Rettens andre uke: Grunnloven kan ikke forby oljeboring

Staten står fast på at Grunnloven ikke kan hindre oljeboring i Barentshavet, og at miljøbestemmelsen kun betyr at myndighetene har plikt til å gjøre tiltak for miljøet. Men Regjeringsadvokaten lanserte også en alternativ forståelse av miljøbestemmelsen, dersom dommeren kommer til at §112 inneholder mer rettigheter enn det.

Er 23. konsesjonsrunde i strid med Grunnloven? Nei, alt er i orden, mener regjeringsadvokaten. Her er oppsummeringen fra klimarettssakens andre uke. (Illustrasjon: Oljedirektoratet)

Det var regjeringsadvokatens tur til å holde sitt hovedinnlegg den siste uka i klimasøksmålet. I tillegg ble det replikkutveksling mellom partene som avslutning på rettsaken. Denne gjennomgangen av første ukes forhandlinger kan være nyttig som bakgrunn.

Det finnes ingen grenser for staten i §112

Statens prinsipale syn er at grunnlovens §112 første ledd inneholder grunnsetninger, eller retningslinjer, som skal etterleves gjennom tiltaksplikten i tredje ledd. Statens utgangspunkt er at myndighetene har en positiv plikt til tiltak for å ivareta miljøet, men at staten ikke har en negativ plikt, altså et forbud, mot å gjøre vedtak som berører miljøet. Derfor kan ikke §112 brukes til å stanse 23. konsesjonsrunde.  Saksøker mener derimot at §112 også innebærer en negativ plikt til å ikke gjøre skade på miljøet. Dermed har paragrafen en grense som er forbudt å trø over. Miljøorganisasjonene mener at denne grensen er brutt ved tildeling av utvinningslisensene i Barentshavet, og at domstolene derfor må slå fast at 23. konsesjonsrunde er ugyldig.

Hele bestemmelsen er etter regjeringsadvokat Fredrik Sejersteds syn, rett og slett for abstrakt og generell til at man kan knytte den type rettigheter til den.

Gammel miljøparagraf hadde heller ikke grenser

Sejersted gikk gjennom forståelsen av den gamle miljøparagrafen i §110b. Han var gjennom en rekke forarbeider for denne bestemmelsen, for å understøtte hans viktigste poeng – også det rettslige innholdet i §110b var en tiltaksplikt. Ifølge Sejersted er det altså ingen realitetsforskjell mellom «gamle» §110b og «nye» §112. Så dro han gjennom Lønning-utvalgets redegjørelse av gjeldende rett når det gjaldt §110b, og presiserer at han ikke er helt enig i deres tolkning, men at det ikke har særlig stor betydning. For også utvalget forslår en ren tiltaksplikt, mener Sejersted.

Advokat Cathrine Hambro, som representerer Greenpeace, gikk i sin replikk inn på noen av regjeringsadvokatens kommentarer om Lønning-utvalget. Hun mener Lønning-utvalget var tydelige på at også §110b inneholdt rettigheter utover en tiltaksplikt. Dersom Lønning-utvalget mot formodning tolket den gamle miljøparagrafen feil, så kan ikke det ha noe å si, mente hun.  Stortingsflertallet har senere uansett lagt utvalgets forståelse til grunn, og vedtatt §112 på det grunnlag. Da har de reparert eventuell feiltolkning av 110b.

Sejersted tok opp hansken i sin duplikk. Han poengterte at han ikke mener at Lønning-utvalget tok feil. Han mente at de på noen punkt kan leses uklart som om de går lenger enn det de gjør.

Endringene i 2014 var kun en presisering av tiltaksplikten

Forarbeidene har vært en sentral del av diskusjonen om hva miljøparagrafen i grunnloven innebærer. Sejersted var tydelig på at grunnlovsendringen i 2014 helt klart ikke endret regelens karakter og innhold. Det er kun en presisering av tiltaksplikten og en synliggjøring av bestemmelsen. Han pekte på at Lønning-utvalget var klare på at det ikke skulle gis noen flere rettigheter.

Sejersted fremholdt også at §112 fløy under radaren. Det at det er så lite diskusjon, er argument mot å legge noe mer i endringen, hevdet Sejersted. Hvis Stortinget hadde ment noe mer, så måtte det ha vært en mye større debatt om dette.

Hambro viste på sin side til at det faktisk ble skrevet egen merknad til endringen av miljøparagrafen, og at dette viser at den ikke gikk «under radaren» slik regjeringsadvokaten hevder.

Alternativ B – dersom §112 inneholder mer

Staten har lagt seg på en alternativ linje, dersom den første tolkningen ikke skulle føre fram. Dersom retten skulle komme til at §112 kan inneholde en negativ plikt, altså et forbud mot vedtak og handlinger som kan føre til miljøskader, må det tolkes i sammenheng med tredje ledd om tiltak for å ivareta miljøet. Måten dette kobles sammen etter regjeringsadvokatens syn, er at dersom relevante tiltak blir truffet, så er det ikke brudd på et eventuelt forbud. I vår sak mener regjeringsadvokaten at staten gjør en rekke «relevante» tiltak, så 23. konsesjonsrunde vil uansett ikke kunne kjennes ugyldig, selv med denne tolkningen. Regjeringsadvokaten mener videre at domstolene i så fall skal kunne vurdere hvilke skadevirkninger et vedtak kan føre med seg, men at det er begrenset hvordan domstolen kan vurdere om det er truffet relevante tiltak, altså om de er gode nok.

Hambro tok opp statens subsidiære tolkning av §112 i sin replikk, og pekte på at den i grunn er svært nær saksøkers syn på saken. De har kun noen modifikasjoner. Poenget til Hambro er her at tiltakene ikke bare kan være «relevante», de må i så fall også være tilstrekkelige for å motvirke skader på miljøet. I følge saksøker så finnes det ingen tiltak som kan oppveie den miljøskaden 23. konsesjonsrunde representerer. Videre må det være opp til domstolen å vurdere om tiltakene er gode nok., ifølge Hambro.

Sejersted sa i sin duplikk at runden på §112 har vært oppklarende, og at de sammen har drevet betydelig rettsutvikling, selv om han ikke var enig i Hambros modifikasjoner.

Staten gjør det den skal

Regjeringsadvokatens hovedinnlegg dreide seg også om veldig mye om fakta om hva staten gjør på klima og miljøfeltet. Formålet med dette var å vise at staten gjør alt den kan av tiltak for å ivareta miljøet, som jo er det staten mener er det eneste den er forpliktet til etter grunnlovens § 112. Også regelverket for petroleumssektoren ble grundig gjennomgått, både generelt og for 23. konsesjonsrunde spesielt. Hovedpoenget med denne gjennomgangen var å vise at miljøhensyn er ivaretatt i alle ledd, og at regelverket er gjennomsyret av krav til miljø og sikkerhet. Dette betyr ifølge regjeringsadvokaten at staten følger sin tiltaksplikt i §112

Deretter gikk staten gjennom saksøkers anførsel om miljøskader som følge av 23. runde, nasjonale klimautslipp som følge av 23. runde og globale klimautslipp som følge av 23 runde. Hovedpoenget også her er at tiltaksplikten er oppfylt. Og dersom det er en grense, er den heller ikke brutt, ifølge staten: Risikoen for lokale miljøskader er svært liten, nasjonale utslipp vil ikke øke på grunn av kvotetaket, og globale utslipp som følge av norsk eksport kan ikke være rettslig relevant.

Ikke saksbehandlingsfeil

Når det gjelder saksbehandlingsanførselen er heller ikke staten her enig. Staten oppsummerer selv prosessen som preget av en meget utførlig utredning, saksbehandling og begrunnelse. Konklusjonen av dette må bli at det ikke er noen feil eller mangler, og at alt er grundig behandlet i regjering og forvaltning – og løpende underveis på Stortinget.

Anførselen om lønnsomhet ble særlig tatt opp. Når det gjelder saksbehandlingsfeil er påstanden fra saksøker at det er alvorlige mangler ved utredningen av mulige fremtidige inntekter. Staten hevder at dette dreier seg om en regnefeil som er rettet opp, og at saksbehandlingsreglene ellers er fulgt til punkt og prikke for de stadiene det gjelder. Regnefeilen har ingen betydning for beslutningen om åpningen av Barentshavet Sør-øst, og heller ingen betydning for de senere vedtakene om utvinningstillatelse i 23. konsesjonsrunde, mente regjeringsadvokaten. Videre er det normalt at det ikke foretas en nåverdiberegning av prosjektene på det stadiet, slik samfunnsøkonomene Knut Erik Rosendahl og Mads Greåker har påpekt at ikke ble gjort. Det må skje først senere i prosessen. Derfor kan dette overhodet ikke utgjøre en saksbehandlingsfeil, mente statens advokater.