Sammenbruddet i General Electric: Forvarsel om stigende klimarisiko?

Med bråstopp i markedet for gassturbiner kollapset General Electrics markedsverdi. Oljefondets aksjer i storkonsernet mistet tre fjerdedeler av verdien. Et særtilfelle eller et forvarsel om hva som kan komme med økende finansiell klimarisiko?

Det var sammenbruddet som ikke skulle kunne skje. Kraftproduksjon fra naturgass skulle være broen til en fremtid med lave klimagassutslipp, og den globale markedslederen for store turbiner til gasskraftverk burde være godt posisjonert. Industrikonglomeratet General Electric (GE) hadde styrket sin energidivisjon ytterligere ved å kjøpe opp franske Alstoms energivirksomhet i 2015. Gassturbinvirksomheten var GEs flaggskip.

“Produksjon av gasskraft vil være stabil på lang sikt… og er i posisjon til å vinne på kort sikt,” var GE-ledelsens budskap til investorer.

Så falt bunnen ut av markedet. 2017 ble dårlig for GE, og 2018 katastrofalt. Salget av selskapets store gassturbiner falt med 60 prosent, fra 102 enheter i 2017 til bare 42 i 2018, skriver det amerikanske Institute for Energy Economics and Financial Analysis i en rapport. I oktober 2018 ble verdien av energivirksomheten skrevet ned med 23 milliarder dollar, og toppsjefen John Flannery måtte gå.

Aksjen fikk juling. 1. januar 2017 kostet den 30 dollar, to år senere var verdien falt til under 8 dollar. Det norske Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) har vært eier i GE siden 1998. På bare to år fra nyttår 2017 til siste årsskifte var fondets aksjer falt i verdi med 14,3 milliarder kroner, en reduksjon på rundt 75 prosent.

Også andre produsenter av gassturbiner, som Siemens, meldte om nedgang i salget. Kollapsen i etterspørsel kan være et tidlig eksempel på overgangsrisiko – klimarisiko knyttet til overgangen til et lav- eller nullutslippssamfunn.

Klimarisiko og verdikjeder

Investorer som er opptatt av hvordan klimaendringer kan påvirke verdsettingen av selskaper, har til nå vært nesten utelukkende opptatt av produsentene av fossil energi, skriver Chris Goodall og Charles Donovan i en artikkel om lærdommer av GE-kollapsen utgitt av Centre for Climate Finance and Investment ved Imperial College Business School i London.

“Krisen i GE viser at de kanskje ser på feil virksomheter,” skriver Goodall og Donovan.

Hypotesen deres er at etterspørselen etter kull-, olje- og gass-selskapenes produkter vil reduseres over tid, men at dette vil være en langsom og ganske forutsigbar prosess (det er rundt en milliard bensin- og dieselbiler på veiene i dag som vil trenge drivstoff inntil de leveres til opphugging).

Prosjektet Klimarisiko – finans og børs i regi av Norsk klimastiftelse er støttet av Finansmarkedsfondet og går av stabelen i 2018 og 2019. Som en del av prosjektet har 40 finansinstitusjoner og de 15 største selskapene på Oslo Børs (som ikke tilhører finans) deltatt i Klimastiftelsens kartlegging av om og i så fall hvordan disse håndterer og rapporterer klimarisiko. Rapporten ble lagt frem på et debattmøte i Oslo 4. desember 2018.

Kollapsen i GE, derimot, gikk hurtig. Kanskje er det selskaper nedstrøms i verdikjeden som vil merke de negative effektene av et grønt skifte først, ikke oppstrøms-aktørene som oljeselskaper?

Goodall og Donovan konkluderer med at produsenter av varer som turbiner som kjøpes for å øke kapasiteten, er sårbare selv for små endringer i veksten i markedene. Markedets absolutte størrelse teller mindre enn om det fortsetter å ekspandere. Andre deler av GEs gassvirksomhet fikk også merke nedgangen, som vedlikeholdskontrakter og utstyr for å øke effektiviteten av eksisterende turbiner.

GE forklarte selv de store problemene i gassvirksomheten med fremskritt innen energieffektivisering og økt utbygging av fornybar energi, som reduserer behovet for å investere i mer gasskraft. De samme trendene ville også gi langsiktig negativ påvirkning av markedsutsiktene for gassvirksomheten, ifølge en kommentar fra GE-ledelsen til det amerikanske finanstilsynet SEC i fjor.

Også Goodall og Donovan peker på fornybar energi og forbedringer i energieffektivisering – der kraftselskapene kan matche tilbud og etterspørsel bedre enn før – som årsaker til GEs gasskollaps. De konkluderer med en klar advarsel:

“Utslettelsen av titalls milliarder dollar av GEs markedsverdi skjedde etter at sol og vind hadde vokst til bare 8 prosent av global kraftproduksjon. La dette være en advarsel. Verdien av selskaper som forsyner den fossile energiøkonomien kan stupe nesten uten forvarsel og langt tidligere enn det som kunne forutses. Investorer må inkludere en større gruppe av virksomheter blant dem som kan være utsatt for en karbonboble.”

IEEFAs råd til investorer etter GE-kollapsen er ikke mindre dramatisk:

“Mye av risikoen for tapte investeringer (stranded assets) i det globale energisystemet ligger fortsatt foran globale investorer. Nedskrivningene av kapital og gjeld som vi har sett i GE og i europeisk og indisk kraftsektor i løpet av det siste tiåret, er bare en forsmak på de potensielle tapene som kommer.”

GEs problemer er ikke over med nedskrivningene. I sommer ble beslutningen tatt om å stenge et stort gasskraftverk selskapet eier i California. Verket har bare vært i drift i ti år og hadde en forventet levetid på 30 år. Driften var ikke lenger lønnsom med stigende andel sol- og vindkraft i delstatens kraftmiks.

Oljefondet: Forventer klimarisiko-grep av alle selskaper

GE har altså vært en elendig investering de siste årene. Statens pensjonsfond utland kommenterer ikke utviklingen i enkeltselskaper, opplyser presseansvarlig Marthe Skaar i Norges Bank Investment Management (NBIM), som forvalter fondet.

Men NBIM forventer generelt at selskapene fondet er investert i, vurderer klimarisiko.

“Våre forventninger om klimarisiko er rettet mot alle selskaper som vi er investert i fordi klimaendringer vil på sikt påvirke de fleste næringer og markeder. Vi er imidlertid klar over at klimarisiko er særskilt relevant for selskaper som driver med utslippsintensiv aktivitet. Denne risikoen er relevant for hele verdikjeden. Selskaper bør planlegge for relevante klimascenarioer og vurdere klimarisiko i sin virksomhet,” skriver Skaar i en e-post til Energi og Klima.

NBIM utgir egne forventningsdokumenter om forskjellige emner, blant dem klima. Dokumentet om klimastrategi, oppdatert i 2019, peker spesielt på klimarisiko innen kullgruvevirksomhet, olje- og gassproduksjon, fossil kraftproduksjon og andre forretningsaktiviteter med store klimagassutslipp.

Selv om disse bransjene fremheves i forventningsdokumentet, understreker Skaar at forventningene gjelder også selskaper på andre steder i verdikjeden og i andre bransjer. “Det inkluderer også at vi ikke ser kun på én bransje, men hele verdikjeden og i enkelte tilfeller også bankenes rolle i finansiering,” skriver Skaar.

Blant forventningene NBIM stiller, er at selskaper bør ta med fysisk klimarisiko eller overgangsrisiko i sin planlegging og gjennomføring av investeringer på kort, mellomlang og lang sikt.

Kompleks analyse: Må forstå totalbildet og dynamikken

I forventningsdokumentet om klimastrategi slår NBIM også fast at klimaendringene har potensial til å påvirke den globale økonomien, men hvordan dette vil treffe spesifikke markeder og regioner er “komplekst, variabelt og usikkert”, noe som gjør det vanskelig å forutsi hvordan og når enkeltselskaper rammes.

GE er et konkret eksempel på hvordan overgangsrisiko kan slå ut for et selskap. Når investorer skal vurdere klimarisiko, bør man både se på slike enkelteksempler og gjennomføre scenariobaserte analyser, sier Lars Erik Mangset, seniorrådgiver ansvarlige investeringer i KLP Kapitalforvaltning.

KLIMARISIKO.ORG: Digital kunnskapsbank med redaksjonelt innhold om klimarisiko.

Nøkkelspørsmål er: Hvordan ser risikolandskapet ut – hvordan er vi stilt? Og hvordan vil risikoen materialisere seg? Mange faktorer må tas i betraktning, og man må se helhetsbildet, fremholder Mangset.

Mangset bruker Hydro som forenklet eksempel på vurderingen av klimarisiko for et enkeltselskap.

– Hvis det er helt like vilkår for alle selskaper, vil Hydro alltid komme bra ut av mer klimapolitikk. Men med en gang du har mer klimapolitikk i EU mens Kina, Midtøsten, andre land med stor aluminiumsindustri har slapp klimapolitikk, så blir det konkurransevridende for Hydro. Så selv om Hydro er karbonledende i sin bransje, så er det ikke gitt at Hydro har lavest klimarisiko, sier han.

Det er med andre ord ikke slik at “grønne” selskaper nødvendigvis er mindre utsatt for klimarisiko.

– Dette gjør det veldig komplisert for oss: Du må forstå veldig mye. Det er ikke nok bare å se på enkle variabler – pris/risiko og ulike krav. Du må se totalbildet og dynamikken i det for å kunne forstå selskapseksponeringer.

Storbritannias sentralbanksjef Mark Carney har vært den tydeligste økonom-stemmen i klimarisikodebatten internasjonalt. Nylig var han igjen ute og advarte: Overgangen som blir nødvendig for å takle klimaendringene kan føre til en brå finansiell kollaps. Bank of England har advart om at verdier for opptil 20 billioner dollar er i fare dersom klimaproblemene ikke håndteres.

Mangset sier han foreløpig ikke kjenner så mange eksempler på hvordan klimarisiko rammer selskaper.

– Spørsmålet er, hvor mye klimarisiko er det vi ser i dag i forhold til det Mark Carney snakker om. Og da er svaret at det er ingenting i forhold. Du har noen enkelthendelser, men totaleksponeringen for klimarisiko i markedet som helhet er ganske lav nå i forhold til hva den vil være hvis vi omstiller oss – eller på sikt hvis vi lar være å omstille oss.