Hver fredag presenterer redaksjonen i Energi og Klima fem viktige saker fra uken som er gått. Her er mine utvalgte.

COP26: Beskyldes for sabotasje i innspurten

Mens Kina og USA får skryt for å finne sammen i klimakampen, tross en humpete start på COP26, får Saudi-Arabia uønsket oppmerksomhet fra flere fronter for sin adferd på klimatoppmøtet.

Mest alvorlig beskyldes Saudi-Arabia for å jobbe iherdig bak kulissene med ren diplomatisk sabotasje. Blant annet skal de ha forsøkt å spille ulike lands delegasjoner ut mot hverandre. Hensikten skal være å kvele alle tilløp til bred enighet om mer ambisiøse mål. Saudi-Arabia avviser beskyldningene, og går spesielt løs på Greenpeace, som har vært kritiske til Saudi-Arabias forhandlingstaktikk nærmest fra starten.

Men de har fått ekstra mye oppmerksomhet etter at Irlands tidligere president og nåværende leder for The Elders, Mary Robinson, i en følelsesladet TV-opptreden beskyldte oljekongedømmet for «skittent spill». Saudi-Arabia skal ha prøvd å få strøket sentrale formuleringer i forhandlingene om artikkel 6, som ledes av Norge og Singapore. Ifølge Robinson spares de skitneste knepene til når andre, innflytelsesrike land ikke er til stede.

– Min erfaring fra tidligere COP-møter er at Saudi-Arabia alltid er der når det teller, og at de på en måte blokkerer ting. Dette er noe de har gjort i årevis, sier Robinson i intervjuet.

Saudi-Arabia er ikke de eneste som får kritikk. Ifølge Associated Press har forhandlere anonymt klaget sin nød over spesielt Russland og Australia. Også Kina og Brasil får kjeft for å forsøke å vanne ut ulike deler av dokumentene.

Har vi ikke hørt dette før? Jo. Kritikken mot de fleste av disse landene er velkjent og gjør neppe stort inntrykk på de involverte. Men det Saudi-Arabia beskyldes for, er mer destruktivt enn den vanlige uthalingsstrategien og pirkingen på formuleringer også mange av de andre landene driver med.

Og selv om Saudi-Arabia kan nekte for de verste beskyldningene, har de en tøffere jobb når de skal bortforklare noe av det de gjør i all åpenhet. Som da de foreslo å stanse forhandlingene kl. 18 hver dag. Eller at de har gått hånd i hånd med representanter fra OPEC for å insistere på at «olje og gass må inkluderes i mangfoldet av klimaløsninger».

Litt av bakgrunnen for det siste, er at «F-ordet», fossil energi, nevnes eksplisitt i utkastene til erklæringen som årsak til klimakrisen. Det har faktisk ikke skjedd før. Blant annet takket være solid innsats fra fossilindustrien og dens støttespillere, deriblant Saudi-Arabia. Det ville vært et kraftig tilbakeslag for dem om det hadde blitt stående.

Baksmell for kullkampanje

Aktivistinvestorer har presset gruveselskaper til å selge seg ned i kullgruvedrift. Det kan ha virket mot sin hensikt: Nå viser det seg at gruvene som egentlig skulle legges ned, i stedet holdes åpne enda lenger, og til og med utvider driften, melder Bloomberg.

Det grelleste eksempelet er gruvekjempen Anglo American plc. Planen deres var først å legge ned gruvene når de ble tømt for kull, noe de selv anslo ville skje i løpet av det neste tiåret. Men etter hardt press fra aktivistaksjonærer skilte de i stedet kullgruvedriften ut i et eget selskap for å markere avstand til virksomheten.

Anglo skulle slippe å sparke gruvearbeidere, og nedlegging av gruvene kunne bli eierne av det nye selskapets problem. Det er bare en liten hake: Den nye Thungela-sjefen har ingen planer om å legge ned. Han vil utvide driften. Dermed kan Anglos gruver som skulle nedlegges, i stedet holdes åpne i flere tiår.

Også Anglo Americans største rival, BHP, har begynt å nøle. Kullprisene har skutt i været, og med det har mange av investorenes iver etter å trekke seg ut mistet litt av piffen. Og som Deutsche Welle påpekte i forkant av COP26: Når de tunge, ansvarlige kapitalforvalterne trekker seg ut, rykker mer hemmelighetsfulle, potensielt mindre ansvarlige private investorgrupper inn. Det blir ikke nødvendigvis lavere utslipp av det. Kanskje tvert imot.

Danmark til topps på klimarangering

I en vurdering av 60 lands klimainnsats går Danmark helt til topps, skryter danske myndigheter. Kåringen de viser til er den årlige CCPI-indeksen, som er basert på data fra organisasjoner som Det internasjonale energibyrået og FNs matvareorganisasjon, sammen med en mer kvalifisert vurdering av klimapolitiske vedtak.

Danmark er landet som troner øverst på listen, men kommer likevel ikke høyere enn en fjerdeplass. CCPI vil nemlig gjøre et nummer av at ingen land egentlig gjør nok. Derfor har de latt de tre øverste plasseringene stå tomme.

Norge, tredje beste land, kommer dermed på en sjetteplass, knepent foran Storbritannia. Vi må for øvrig i omtalen finne oss i mye kjeft. Spesielt på grunn av olje- og gassutvinning, subsidiering av letevirksomhet og åpning for boring i arktiske områder. Iran, Saudi-Arabia og Kasakhstan får de absolutte jumboplassene. Men både USA, Australia og Canada ligger og kaver helt i bunnen av bøtten. Og Australia – med et kraftig fall i år – utropes til taper.

To graders oppvarming kan utsette en milliard for uholdbart varmestress

Mens COP26 var i sluttfasen, slapp britiske The Met Office en ny rapport som har vakt oppsikt. Den viser at en global oppvarming på to grader vil utsette 15 ganger flere mennesker enn i dag for potensielt dødelig varmestress.

The Met Office har brukt et internasjonalt anerkjent mål på varmestress-intensitet – et mål på opplevd varme i direkte sollys, wet-bulb globe temperature, eller WBGT. En slik temperatur på over 32 °C anses som «ekstrem risiko». I dag bor 68 millioner mennesker i områder der man kan utsettes for slik risiko. Ved to graders oppvarming vil det tallet øke til én milliard.

For en fersk oversikt over andre forskjeller på halvannen og to graders oppvarming, se denne gjennomgangen i The Washington Post.

De nye klimaskeptikerne: Inaktivistene

I The Guardian kan vi denne uken lese om en nedlagt flyplass i Kent sørøst i England som er blitt slagmark i en konstruert kulturkrig. Det var i sin tid rent økonomiske grunner til at flyplassen ble lagt ned. Men i fortellingen som er blitt effektivt spredd i sosiale medier nylig, er det klimapolitikk som er syndebukken.

Den nye klimaskepsisen handler ikke lenger om å fornekte klimaforskning. Det fungerer bare ytterst på de politiske frynsekantene. Kulturkrig har langt bredere appell. Derfor males et bilde der klimatiltak er «hysteriske» og elitistiske angrep fra usosiale, mektige, politisk korrekte krefter. Målet er å tvinge «folk flest» til å betale for det grønne skiftet, mens den moraliserende eliten fortsetter å ture frem som før.

Klimaforsker og forfatter Michael E. Mann kaller det «inaktivisme»: Fossilindustri, konservative interesser, høyrepopulister og russiske nettroll har funnet sammen i kampen mot effektive klimatiltak i vestlige demokratier. Høres litt kjent ut, ikke sant?