Historisk klimaavtale for sjøfarten

Fredag 13. april vedtok FNs sjøfartsorganisasjon IMO den første skissen til en internasjonal klimastrategi for sjøfarten. Her er hovedpunktene i avtalen, litt av bakgrunnen for den, og reaksjonene på den.

Det viktigste, og kanskje mest omstridte punktet i avtalen, er at IMO tar sikte på en minst 50 prosent reduksjon av totale klimagassutslipp innen 2050, regnet fra 2008-nivå. I tillegg fastslår avtaleteksten at kuttene skal være i overensstemmelse med temperaturmålene i den internasjonale klimaavtalen. Altså at sjøfarten kun kan tillate seg utslipp som harmoniserer med FNs mål om å holde oppvarmingen godt under 2°C, og helst begrenset til 1,5°C. Det kan potensielt fungere som en brekkstang for å stramme inn ytterligere når strategien skal revideres og vedtas endelig i 2023.

I tillegg skal nye skip bygges mer energiøkonomisk, etter en innstramming av allerede eksisterende krav.

Bakgrunnen

Sjøfart er én av to tunge utslippssektorer som ikke direkte omfattes av Paris-avtalen. Arbeidet med å komme frem til internasjonale avtaler på disse feltene er i stedet overlatt de respektive FN-organisasjonene som jobber på feltet. Mens FNs luftfartsorganisasjon ICAO forhandlet frem sin avtale i oktober 2016, har det vært mer komplisert for FNs sjøfartsorganisasjon IMO.

Arbeidet i IMO er organisert i sektorvise komiteer. Det er miljøvernkomiteen, Marine Environment Protection Committee (MEPC) som har jobben med å etablere en klimaavtale for medlemslandene. Møtet i London forrige uke er for øvrig ikke første gang MEPC har forsøkt å komme i mål med en slik avtale. Tilsvarende forsøk strandet både i 2008 og senest i 2015.

Et forhold som spesielt i det siste har fått noe av skylden for at IMO ikke har klart det så langt, er organisasjonens bånd til sjøfartsnæringen. Blant annet har tankesmien InfluenceMap argumentert for at denne tilknytningen, som er unik i FN-sammenheng, kan ha virket hemmende. Under London-møtet sist uke ble da også Det internasjonale rederiforbundet ICS utpekt til syndebukk fra enkelte deltakerland for at de mer ambisiøse målene ikke nådde frem.

Tidligere sammenbrudd har gjort at blant annet EUs tålmodighet med FN-organisasjonen begynte å bli tynnslitt. I forkant av forrige ukes møte i London undertegnet derfor representanter fra flere grupperinger i EU-parlamentet en nokså utvetydig advarsel om at organisasjonen nå måtte ta grep. Både Eco-business.com og CarbonBrief har for øvrig gode oversiktsartikler som i større detalj forklarer det kompliserte bakteppet for fredagens vedtak.

Prosessen

Nyhetsmeldinger underveis i forhandlingene bar preg av at utfallet fremsto som usikkert, og partene sto til dels langt fra hverandre. I forkant av møtet gikk for eksempel den norske regjeringen inn for en 50 prosent reduksjon i totale klimagassutslipp innen 2050. Det var næringsminister Torbjørn Røe Isaksen som lanserte dette uken før IMO-møtet, med støtte fra Norges rederiforbund. Både Isaksen og Rederiforbundet fremstilte forslaget som ambisiøst og i tråd med Paris-avtalens mål. Til sammenlikning gikk Det internasjonale rederiforbundet ICS inn for å ha som primær målsetning å holde CO2-utslippene på 2008-nivå i all overskuelig fremtid. Japan foreslo som et kompromiss å gå inn for økt energieffektivitet under transport, og utsette mer drastiske kutt. Konkret gikk de inn for en reduksjon på CO2-utslipp per tonnkilometer på 40 prosent innen 2030 og 50 prosent utslippskutt totalt innen 2060. ICS støttet en liknende, men mindre ambisiøs utgave av energieffektivitetsforslaget som sitt sekundære forslag.

EU, sammen med en rekke øystater i Stillehavet, hadde på den annen side et uttalt mål om 70 prosents reduksjon av totale klimagassutslipp. Enda mer ambisiøse var Marshall-øyene, som lenge har gått inn for 100 prosents reduksjon i samme tidsrom. At akkurat Marshall-øyene har gått så høyt ut, er verdt å merke seg. Foruten å være en øystat i Stillehavet har Marshall-øyene også verdens nest største skipsregister. De har med andre ord særskilt sterke interesser både i å tilrettelegge for internasjonal skipsfart og å begrense global oppvarming.

Men selv Norges mer moderate forslag møtte motstand: Land som Japan, Panama, India, Russland og Brasil kjempet lenge mot. Og da avtalen var ferdigforhandlet, tok USA og Saudi-Arabia avstand fra avtaleteksten. Likevel ble et forslag som bygger delvis på det Norge gikk inn for vedtatt fredag i 15-tiden.

Reaksjonene: Medlemslandene

– Dette er en milepæl i arbeidet for å redusere klimagassutslippene fra internasjonal skipsfart. Dette er Paris-avtalen for skipsfarten, og det er et stort gjennombrudd at strategien inneholder en visjon om nullutslipp. Det er også viktig at strategien inneholder både konkrete utslippsmål og en plan for hvordan de skal oppfylles, sier klima- og miljøminister Ola Elvestuen på Regjeringen.no.

EU, som forhandlet for en mer ambisiøs avtale, er også fornøyde med kompromisset, heter det i en uttalelse fra kommisjonen. Blant deres allierte i Stillehavet, er begeistringen behersket. Marshall-øyene, som lanserte IMO-møtets mest ambisiøse forslag, har erklært seg fornøyde med at det ble en avtale. Samtidig sier miljøvernminister David Paul at det var vanskelig å komme i mål:

– Det krevde kompromisser fra alle land. Ikke minst sårbare øystater som min egen, som ønsket en langt, langt mer ambisiøs avtale, sier han til BBC.

Vanuatus ambassadør Laurent Parente var mindre fornøyd. Øystaten merker allerede klimaendringene, og håpet er derfor at de vage formuleringene i avtalen kan konkretiseres til noe mer slagkraftig ved neste korsvei.

– Dette var det beste vi fikk til nå, sier Parente til BBC.

USAs delegasjon, ledet av Jeffrey Lantz, tok imidlertid avstand fra avtaleteksten. Til Washington Post forklarte Lantz dette blant annet med at han mente det var for tidlig å fastsette konkrete utslippsmål.

Reaksjonene: Næringen

Norges rederiforbund roser avtalen, som altså ligger tett opp til forslaget de gikk inn for i forkant. Administrerende direktør Harald Solberg legger vekt på at IMO-reglene vil gjelde for alle land, og dermed ikke være konkurransevridende. Det var nemlig frykten forut for møtet, dersom EU ville gjøre alvor av trusselen om å regulere skipsfarten regionalt.

– Et felles rammeverk for utslippsreduksjon betyr at vi gjør det uten negativ konkurransevridning, sier Solberg. Samtidig er det en stor mulighet for den maritime næringen til å lede an i utviklingen av miljøvennlig teknologi. Vi produserer ikke el-biler i Norge, men vi er ledende på teknologi for lavutslippsskip. Dette er en stor mulighet for det maritime Norge, sier Solberg på Rederiforbundets hjemmesider.

Noe mer oppsikstvekkende er det kanskje at også Det internasjonale rederiforbundet applauderer avtalen.

– Dette er en banebrytende avtale som setter et skyhøyt ambisjonsnivå for fremtidig reduksjon av CO2-utslipp. Vi er sikre på at dette vil gi industrien signalet den trenger for å starte arbeidet med å utvikle nullutslipps-brensel. Slik at hele sektoren kan avkarbonisere totalt, i tråd med klimamålene, sier generalsekretær Peter Hinchliffe på organisasjonens hjemmesider.

Reaksjonene: Miljøbevegelsen

Blant klima- og miljøorganisasjonene er begeistringen noe mer dempet. De fleste synes å være enige om at avtalen er et skritt i riktig retning, men skulle gjerne sett kraftigere kutt og klarere tale. Clean Shipping Coalition, for eksempel, der blant annet Bellona er medlem, hilser vedtaket velkommen. Samtidig er enkelte av deres medlemmer igjen mer kritiske. Bill Hemmings fra paraplyorganisasjonen Transport & Environment, der Naturvernforbundet er blant medlemmene, understreker at de mener IMO både burde og kunne gått lenger, var det ikke for motstanden fra land som Brasil, Panama og Saudi-Arabia.

Også Greenpeace mener avtalen først og fremst er et skritt i riktig retning.

– Planen er langt fra perfekt, men retningen er klar – karbonutslipp skal fases ut, sier Veronica Frank på organisasjonens hjemmesider.