Batterier har falt kraftig i pris de siste ti årene og gjort batteriteknologi til en helt sentral klimaløsning. Batterimarkedet spås å mangedobles fremover, og mange land kappes om å kapre størst mulig deler av det fremover. Og de har ingen tid å miste, skal vi tro sjefen for batterianalyse i BloombergNEF, James Frith.

<2°C: – Hvor stort kommer batterimarkedet til å bli?

James Frith: – Det kommer til å vokse noe enormt. For å gi dette litt kontekst: I 2020 hadde vi en global kapasitet på litiumion-batterier på rundt 250 GWh. I 2035 regner vi med at dette vil øke med 20-gangen. Altså rett under 5000 GWh. Og det er egentlig et konservativt estimat.

Ekspertintervjuet

James Frith er leder for batterianalyseenheten i BloombergNEF.

– Og hvor mye av det kommer til å være mobile batterier?

– Mesteparten – vi regner med at to tredjedeler vil være passasjerkjøretøy. Men også i andre mobile sektorer, og også i stasjonære applikasjoner.

Vi har for eksempel sett vekst i marin sektor, noe dere har merket spesielt godt her i Norge. Vi ser at stadig flere jernbaneprosjekter elektrifiseres – ved å bygge inn batterier trenger man ikke elektrifisere hele strekninger. Og vi ser en økning også i tunge kjøretøy, også off-road. Av det siste er kanskje kjøretøyer i gruvedrift spesielt interessant – her snakker vi om massive lagringssystemer på hjul, batteripakkene der kan gjerne være på 2 MWh – eller omtrent 20 ganger større enn på de største Teslaene.

Så det vokser fort, batteriteknologien blir bedre, prisene synker, og da vil stadig flere områder elektrifiseres. Også noen, vil jeg tro, som vi kanskje ikke tenker er aktuelle i dag. Dette er i det hele tatt veldig spennende tider for batteriindustrien. Det skaper mange nye forretningsmuligheter også. Og jeg tror vi vil se en massiv økning i løpet av de neste ti årene. Og det vil gi ringvirkninger, for eksempel i etterspørselen etter nøkkelråvarer til batterier.

Koboltproblemet

– Som for eksempel … ?

– Ta kobber: Vi beregner at etterspørselen etter kobber vil stige fra rundt 100.000 tonn nå til titalls millioner tonn i 2035. Noe liknende venter vi å se i nikkeletterspørselen. Foreløpig er den relativt liten i batteriindustrien, omtrent på høyde med etterspørselen etter stål. Men i 2030 venter vi at nikkeletterspørselen vil være vesentlig større enn ståletterspørselen. Og alt dette vil selvsagt ha betydning for disse råvareprisene. Så vi må vente å se store endringer ettersom batterietterspørselen stiger.

– Men har vi nok av alle disse metallene, da?

– Tilgjengelighet er alltid et viktig spørsmål, men det kan slå ut på ulike måter. Det vi så i 2018, var for eksempel at koboltprisene steg dramatisk. Det førte til at batteriprodusenter begynte å utvikle teknologi som krevde mindre kobolt – og som resultat sank etterspørselen etter kobolt til batteriindustrien. Det samme ser vi med nikkel: Det er en del innvendinger rundt både tilgangen til materialet, og hvor bærekraftig utvinningen er. Så vi ser at produsenter av celler til blant annet elbiler forsøker å minimere mengden nikkel de trenger. Tesla har for eksempel byttet batterikjemi helt på kortdistanseutgavene av sine modeller, de bruker jern og fosfor i stedet for nikkel i katoden.

Det betyr ikke at nikkel er på vei ut, etterspørselen vil fortsatt øke. Men dette viser hvordan produksjonsmetodene kan endre seg ettersom markedet utvikler seg. Og når bilprodusenter er i ferd med å bytte fra skitne fossile brensler til nullutslippskjøretøy, er de også i økende grad opptatt av bærekraft gjennom hele verdikjeden. Det skaper jo også åpninger for produksjon av battericeller i Europa. Og de starter jo fra grunnen av, de er ikke avhengig av gamle distribusjonskjeder, men prøver i stedet å utvikle nye, mer bærekraftige.

Dette intervjuet er gjort i forbindelse med vårt nye temanotat Batterier som klimaløsning.

Les hele notatet her

Last ned PDF her

– Stor fordel med fornybar energi i miksen

– Er det derfor det er så mange som vil starte celleproduksjon i Norden nå? Fordi det er lettere å produsere dem bærekraftig med vår fornybare energi?

– Her er det to ting som er viktige å huske på. For det første handler dette litt om EUs bærekraftige batteridirektiv, som vil kreve karbonmerking av battericeller innen 2024, og innen 2027 vil de få karakterer basert på hvor energieffektivt de er produsert. For bilindustrien blir det da viktig å kunne garantere at de ikke putter skitne batterier i flåten sin. Ingen er interessert i noen ny Dieselgate.

Og for det andre, som du sier: I Norden er det høy andel fornybar energi i miksen. Det er en stor fordel, fordi celleprodusenter bare kan plugge seg inn i nettet for å lage lavkarbon-celler. Andre steder i Europa kan de bli avhengige av opprinnelsesgarantier. Slike koster, og det vil påvirke konkurransedyktigheten.

– Norge er på 7. plass på årets Bloomberg-ranking over land i litiumion-verdikjeden. I fjor var vi ikke på listen en gang. Hva har skjedd her?

– Grunnen til at Norge ikke var inne på listen i fjor, var at vi rett og slett ikke regnet dere med. Dere ville vært høyt oppe da også, hadde vi tatt dere med.

– Men hvorfor scorer vi så høyt på punktet om innovasjon, infrastruktur og reguleringer?

– Det er mange grunner til det. I denne rangeringen ser vi blant annet på hvor mange som utdannes på høyere nivå innen enkelte fag, vi ser på hvor åpne landene er for utenlandske investeringer og handel, vi ser på hvor velutviklet ulike infrastrukturer er – el-nettet, veinettet, og så videre.

– Mange kryss i «ja»-kolonnen for Norge

– Hvorfor det?

– Fordi alt dette har med batterier å gjøre. Antallet med relevant høyere utdanning er med fordi batteriindustrien er teknisk krevende og krever høykompetent arbeidskraft. Har du slike folk i arbeidsstokken allerede, har du et bra utgangspunkt. Det har Norge, og det er helt klart en nøkkelfaktor.

Det samme gjelder et stabilt og velfungerende el-nett. Batteriproduksjon er energiintensiv. Hvis kostnadene stiger uforutsigbart, hvis el-forsyningen er ustabil og man får svikt i forsyningen – det er ikke bra for produksjonen. Og handelssiden av det hele er også viktig: Selv om man kan ha etterspørsel i nærområdet, er mange celleprodusenter avhengig av å importere materialer fra utlandet. Da må forholdene ligge til rette for at man kan gjøre avtaler om forutsigbare og bærekraftige leveranser.

Disse boksene kan Norge krysse av i «ja»-kolonnen. Derfor scorer dere høyt.

– Bør vi være bekymret over at Kina fortsatt tårner så overlegent i toppen?

– Det er i alle fall noe mange har bekymret seg for tidligere. Mange var redde for at det skulle gå samme vei med batteriindustrien som med solcelleindustrien. Og også på batterifeltet fikk Kina et investeringsforsprang, og det har vært vanskelig å ta dem igjen.

Men det er en stor forskjell. Med batterier er det viktig å være fysisk nær kunden sin. Delvis på grunn av prinsippene for veltrimmet produksjon, men også fordi vi har et voldsomt press for mer bærekraftig produksjon i EU. En måte å gjøre industrien mer bærekraftig på, er å eliminere behovet for å transportere innsatsmidler veldig langt. Og til slutt har produksjonsmetodene blitt kraftig automatiserte. For ti år siden var batteriproduksjon veldig arbeidsintensivt. Nå er prosessen automatisert. Igjen er derfor billig og fornybar el-produksjon viktig. Alt dette har gjort at man lettere kan konkurrere med kinesiske produsenter.

Først battericeller, så batterikomponenter

– Hvilken del av verdikjeden tror du vil vokse mest i vår del av verden?

– Det er et spennende spørsmål, fordi svaret avhenger litt av hva du mener med «vokse mest». Men det vi altså har sett, er at det er et enormt antall prosjekter på gang innen celleproduksjon. Så gjenstår det å se hvor mange som manifesterer seg, og jeg tror også at vi ikke kommer til å se like mange nye prosjekter bli annonsert.

Det som naturlig følger av det, er flere som annonserer prosjekter for produksjon av innsatsmidler – katodematerialer, anodematerialer, andre komponenter. Jeg tror vi vil se disse to leddene vokse litt parallelt.

Der jeg tror vi ikke vil se fullt så mye: Gruvedrift. For det første fordi det tar mye lengre tid å etablere nye gruver. I tillegg har Europa mye mindre mineralressurser tilgjengelig. Når det er sagt: Jeg tror nok vi vil høre om nye prosjekter og se mer investeringer i litiumutvinning og -raffinering. Her peker Finland seg ut som et unntak fra regelen.

– Hvor viktig er det å posisjonere seg raskt i dette racet?

– Jeg tror det er veldig viktig. Det skjer så mye akkurat nå – battericelleproduksjonen som er annonsert til nå, vil kunne dekke etterspørselen i Europa til 2025 i alle fall, antakelig til 2030 også. De som ikke er med nå, vil slite med å kapre investorer, er jeg redd.

Battericeller er viktige fordi man gjerne satser på komponentproduksjon i nærheten i neste omgang. Unntaket fra regelen i sted, Finland, har snudd på rekkefølgen: De har begynt i råvareenden, og så tiltrukket seg komponentprodusentene. Nå vil de etablere celleproduksjon. Uansett hvor du begynner: For hvert digre megaprosjekt som annonseres, jo vanskeligere blir det å finne kapital for de landene som har vært trege ut fra start, og jo mer snevres handlingsrommet deres inn.

Finn nisjene!

– Så hva bør vi gjøre for å klatre enda høyere? Norge produserer altså både batteripakker til maritim sektor, og har mange celleprosjekter på gang – men hva slags politikk bør føres fremover for at vi kan hevde oss på flere felt?

– Norge har egentlig et bra utgangspunkt. Det vi ofte sier, er: Etabler deg i en ende av distribusjonskjeden. Enten råvarer og jobb deg nedstrøms, som Finland, eller som sluttbruker, og jobb deg oppstrøms. Norge er en viktig sluttbruker av elbiler, men dere er et lite marked. Derfor bør dere finne nisjer der dere kan utmerke dere.

Ett slikt område er resirkulering. Fordi dere har så mye fornybar kraft i miksen, kan dere derfor resirkulere celler med svært lavt CO₂-fotavtrykk. Det samme gjelder prosessindustrien, som kan mate inn kritiske råvarer i komponentproduksjonen. Og så bør man passe på at vilkårene er der for å sikre gode leveranseavtaler med produsenter i Europa og ellers i verden. Det vil bli helt avgjørende for videre vekst.