#Klimarisiko: – Landbruket håndterer klimatrusselen for langsomt

– Jordbruk og matproduksjon behandles som sektorinteresser, men hører hjemme på den allmenne og sikkerhetspolitiske dagsorden, sier Bothild Åslaugsdotter Nordsletten. Bondevennens redaktør mener at dårligere avlinger, matjord som blir tatt av flom og spredning av fremmede arter og sykdommer er eksempler på dyre klimarisikoer som kan påvirke landbrukets og nasjonens økonomi.

Statsviteren fra Jæren har styrt Bondevennen som redaktør og daglig leder siden 2016, med hovedsete nettopp på Jæren. Før hun vendte tilbake til hjemlige trakter arbeidet hun åtte år i utenrikstjenesten, med sikkerhetspolitikk i UD og som ambassadesekretær i Ukraina og Polen. Den russisktalende redaktøren har dessuten et betraktelig engasjement for et tema som skremmer mang en klimaforsker; insektenes dalende evne til å befrukte trær og planter. Før Nordsletten ble redaktør var hun humlerøkter for Norges største oppdretter av humler for pollinering i drivhus.

Energi og Klima:Først – kan du beskrive hvordan en del bønder allerede i dag opplever klimaendringene?

Bothild Åslaugsdotter Nordsletten: – Globalt har bønder over store deler av verden for lengst merket at klimaet er i ulage. Ekstremvær som intens tørke eller flom skjer oftere. Sesongene og sesongbestemte værfenomener er «ute av synk» og gjør landbruk mer krevende. Fremmede arter og sykdommer kan også følge med på lasset når temperaturen går opp.


I intervjuserien #Klimarisiko inviterer vi relevante personer til å reflektere over økonomisk risiko knyttet til energiomstillingen og klimaendringene. I dag har vi intervjuet redaktør Bothild Åslaugsdotter Nordsletten i Bondevennen. (Foto: Trond Bjørknes.)

– Her hjemme merker bønder klimaendringene så langt mest i form av mer nedbør – og noe lengre vekstsesong. Økte nedbørsmengder, slik som det uavlatelige regnet over Sør- og Vestlandet i fjor, drar med seg avlinger og god matjord, påvirker kvaliteten og mengden på grovfôret – graset til husdyra – og gjør det vanskelig å komme ut på åkrene for å arbeide. Varmere og våtere vær gjør også norsk landbruk utsatt for spredning av fremmede arter og sykdommer.

I hvilken grad vil du si at klimarisiko er et tema i landbruket i Norge i dag?

– I økende grad. Forståelsen av at det relativt stabile klimaet verden har hatt de siste åtte tusen årene er i ferd med å endre seg til nye mønstre vi ikke helt kan forutse, vokser. Det gjør også forståelsen for at dette vil ha konsekvenser for matproduksjonen, også her hjemme. Klimarisiko er tema i landbruksfaglige satsinger, i politiske og faglige rapporter, på møter og i debatter. Det er nok ikke det temaet som trekker flest bønder til møtesalen, til det tror jeg klima ennå oppleves som litt for stort og abstrakt.

– Når det er sagt tror jeg det våte fjoråret, og denne rekordvarme mai-måneden, var en vekker for mange, iallfall her på Sør-Vestlandet. Mange bønder sliter allerede med tørke og risikerer mindre avlinger. At disse voldsomme variasjonene trolig utgjør den nye normalen, begynner kanskje å synke inn.

Vanskelig å dyrke uten dyre sikringstiltak

Når vi snakker om klimarisiko dreier det seg blant annet om fysisk risiko – som akutte ødeleggelser som følge av for eksempel flom eller ekstremregn – og også varige klimaendringer som kan ødelegge grunnlaget for næringsvirksomhet. Hvordan kan landbruket i Norge komme til å påvirkes av klimaendringene?

– Vi opplever som sagt allerede villere og våtere vær. Dette kan for eksempel gjøre det vanskeligere å dyrke åkervekster framover. Våte jorder gjør det vanskeligere å komme utpå med dagens tunge traktorer. Vi har sett mye kjøreskader på jord og jordpakking etter den voldsomme nedbøren i fjor. Behovet for mer og bedre drenering presser seg på. I visse flom- og skredutsatte områder kan det bli vanskelig å dyrke noe som helst uten kostbare sikringstiltak og høye forsikringspremier.

– Vi må forske fram nye plantesorter som tåler mer regn. Lengre vekstsesong kan kanskje være gunstig for matproduksjonen her til lands, men lysmengden forblir den samme, og vi vet ennå ikke alt om hvordan de ulike matvekstene reagerer på økt CO₂-innhold i atmosfæren. Blir de større og bedre, eller blir de bare «stresset»?

– I tillegg kommer selvsagt viktige faktorer som mulig spredning av fremmede skadegjørere og sykdommer, som vi inntil nå har vært spart for på grunn av vårt kjølige klima. Nedgangen i mengden pollinerende innsekter og andre forrykninger av økosystemet grunnet temperaturøkning, er også mulige konsekvenser vi må forberede oss på.

Urolig over dårlig fremdrift

Hvordan håndteres denne fysiske klimarisikoen i norsk jordbruksnæring i dag?

– Fram til i dag har man nok reparert skadene mer enn å forebygge risikoen for at de skal skje, ikke minst fordi forebygging er kostbart og tidkrevende. På gårdsnivå blir fysisk klimarisiko håndtert ad hoc, i form av for eksempel reparasjoner, drenering og flomsikring.

KLIMA, LANDBRUK OG MAT

Norsk klimastiftelse setter søkelys på klima, landbruk og mat. Rapporten “Matsystemet under press” belyser dette komplekse og viktige temaet fra ulike vinkler. 20. mars 2018 ble rapporten lagt fram på en #Klimafrokost i Bergen – se opptak av innleggene. Artiklene fra rapporten er samlet på en egen temaside.

– I akademia, landbruksrådgivningen og i samvirkeorganisasjonene – som blant annet Tine, Nortura, Felleskjøpet – forsker man på nye plantesorter, lettere kjøretøy og smartere teknologi. Det skjer mye, men jeg er urolig for at det skjer for sakte. Klimaendringene kjennes kanskje ikke presserende nok ennå – og det er selvsagt en ubehagelig problematikk å forholde seg til.

Hvilke økonomiske konsekvenser ser du for deg at klimaendringene kan få for det norske landbruket?

– Som for landbruket globalt vil klimaendringene kunne få store økonomiske konsekvenser også for næringen i Norge. Bare de siste årene har flom og mye nedbør kostet mange millioner kroner i min landsdel i form av skader, ødelagte avlinger og store reparasjoner.

– Så kommer massive investeringer til flom – og skredsikring, ny og lettere maskinpark, bedre teknologi – og kanskje høyere forsikringspremier. Dette er kostnader næringen ikke kan eller skal bære alene. Matproduksjon er et nasjonalt anliggende – myndighetene må bidra mye mer framover for å sikre den.

Kan ikke kjøpe oss ut av alle forsyningskriser

– Globalt innebærer fysisk klimarisiko at det kan bli vanskeligere å dyrke mat til mennesker og dyr i områder der temperaturøkning fører til lengre og mer dramatiske tørkeperioder og i områder med mye regn som må forvente seg enda mere nedbør. Hvordan kan dette påvirke den globale matvaresikkerheten?

– Den vil i alle fall bli påvirket, og vi må ikke leve i den naive forestilling at rike Norge alltid kan kjøpe seg ut av en eventuell forsyningskrise. Fram mot 2050 er det forventet av verdens befolkning vil øke til om lag 9–10 milliarder mennesker. Dette mens vannressursene minker, temperaturen i det kornproduserende beltet øker illevarslende, biomangfoldet utarmes og mengden næringsrik jord blir mindre, for å nevne bare noen mulige utviklingstrekk. Det er vanskelig å se hvordan regnestykket skal gå opp.

– Trolig vil vi se flere konflikter over viktige jord- og vannressurser og mer sosial uro dersom prisen på viktige matvarer stiger. I dag blir jordbruk og matproduksjon behandlet som sektorinteresser. De hører heller hjemme høyt på den allmenne og sikkerhetspolitiske dagsorden. Norges selvforsyningsgrad ligger i dag på rundt 40 prosent. Det er lavt. Vi gjør oss selv og etterkommerne våre en stor tjeneste ved å øke den så mye vi kan, så snart som mulig.

– Verken landbruk eller transportsektoren er en del av den kvotepliktige sektoren, innen 2030 skal Norge redusere sine CO₂-utslipp i ikke-kvotepliktig sektor med 40 prosent. Hvilke konsekvenser kan dette få for utslippene fra landbruket?

– Landbruket står for rundt 8 prosent av de nasjonale CO₂-utslippene, noe som selvsagt blekner i forhold til olje- og gassindustrien. Utslippene fra næringa har gått ned med 5 prosent siden 1990, blant annet fordi færre kyr produserer mer melk. Jordbruket må selvfølgelig bestrebe seg på å kutte ytterligere. Næringa har blant annet iverksatt tiltak som Klimasmart landbruk med klimaråd på gårdsnivå, og delprosjektet Jakten på 100 klimaløsninger i landbruket. Bondelaget har sågar sagt at landbruket skal være fossilfritt innen 2030.

– Mye kan ennå gjøres for å lette næringas fotavtrykk, så som mer presisjonsgjødsling, stans i nydyrking av dyp myr, riktig fôring, bruk av biokull for karbonbinding i jord og så videre, men det er viktig å være klar over at matproduksjon aldri kan bli helt utslippsfri. Ei heller kan vi iverksette klimatiltak for jordbruket som undergraver behovet for økt matproduksjon.

– Å redusere antallet drøvtyggere – ku og sau – ville kuttet landbrukets klimautslipp betydelig, fordi metanutslippene vil falle radikalt. Kan dette være en farbar vei for norsk landbruk?

– Tja og nei. Tja hva gjelder produksjonen av klimaverstingen ammeku – altså ren kjøttproduksjon. Nei, dersom etterspørselen etter storfekjøtt ut over det som kommer fra melkeproduksjonen, må dekkes opp av import. Nei, når det gjelder sau og lam og såkalte kombinasjonskyr som NRF-kua – eller norsk rødt fe – og de underutnyttede urfe-rasene våre. Sau og lam gir kjøtt og ull, NRF-kua gir melk, kjøtt og huder – og begge dyreslag beiter og holder kulturlandskapet oppe, noe som også bidrar til albedo-effekten. Albedo-effekten innebærer at lysere overflater på jorda reflekterer solstrålene, slik bidrar denne effekten til lavere temperatur, dette er gunstig i et klimaperspektiv.

– Norge er først og fremst et gress- og utmarksland. Vi mennesker kan ikke spise gress, men ved å la beitedyra utnytte de fantastiske utmarksarealene våre, helst i langt større grad enn det vi gjør i dag, får vi utnyttet energien fra fotosyntesen og planteveksten til menneskeføde. Der store deler av verden framover må kutte i kjøttproduksjonen fordi det er for vann- og energikrevende, er det tradisjonelle norske husdyrholdet både klimavennlig og bærekraftig.

– Først og fremst burde vi redusere importen av langreist kjøtt og kjøttprodukter, som ofte er alet opp under forhold vil ikke har full kontroll over. Her kan forbrukerne spille en stor rolle, ved å velge norsk vare, i solidaritet med norske bønder, distriktene – og klimaet.

Utmarksressursene må utnyttes

– Helsemyndigheter i Norge og verden anbefaler blant annet at vi av helseårsaker spiser mindre kjøtt og fett og mer grønnsaker og fisk. Disse anbefalingene sammenfaller med behovet for å kutte klimagassutslippene også fra landbruket, – metan fra husdyr er landbrukets «klimaversting». Hvordan kan behovet for å produsere og spise mindre kjøtt komme til å påvirke økonomien til norsk landbruk?

– Det er i stor grad opp til hva samfunnet og forbrukerne er villige til å betale for det kjøttet som blir produsert, samt for de tilleggstjenestene som landbruket i dag bidrar med, som åpent kulturlandskap, biomangfold og levende distrikter. Mange sier de er villige til å betale mer for ekstra godt kjøtt som for eksempel er økologisk eller fra dyr som er gressforet eller som har gått ute hele året. For disse produktene burde det være mange muligheter for landbruket til å ta ut merpris – forutsatt at vi forbrukere er villige til å betale anstendig pris.

– I dag bruker vi bare 11 prosent av inntektene våre på mat. Det er oppsiktsvekkende lite, når en vet hvor mye innsats og ressurser som går med til å produsere, si, et kilo kjøtt. Men, som jeg var inne på over, er det klimapolitisk misforstått å kutte storstilt i produksjonen av kjøtt på norske gress- og utmarksressurser. Skulle det knipe med matimporten, og det kan godt skje i framtiden, er og blir dette en uvurderlig kilde til selvforsyning her til lands.

Landbruket skeptisk til kjøttkutt-debatten

– Gunhild Stordalen – grunnleggeren av EAT – sa i et intervju med ABC-nyheter i 2016 at helsemyndighetenes anbefalinger om maks 70 gram kjøtt per dag vil spare verden for årlige klimagassutslipp som tilsvarer hele USAs samlede CO₂-utslipp. Hvordan møter næringen en debatt om dette her til lands, etter din mening?

– En del innser nok behovet for å kutte på kjøttforbruket, både av helse- og klimamessige hensyn. Når det er sagt, er min oppfatning at landbruket ennå møter denne kjøttkutt-debatten med guarden oppe, blant annet på grunn av de naturlige fortrinnene vi har for bærekraftig produksjon av kjøtt jeg nevnte.

– Energiomstillingen og behovet for å bruke areal og ressurser mer effektivt kan få frem mye ny teknologi – noe som også kan påvirke landbruket. Hydroponisk dyrking, der en rekke grønnsaker som purre, blomkål og salat kan dyrkes utradisjonelt i bymiljø – i bunkere og kjellere – kan være et eksempel på en slik utvikling. I hvilken grad tror du nye produksjonsmetoder kan påvirke dagens tradisjonelle jordbruk?

– Ingen av de nye dyrkingsmetodene kan erstatte det tradisjonelle jordbruket, men de kan tilføre ny teknologisk innsikt og kunnskap om mer presis bruk av gjødsel, sprøytemiddelbruk og diagnostisering av sykdommer, resirkulering av ressurser, bedre plassutnytting – i tillegg til mat, selvfølgelig. Samtidig er det viktig å huske på at teknologien alene ikke vil redde oss. Vi må i langt større grad begynne å ta hensyn til de finstemte økosystemene rundt oss når vi produserer mat: jorda, insektene og vannet.

– Enten det gjelder økologisk landbruk, hydroponisk, andels- eller takterrasse-dyrking av mat, er min holdning «ja takk til mer av alt». Jeg tror ikke vi har råd til å la være.

– Etter hvert kommer det trolig el-drevne traktorer som kan overta for dieseltraktoren. I mellomtiden – hvordan kan norske bønder legge om til bærekraftig biodrivstoff som drivmiddel i sine traktorer?

[rp4wp]

– Dette er et spørsmål om pris og tilgjengelighet. Jeg tror mange bønder i dag opplever tilgangen på biodrivstoff som avgrenset og dyr. Dersom biodrivstoff blir mer tilgjengelig, og det til konkurransedyktig pris, tror jeg bøndene vil foretrekke dette. Ingen ønsker å bli oppfattet som klimasinker. Alle må bidra. Men igjen – norsk jordbruk er ikke verstingen her. Det haster mye mer med å kutte i folks vanvittige antall lystreiser med fly, heller enn i bøndenes nytteturer med traktor.

– I framtiden tror jeg vi vil se en kombinasjon av mange ulike energibærere og drivstoff på gårdene: Små, lette robotiserte kjøretøy, lokale biogassanlegg for foredling av gjødsel, el-, hydrogen– og solcelledrevne farkoster. Det skjer mye spennende på biodrivstoff-området, og bra er det. Jeg har liten tro på at vi kan «løse» klimaendringene, men det haster med å tilpasse seg, som best vi kan. Vi må være utålmodige.

– Hvor skaffer du deg nyheter og kunnskap om klimarisiko i landbruket?

– Anbefaler Reidar Almås sin nye bok Klimasmart landbruk, utgitt på forlaget Snøfugl. Boka gir god innsikt i både norsk landbruk, de spesifikke klimautfordringene det står overfor, samt forslag til måter å takle dem på. Norsk klimastiftelse sin rapport Matsystemet under press er også obligatorisk lesning. Samt vårt eget blad Bondevennen, selvfølgelig. For en mer skjønnlitterær tilnærming anbefaler jeg alt av den amerikanske bonden og essayisten Wendell Berry. Tekstene hans gir håp.