Spørsmålet om hvor sterkt Norge skal knytte seg til EU i klimapolitikken preget valgkampen og vil være sentralt fremover. Vil tettere samarbeid med EU hemme eller fremme Norges ferd mot lavutslippssamfunnet?
Det er på tide at norske politikere rister av seg ideen om at EU vil tillate en bilateral avtale med Norge som bare omfatter klimagassutslipp. Vi må ta om bord hele klima- og energipakken EU byr på, og det så fort som mulig.
Norge kommer aldri til å nå klimamålene for 2030 om ikke statens penger brukes langt mer målrettet enn vi har sett til nå. Samtidig må både politikken og pengebruken fremme systemskifte i retning nullutslipp. Vi må se nøye på hvordan Enovas milliarder blir brukt.
Nasjonalbudsjettet viser at Norge får en mer krevende jobb med å oppfylle felles EU-mål om klimakutt i 2030 enn alle EU-land – kanskje bortsett fra Luxembourg. Derfor letes det med lys og lykte etter åpninger som gir adgang til at Norge kan godskrive kutt som skjer utenfor landets grenser.
Uten en overordnet forståelse av transportsektoren og dens utvikling vil vi aldri oppnå store utslippskutt på dette området i Norge – i hvert fall ikke innenfor de tidsrammene som er satt. Hva må forbedres om vi skal nå våre mål innen 2030 og 2050?
De som ønsker å påvirke utformingen av EUs klimapolitikk i perioden fram mot 2030, bør nå kjenne sin besøkelsestid. Høringen er i gang.
Sinte stemmer hevder at det ikke vil settes krav til nasjonale utslippsmål og at Norge uansett bare kan kjøpe seg fri fra klimaforpliktelsene. Begge påstandene er feil. Det virkelige problemet er regjeringens ambisjoner om en «bilateral avtale» med EU.
At regjeringen ønsker full integrering i EUs klimaboble, er en fornuftig og logisk innretning av norsk klimapolitikk. Da er det dumt å gi en feilaktig framstilling av hva en avtale med EU vil innebære.
Endringene i klimapolitikken som Erna Solbergs regjering nå har lagt frem er grunnleggende fornuftig og riktig. Norge får et sterkere anker i Brussel. Men vi må ikke glemme det globale ansvaret.
