Soyaboom truer klima og miljø

Den enorme veksten i Brasils soyaproduksjon betyr store klimagassutslipp og ødeleggelse av natur. Les også om Frankrikes avgåtte klimaminister Nicolas Hulot og om enda en studie som viser at klimaomstillingen går for sakte.

Ødeleggende soyaboom: Brasil er verdens største eksportør av soya. Fortellingen om landets gigantiske agrobusiness og virkningene på naturen i de enorme savanneområdene kalt Cerradoen brettes ut i denne reportasjen fra Reuters. På noen år er et område på størrelse med Sør-Korea omdannet fra villmark til landbruksarealer for dyrking av soya. Avskogingen betyr store tap av naturverdier og det frigjøres også store volum klimagasser når områdene dyrkes opp. Tilgangen på vann kan også etter hvert bli truet. Det er Kina som er den største avtakeren av soya, enten det skjer i form av soyabønner som råvarer eller som kylling-, svine- og oksekjøtt. Den truende handelskrigen mellom USA og Kina bidrar også til ytterligere press. Kineserne skroter kontrakter med amerikanske soyaprodusenter og brasilianske leverandører overtar.

Soyadyrkingens negative effekter kan bøtes på gjennom mange tiltak. For eksempel har matoljeselskapet Bunge, banken Santander Brasil og en sammenslutning av miljøorganisasjoner denne uken lansert en finansieringspakke som skal gjøre det lettere for bønder å øke produktiviteten, slik at ekspansjonen inn på nye områder i Cerrado kan stoppes eller i alle fall bremses.

For sent, for sakte: Titusenvis av delstater, byer, kommuner og regioner over hele verden har satt seg mål om å kutte klimautslipp. Det samme gjør et stigende antall selskaper, små og store. Dette legger grunnlag for en optimistisk fortelling, slik FNs klimasjef Patricia Espinosa og Paris-ordføreren Anne Hidalgo gir uttrykk for i denne artikkelen. Den peker frem mot et stort møte i San Fransisco senere i høst, der politikere og næringslivsledere fra hele verden skal møtes. California har skjerpet sine mål om å avkarbonisere kraftforsyningen og sender signaler som er de motsatte av dem som kommer fra Donald Trump. Men om selskaper og regioner setter mål om å kutte utslipp, så er dette på langt nær nok til å få verden inn på en togradersbane. En ny studie fra forskere ved Yale-universitetet, omtalt i The Guardian, viser at tiltakene varslet fra byer og selskaper blir for puslete hvis ikke nasjonale myndigheter i mange land skjerper sine mål og sin politikk.

Vindstille i varmen: Den tørre og varme sommeren vi har bak oss ga vesentlig lavere produksjon av vindkraft i Storbritannia enn «normalt», skriver The Guardian. Derfor har CO₂-intensiteten i det britiske kraftsystemet i sommermånedene i år vært høyere i år enn i fjor, selv om den installerte kapasiteten i vindkraft har økt med ti prosent. At solcellene produserte bra, var ikke nok til å kompensere for dårligere vindforhold. Tallene fra National Grid viser hvordan CO₂-intensiteten i det britiske kraftsystemet har falt dramatisk de senere årene, som et resultat av mer fornybar energi og skifte fra kull til gass i kraftverkene. Men når vinden svikter, så trengs mer gass/kull og da øker CO₂-avtrykket pr kWh britene produserer og bruker.

Ikke Macrons mann: Den dramatiske avgangen Frankrikes miljøminister Nicolas Hulot kunngjorde i et tv-intervju tirsdag, har fått bred omtale. Hulot ville ikke lenger sitte i en regjering som ikke gir klima og miljøvern en mer fremtredende plass. Han er skuffet over ikke å nå frem med sine syn, og mener lobbyister av alle typer får for mye gjennomslag. Et møte der franske jegeres lobbyist, Thierry Coste, deltok, fikk begeret til å flyte over. Ved å gå av setter Hulot press på Macron for å gjøre flere tiltak, både når det gjelder klimapolitikk og naturvern, skriver Pauline Bock i denne kommentaren i The Guardian.

I denne kommentaren hos Bloomberg skriver Leonid Bershidsky at Hulots avgang bør stimulere grønne krefter til mer systemkritikk og til å legge frem planer for mer ambisiøs omlegging av både samfunn og økonomi.

Vi tar også med en oppfordring til Macron fra Greenpeace’ direktør Jennifer Morgan om å få opp dampen i klimaarbeidet.

Dyrere CO₂: Den kraftige økningen i CO₂-prisen vi har sett de siste månedene har medført at det skrives en rekke analyser og nyhetsartikler om CO₂-prisens betydning for energiomstillingen. Denne saken fra Bloomberg påpeker at en CO₂-pris i terrenget rundt 20 euro langt fra er høy nok til å sikre at karbonfangst og -lagring blir lønnsomt. I denne gjennomgangen viser Reuters hvordan en del store europeiske kraftselskaper forholder seg til den høye CO₂-prisen. Franske EDF, som har kjernekraft og vannkraft i sin portefølje, er en vinner. Også denne uken er prisen for CO₂ løftet videre, men skal det virkelig bli et storstilt «fuelshift» mot gass fra kull, er det nødvendig med en CO₂-pris rundt 35 euro, ifølge an analyse gjengitt hos Montel. Og bak de høyere prisene står innstramminger i EUs kvotehandelsregime, noe Sverige var en pådriver for. Her er en lenke til Sveriges Radios historie om hvordan Sverige jobbet for å påvirke EUs politikk.