Gir klimakvoter utslippskutt? Slik prøver staten å sikre seg

Den norske stat har siden 2007 brukt 2,9 milliarder kroner på klimakvoter – som tilsvarer 76 millioner tonn CO₂. Et strengt utvalg av prosjekter og gjennomgang av selskapene som står bak dem, skal sikre reelle utslippskutt.

Interessen for klimakvoter eller -kreditter er igjen på vei opp. Både virksomheter og privatpersoner ønsker å kompensere for egne klimagassutslipp ved å kjøpe kvoter i prosjekter som lover utslippskutt.

To eksempler fra luftfart de siste månedene:

  • EasyJet investerer nå i prosjekter der klimaeffekten skal tilsvare utslippene fra drivstoff for hver flyvning, og hevder dette sikrer at alle selskapets flyvninger er “netto nullutslipp”.
  • Norwegian tilbyr støtte til “CO₂-reduserende prosjekter” som tilvalg ved billettbestilling, og skriver at kundene slik kan “kompensere for karbonavtrykket” sitt.

Klimaeffekten av kvotekjøp har lenge vært omstridt. I et innlegg i Dagens Næringsliv peker analytikerne Hæge Fjellheim og Ingvild Sørhus på kjente problemer med de “FN-godkjente” klimakredittene under Den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Prisen på kvotene er falt til svært lave nivåer, noe det er lett å få bekreftet ved en kikk på FNs egen markedsplass for klimakreditter. “Etterspørselen kommer i økende grad nettopp fra «det frivillige karbonmarkedet» – deg, oss og bedrifter,” skriver Fjellheim og Sørhus. Norwegian og partneren Choose holder i sitt svar fast ved at prosjektene de investerer i, kutter utslipp.

Statens regler for kvotekjøp

Så hva skal forbrukere og virksomheter tro? En vei å gå kan være å gjøre som Fjellheim og Sørhus er inne på: Følge samme praksis som den norske stat for å sikre at kvotekjøpene virkelig fører til utslippskutt.

Staten har lang erfaring med kjøp av klimakvoter. Under Kyoto-protokollen skal Norge, gjennom kvotekjøp, oppfylle målet om 30 prosent reduksjon av klimagassutslipp i 2020 sammenlignet med 1990. Kyoto-avtalen opphører etter 2020 og erstattes av Paris-avtalen.

Totalt i de to Kyoto-periodene (2007–13 og 2014 til i dag) har Norge handlet klimakvoter for 2,9 milliarder kroner, opplyser Klima- og miljødepartementet (KLD) til Energi og Klima. En kvote dekker utslipp av et tonn CO₂. Staten har inngått avtale om levering av om lag 76 millioner kvoter. Gjennomsnittsprisen på kvotene er altså 38 kroner. Dette er en lav pris for utslippsreduksjon. Til sammenligning selges nå kvoter i EUs kvotesystem for rundt 25 euro (250 kroner).

Hvor mange kvoter Norge til slutt ender opp med å trenge for å oppfylle klimamålet, og dermed sluttsummen for kvotekjøpene, blir ikke klart før regnskapet er gjort opp. Norges forpliktelse under Kyoto-avtalen gjøres opp i 2023.

Staten kjøper også kvoter for å kompensere for ansattes flyreiser til destinasjoner utenfor EØS-området. Etter at flytrafikk innenfor EØS ble inkludert i EUs kvotesystem i 2013, kjøper ikke staten kvoter for “EØS-interne” reiser. Beløpene til kvotekjøp for flyreiser er derfor relativt små – 330.000 kroner er satt av til dette på statsbudsjettet for 2020.

Reglene staten følger ved kvotekjøp, beskrives slik i statsbudsjettet og i ulike dokumenter:

  • Prosjektet skal være FN-godkjent
  • Prosjektet skal være nytt, eller:
  • Prosjektet skal stå i fare for å innstille driften på grunn av manglende kvoteinntekter (sårbart prosjekt), eller allerede ha innstilt driften av samme grunn. Prosjektets eier må bevise at driften er stoppet eller i fare for å bli det.
  • Det foretas en selskapsgjennomgang (due diligence) i forbindelse med hvert prosjekt. Dette gjøres enten av KLD selv eller i samarbeid med selskapet NEFCO.
  • Se også dokument med standardbetingelser for kvotekjøp, som inneholder nærmere definisjoner: “Term Sheet Certified Emission Reduction Purchase”.

Reglene skal altså sikre at prosjektene gir reelle utslippskutt – fjerner utslipp som ikke ville blitt fjernet uten statens investeringer i prosjektene. Dermed styrer staten unna mange prosjekter som tilbys på markedet. Staten har ikke kjøpt kvoter fra prosjekter som har andre inntekter som dekker daglig drift, for eksempel fra salg av elektrisk kraft, slås det fast i statsbudsjettet for 2020. “Slike prosjekt vil mest truleg halde fram å generere utsleppsreduksjonar uavhengig av statens kvotekjøp,” konkluderes det. Dette er også et hovedpoeng for Fjellheim og Sørhus i det nevnte DN-innlegget.

Kvotekjøp i praksis

Energi og Klima har spurt KLD hvordan privatpersoner eller virksomheter bør gå frem hvis de vurderer å kjøpe kvoter fra et prosjekt, for eksempel via FNs egen markedsplass UN Carbon offset platform. Hva må vedkommende gjøre av undersøkelser for å sikre seg at prosjektet faktisk gjør en forskjell – på samme måte som staten har gjort? Er den nødvendige informasjonen som trengs til å gjøre denne vurderingen i det hele tatt tilgjengelig? Slik svarer KLD:

“Departementet kan dessverre ikke gi råd til privataktører, men viser til at det er omfattende informasjon tilgjengelig om de enkelte FN-prosjektene på CDM-prosjektets nettside. Den økonomiske informasjonen om det enkelte prosjekt er dog mangelfull, og er blant grunnene til at departementet, i samarbeid med NEFCO, gjennomfører egne selskapsgjennomganger.”

Prosjektet staten har investert mest i, er Caieiras landfill gas emission reduction, et søppelfyllingsprosjekt med oppsamling av metangass i Brasil. Kontrakten er på ca. 6 millioner kvoter og en forventet totalinvestering på rundt 180 millioner kroner, opplyser KLD. Prosjektet ble inkludert i det norske kvotekjøpsprogrammet i 2014 som et sårbart prosjekt.

Vurderingene av dette prosjektet illustrerer bruken av regelverket i praksis. Selskapet som sto bak driften av Caieiras hadde innført fakling av metangass fra søppelfyllingen, selv om dette ikke var lovpålagt i Brasil. I 2014 var salg av kvoter selskapets eneste inntekt, men inntektene var for små til å drive videre, og selskapet vurderte å avslutte prosjektet. Etter en anbudsrunde bestemte Norge seg for å gå inn i Caieiras og sikret slik videre drift av prosjektet.

En oversikt over prosjekter staten har investert i, ligger ute på regjeringens nettsider.

Kvoter under Paris-avtalen

Paris-avtalen regulerer fremtidig kvotehandel i avtalens artikkel 6. Under partsmøtet i Madrid (COP25) i desember klarte ikke forhandlerne å bli enige om de fremtidige reglene for en markedsordning (FN-mekanisme) under artikkel 6, og hele punktet ble utsatt. Dette er den siste gjenværende uavklarte delen av regelverket for Paris-avtalen.

Striden sto om en rekke forhold – se en detaljert gjennomgang fra Carbon Brief av Madrid-møtet. Blant konfliktpunktene var om kreditter som ble generert under Kyoto-protokollen kan tas med videre over i Paris-avtalen. Det kan dreie seg om ikke mindre enn over 5 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter. Landene som sitter med de fleste av disse, Kina, India og Brasil, argumenterte i Madrid for å videreføre kredittene.

EU-landene og Norge var sterkt imot dette. De viste til at bruk av kreditter fra Kyoto-avtalen ville undergrave ambisjonene for utslippskutt – som er for lave allerede. Argumentet er gjenkjennelig fra debatten om klimakvoter i dag: Bruk av disse kredittene ville føre til at klimamål ville bli nådd ved hjelp av “utslippskutt” som allerede har skjedd, istedenfor nye kutt som gjøres i fremtiden.

Norge sluttet seg i Madrid også til San Jose-prinsippene for karbonmarkeder, som blant annet slår fast at Kyoto-enheter skal være forbudt.

Artikkel 6 i Paris-avtalen åpner ved siden av den omstridte markedsordningen også for avtaler mellom to land og grupper av land som samarbeider om utslippskutt. På dette punktet kom mye av regelverket på plass i Madrid, opplyste Norges sjefforhandler Henrik Hallgrim Eriksen i KLD på et debattmøte i Det Norske Videnskaps-Akademi 13. januar. Et nøkkelbegrep er “corresponding adjustment”: Når et land kjøper kvoter i et annet land for å oppnå sitt klimamål, må vertslandet gjøre tilsvarende justeringer i sitt utslippsregnskap.

– Hvis la oss si Norge samarbeider med et annet land om utslippsreduksjoner, og vi ønsker å bruke de utslippsreduksjonene opp mot vårt mål, så kan ikke vertslandet samtidig bruke det opp mot sitt mål, for da får vi dobbelttelling, sa Eriksen.

Nettopp dobbelttelling er et hovedstridspunkt i forhandlingene om markedsordningen.

Mens det arbeides videre med Paris-regelverket for kvoter, jobber Norge sammen med Verdensbanken med utvikling av programmer som kan generere utslippsreduksjoner. Et av prosjektene er Transformative Carbon Asset Facility, der et av målene er å utvikle standarder og avtaler for fremtidige instrumenter for karbonkreditter.

Stortinget har vedtatt at Norge skal være klimanøytralt i 2030. Dette målet vil ikke Norge klare uten å ha mulighet til å kjøpe utslippskutt i andre land.