.5-scenariet var «bollox». Det sparket i gang en voldsom debatt i fagmiljøet. Kommentaren vår er et forsøk på å oppsummere debatten, og komme oss videre.

– Så hvorfor brukes dette scenariet? Eller «utviklingsbanen»? Og hvorfor kaller vi det egentlig det?

– For å ta det fra begynnelsen: FNs klimapanel begynte til sin femte hovedrapport i 2014 å bruke standardiserte utfall ved neste århundreskifte, såkalte utviklingsbaner. En utviklingsbane betyr da rett og slett at vi tenker oss at konsentrasjonen av klimagasser utvikler seg etter gitte forutsetninger, som gir en bestemt bane frem mot 2100. RCP står for Representative Concentration Pathway, tallene angir hvor stort strålingspådriv i Watt per kvadratmeter man tenker seg at man ender opp med i 2100. Med punktum i stedet for komma siden det ble skrevet på engelsk.

Ekspertintervjuet

Navn: Glen Peters
Stilling: Forskningsleder, CICERO senter for klimaforskning
Aktuell: Har skrevet kommentarartikkel i Nature om utslippsbanen RCP8.5

Klimapanelet valgte fire slike baner – der RCP2.6 er det mest optimistiske, som ender med noe som svarer til togradersscenariet – altså at global gjennomsnittstemperatur stiger med to grader fra førindustriell tid. RCP8.5 var det mest ekstreme i andre retningen. De to i midten, RCP4.5 og RCP6.0, er mellomting.

– Hvorfor er RCP8.5 ikke sannsynlig?

– Først og fremst fordi det vil kreve så enormt høye utslipp at det er rett og slett tvilsomt om det er mulig å få til. Disse utviklingsbanene ble altså utviklet for ti år siden, av energiforskere som forsøkte å skissere veien til fire ulike scenarier for fossilt energiforbruk frem mot århundreskiftet.

Og det er viktig å påpeke at denne mest ekstreme utviklingsbanen har fått kritikk lenge – fordi den krever en voldsom økning i kullforbruk på bekostning av alle andre energikilder verden over.

Det at den ble valgt hadde imidlertid ikke egentlig så mye med hvor noen trodde vi ville ende. Den er mer ment for å gi oss en pekepinn for det mest ekstreme, tenkelige utfallet, så man har en ekstremsituasjon i den ene enden. Så kan man kjøre samme modell med et drømmescenario, og sammenlikne utfallene. I virkeligheten vil vi jo ende et sted mellom de to.

RCP8.5 var dermed alltid ment å være en utligger – altså et svært lite sannsynlig utfall. Den er bare blitt enda mer usannsynlig etter hvert. Såpass at det nå er et betimelig spørsmål om den egentlig er formålstjenlig å bruke.

– Så hvorfor brukes den fortsatt? Har vi malt oss inn i et hjørne, vi har brukt den så mye at vi bare må fortsette for å ha noe å sammenlikne med tidligere forskning?

– Jeg vil heller si at vi har skaffet oss et kommunikasjonsproblem fordi denne utviklingsbanen ikke er relevant for å beskrive hvor vi kan ende, selv om mye skjærer seg. Sånt sett har vi malt oss inn i et hjørne. Samtidig har vi ikke det, fordi det er gode tekniske grunner til å kjøre modellene på slike data. Blant annet fordi når man kjører klimamodeller er det viktig å maksimere signal-støy-forholdet.

Skal du for eksempel finne ut hva ulike konsentrasjoner av drivhusgasser over tid kan bety for isforholdene i Arktis, kan det være nyttig å gjøre ulike kjøringer med ulike ekstreme konsentrasjoner av klimagasser. Men å kalle RCP8.5-banen for «business-as-usual», blir ikke dermed greit.

– Eller «tut-og-kjør»-scenariet på norsk …?

– Ja. Det klinger kanskje godt, men er misvisende. I overgangen mellom forskningen og den offentlige debatten kan det skjære seg fort når man forklarer hvorfor man gjør det man gjør. Det vi sier i vår kommentar i Nature, er at vi om vi skal fortsette å bruke den i modellkjøringer, bør vi forklare det bedre.

RCP8.5 krever at vi graver frem kullreserver som allerede i dag ville vært både fysisk og økonomisk utfordrende å utnytte.

Glen Peters

– Er RCP8.5 blitt mindre sannsynlig fordi vi har fått bedre teknologi, fordi vi har bedre klimapolitikk, eller har det alltid vært helt i frynsene av sannsynligheten?

– Ja, ja og ja. Den har som sagt alltid vært en utligger, det var derfor den ble valgt i utgangspunktet. Men kritikken økte i årene etter Klimapanelets femte hovedrapport fordi vi da begynte å se nedgangen i kullforbruk. RCP8.5 krever at vi graver frem kullreserver som allerede i dag ville vært både fysisk og økonomisk utfordrende å utnytte.

Samtidig er fornybar energi blitt billigere og konkurrerer ut kull. Og vi har klimapolitikk som har en viss effekt. Det blir stadig vanskeligere å forestille seg en verden der vi kan skru denne utviklingen tilbake. Hvis vi stanser all utbygging av sol- og vindkraft, stanser alt salg av elbiler, og dropper alle nye kraftverk som ikke brenner kull – da, kanskje, kan vi nærme oss.

– Er det en moraliserende dimensjon i dette også? At forskere har brukt scenariet for å vise hvor galt det kan gå?

– Altså at man har «skrudd til» for å få mer ekstreme utfall? Nei, men jeg mistenker at mange som har kjørt klimamodeller ikke nødvendigvis har kjent til hvilket energiregnskap som ligger bak de ulike utviklingsbanene. Det kan man nesten ikke forvente heller – vi snakker om to helt ulike fagmiljøer. Selvsagt – hvis man hadde brukt RCP6.0 som det høyeste sannsynlige utfallet – som kanskje ville vært mer realistisk – ville «verste fall»-utfallene blitt annerledes. Men dette skar seg litt i starten – mange kjørte modeller med RCP2.6, RCP4.5 og RCP8.5 – de droppet rett og slett RCP6.0. Da måtte neste gruppe med forskere bruke de samme utviklingsbanene, for at resultatene skulle være sammenliknbare.

Vi trenger ikke skremmehistorier fra fem, seks graders eller enda mer oppvarming. Det vi er på vei mot, er ille nok i seg selv.

Glen Peters

Et annet viktig poeng er at Halvannengradersrapporten som kom i 2018 viste at det er dramatiske konsekvenser av bare to graders oppvarming. Og sannsynligvis styrer vi mer mot tre graders oppvarming nå. Vi trenger ikke skremmehistorier fra fem, seks graders eller enda mer oppvarming. Det vi er på vei mot, er ille nok i seg selv.

– Så hva bør vi heller gjøre?

Jeg tror fremover – og dette anbefaler vi også i Nature-kommentaren – at vi heller tar utgangspunkt i sannsynlige utfall – og ser hvordan vi ender hvis vi justerer dette. Heller enn å modellere ekstremutfallene og erkjenne at vi med større sannsynlighet ender et sted i midten.

– Tror du det vil bli noe populært, da?

– Vel, kanskje ikke i morgen, men en eller annen gang i fremtiden vil vi måtte ta et valg om hvordan vi skal bruke og snakke om slike utviklingsbaner, hvordan vi kan lage realistiske fremtidsscenarioer som er meningsfulle. Dette vil bety ulike ting for ulike fag og miljøer. For de som lager energimodeller, betyr det for eksempel at de må endre referansepunktet sitt: Tradisjonelt har de satt det i en verden uten klimapolitikk. Det gir ikke noen mening lenger.

Uansett er kanskje det viktigste at vi får verktøy til å gi et inntrykk av hvor vi kan være på vei. Det er viktig å utforske realistiske ekstremscenarier også, men kanskje er det best om vi fremover også fokuserer mer på sannsynlige fremtider.