Allerede i 2012 ble det antydet fra norske forskere at tareproduksjon kunne bli en milliardindustri i fremtiden. En SINTEF-rapport beregnet da at Norge kunne produsere 20 millioner tonn tare i 2050, og omsette tareprodukter til rundt 40 milliarder kroner. Tare er et interessant kommersielt produkt i seg selv, men kan også være en klimaløsning, ifølge Kasper Hancke fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

2°C: – Hvordan kan vi påvirke klimaet ved å dyrke tare?

Kasper Hancke: – Det henger sammen med evnen tare har til å ta opp CO₂. Tare er store brunalger, noen ganger kalt tareplanter, som ikke ulikt plantene på landjorden tar opp CO₂ fra omgivelsene sine. Tare bruker energi fra sollys og bruker karbonet fra CO₂ til å bygge organisk stoff, også kalt biomasse. Tare vokser i tillegg voldsomt raskt og tar opp mye CO₂ og er enkel å dyrke. Vi har jo mer CO₂ enn vi ønsker i atmosfæren, og er på evig jakt etter muligheter til å redusere dette CO₂-innholdet  og dermed begrense den globale oppvarmingen. Taredyrking er én slik mulighet.

– Hvordan kan tare som tar opp CO₂ fra vannet endre CO₂-innholdet i atmosfæren?

– Fordi fysikken sørger for at det er likevekt mellom CO₂ i atmosfæren og havet. Stiger CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren, blir også mer CO₂ oppløst i havet. Det er ikke like mye CO₂ begge steder, men økning og reduksjon skjer parallelt. Dermed blir det også slik at dersom du tar ut CO₂ fra havet, blir det rett og slett plass til mer – og CO₂ trekkes da fra atmosfæren og ned i havet. Dette skjer allerede i stort monn. Opp mot en tredel av CO₂ som er sluppet ut i atmosfæren er allerede tatt opp i havet på grunn av den likevekten.

Kan dyrke tare også på dypt vann

– Hvis vi sammenlikner med skogplanting, som er et populært klimatiltak på land – hvor godt virker taredyrking i forhold?

– Det er flere fordeler med tare i den sammenlikningen. For det første vokser tare veldig raskt, den vokser nesten like raskt som bambus. Og jo raskere en taren vokser, dess mer CO₂ tar den jo ut fra atmosfæren. Derfor er hurtig vekst en stor fordel.

Ekspertintervjuet

Navn: Kasper Hancke
Stilling: Seniorforsker, NIVA
Aktuell: Ekspert på mikro- og makroalgers rolle i marine økosystemer, prosjektleder for KELPPRO

Men et annet viktig poeng er plassmangel. Dyrkbart areal på land er et knapphetsgode, og det å finne tilstrekkelig plass til å dyrke skog som klimatiltak er og vil alltid være en utfordring på land. Men havet dekker 70 prosent av jordens overflate, og har et stort potensial i denne sammenheng.

– Men mange av de 70 prosentene er jo relativt dype hav, tare trenger noe å vokse på, og sollys, som ikke når langt ned i havdypet – dette høres ikke ut som en enkel løsning?

– Det er riktig at taren må dyrkes nærmere overflaten – energien kommer som sagt fra sollys, og det er tilstrekkelig lys i de øvre 10-20 meterne under havoverflaten i de fleste havområder. Man kan imidlertid dyrke tare, typisk på tau, i disse øvre lagene og forankre anlegget dypere. Man kan også tenke seg flytende installasjoner så man kan dyrke tare på langt dypere farvann, helt uavhengig av dypet under.

Gir lokalt mindre havforsuring

– Hva med havforsuring, kan taredyrking bidra til å dempe det?

– Mengden av CO₂ i sjøen og surhetsgraden av havet henger sammen. Øker du mengden CO₂, blir havet surere. Igjen skjer dette på grunn av likevekten med atmosfæren og havets kjemiske balanse. Når vi slipper ut mer CO₂, kommer noe av det i havet enten vi vil eller ikke. Tar vi opp mer CO₂, blir havet relativt mindre surt uansett.

I hvilket omfang taredyrking kan bidra til å gjøre verdenshavene og kystsonen mindre surt, er noe vi regner på i øyeblikket. Men et viktig poeng er at selv i mindre skala kan det dempe forsuringen lokalt, det vil si i og omkring et taredyrkingsanlegg. Det kan være avgjørende for marine organismer som kan slite med surere hav siden tareanlegg og naturlig tareskog kan danne leveområder for sensitive dyr. Vi har sett tegn til dette i studier fra kysten utenfor Grønland, der det er midnattssol om sommeren. Når solen står på hele døgnet, blir havet mindre surt. Dette kan vise seg også å spille en stor rolle i naturlig tareskog og i dyrkningsanlegg for tare.

– Utover ren karbonfangst, hva annet kan vi bruke tare til som kan gjøre det kommersielt interessant?

– I Korea, Indonesia og spesielt Kina har man dyrket tare i mange hundre år. I Kina alene er det anslagsvis en halv million mennesker i dag som lever som tarebønder – som produserer tare som mat til både mennesker og dyr. Kina er fortsatt verdens største produsent av tareprodukter. Over 50 prosent av taren som produseres kommersielt i dag kommer fra Kina.

Kan erstatte flere produkter fra petroleum

I Norge forsker vi også på tare som dyrefôr – både til fiskeoppdrett og husdyrproduksjon på land. Som dyrefor kan tare være spesielt interessant hvis det kan erstatte noe av soyaen som utgjør fôr til storfe i dag. Både fordi det er mer kortreist, men også fordi tarebasert kufôr kan redusere utslipp av metangass fra dyrene.  

Tare kan også fint brukes som menneskemat. Du finner tare på menyen på gode restauranter allerede i dag, og i en fremtid der vi vil slite med å finne tilstrekkelig areal til matproduksjon på land, kan tare spille en viktig rolle.

Men det er mange andre potensielle anvendelsesområder, som det forskes på. Tare kan blant annet brukes til medisinproduksjon, kosmetikk, i batteriproduksjon, og det eksperimenteres med nedbrytbare emballasjeprodukter fra tare som kan erstatte plast. Også tekstilprodukter – som man i dag utvinner fra petroleum – kan man erstatte med produkter fra tare.

Man startet faktisk opp med eksperimenter med taredyrking i Norge med ambisjoner om å lage biodiesel fra tare. Det fungerer i prinsippet, utfordringen er at med dagens teknologi er literprisen foreløpig ikke konkurransedyktig med fossile brensler.

– Dårlig idé å dumpe tare i dyphavet

– Noen snakker også om å dumpe tare i dyphavet, som et permanent karbonlager – hva tenker du om det?

– Foreløpig er det en tanke man leker med, og ikke mer enn det. Teorien er at man da kan binde opp store mengder CO₂ i tarebiomasse. I stedet for å høste og bruke taren, som vil frigi en del CO₂ igjen, kan man skjære dem av og la dem synke dypt til bunns. Så håper man at de blir langsomt begravet av seg selv og ikke frigir karbonet.

Det er en interessant tanke i teorien, men fra et biologisk og økologisk synspunkt er det ikke noen god idé. Vi vet at økosystemet i dyphavet er tilpasset et næringsfattig liv, og vi kjenner heller ikke helt funksjonen til dyphavet i det globale næringssystemet. Vi aner derfor ikke hva som vil skje dersom vi tilfører dette systemet store mengder biomasse og næringsstoffer. Dermed kan vi heller ikke utelukke en økologisk katastrofe på kjempeskala om dette ble praksis. Tenk deg hva som skjedde da man innførte kaniner i Australia. Det blir litt som å tisse i buksen for å holde seg varm – det fungerer på kort sikt, men på lang sikt kan konsekvensene bli svært ubehagelige.

– Er det ingen måte man kan få det til å fungere sikkert på?

– Jo, hvis man går litt lenger med tanken – og faktisk finner kontrollerte måter å lagre karbonet permanent på. Med en slik sikker langtidsdeponering vil vi flytte karbonet fra det korte til det lange kretsløpet – og det er nettopp det vi må forsøke å gjøre.

– Må utvikles bærekraftig

– Selv har jeg tro på at vi kan dyrke tare på store arealer offshore, altså langt ut til havs, slik at dette ikke går på bekostning av arealer vi ønsker å bruke til fiske, transport, rekreasjon og annet langs kysten. Så kan vi høste det vi trenger, til mat, medisin eller dyrefôr. Restproduktene kan vi brenne i lukkede karbonfangstanlegg og deponere CO₂ under havbunnen. Da vil vi få et langsiktig, bærekraftig system for å utnytte CO₂ som en ressurs, og i beste fall gi netto negative utslipp.

– Hvilke utfordringer får vi dersom vi skal sette i gang med slik taredyrking?

– Det må først utvikles bærekraftig for å bidra økonomisk og økologisk på lang sikt. Vi må ha god innsikt i hvordan dyrking påvirker havet og økosystemet, både planter og dyr. Det betyr at vi må forstå bedre hvordan taredyrking vil påvirke vannbevegelse, konsentrasjon av næringsstoffer, lys og CO₂, hvordan sikrer biomangfold og økologisk balanse, hvordan vi unngår dårlig økologisk tilstand, for eksempel oksygenmangel, sykdomsspredning, uønskete arter, og så videre.

I tillegg kommer utfordringer med arealbruken– skal du dyrke tare i store mengder, tar det mye plass. Skal Norge produsere 20 millioner tonn tare i 2050, vil det kreve et areal omtrent på størrelse med Hardangervidda – rundt 3000 kvadratkilometer. Hvis det skal gjøres kystnært, blir det en stor forvaltningsutfordring. Kan man flytte det ut offshore, er det bedre plass. Men dette siste er først og fremst økonomiske og politiske utfordringer. Det handler om hva vi ønsker å bruke havområdene våre til.