Det grønne skiftet: Hvordan finansiere den store oppskaleringen?

God pengeflyt til sol- og vindkraft til tross: Til den neste fasen i det globale grønne skiftet trengs det mye mer kapital – og nye finanskonsepter der også staten tar en rolle.

Børsnoteringer av “grønne” selskaper på rekke og rad, stor interesse for å finansiere sol- og vindprosjekter, gjennombrudd for elbilsalget i Europa, Oljefondet åpner pengesekken og kjøper seg inn i sitt første havvindprosjekt. Strømmen av nyheter det siste året skaper inntrykk av at det løsner for alvor med kapital til det globale grønne skiftet.

501 milliarder dollar ble investert i fornybar energi og andre lavkarbonteknologier globalt i 2020, en ny rekord, ifølge analysebyrået BloombergNEF. I 2021 styrer fornybar energi mot nytt toppnivå og nærmer seg investeringsnivået til olje og gass, spår Rystad Energy.

Men hvis verden virkelig skal klare å avkarbonisere økonomien og nå netto nullutslipp innen 2050, er dette bare begynnelsen, sier ansvarlig redaktør Angus McCrone i BloombergNEF.

– Bare fordi investeringer i fornybar energi og har gått bra og utbygging av vind og sol har nådd rekordnivåer, betyr ikke det at mesteparten av jobben er gjort. Mesteparten av jobben er faktisk foran oss, og hvis du ser på områder som elektrifisering av varme, hydrogen og karbonfangst og -lagring, er beløpene som går til det, langt under hva som trengs, sier McCrone til Energi og Klima.

Shades of green

Hva slags økonomisk virksomhet som regnes som “grønn” eller “bærekraftig”, er omstridt. Tema for denne artikkelen er fornybar energi-teknologier og andre lavkarbonteknologier som trengs i det grønne skiftet: Elektrifisering av transport og varme, batterier og annen energilagring, karbonfangst og -lagring, hydrogen.

Både McCrone og flere andre eksperter peker på det samme: Et samarbeid mellom privat og offentlig sektor vil bli nødvendig for å klare dette løftet, sammen med en innovativ finanssektor.

– Slikt som å bygge ut hydrogenkapasitet for å overta for gass og kull i industri og oppvarming av bygg, det kommer til å bli vanskelig og vil kreve nye typer finansløsninger, nye typer offentlig støtte, sier McCrone.

Kapital til det grønne skiftet

Fra forskningsstadiet via risikokapital til storfinans: Den store omstillingen til en økonomi med netto nullutslipp trenger ulike typer investorer i ulike faser. En figur fra rapporten “Global Trends in Renewable Energy Investment 2020” illustrerer syklusen i utviklingen av teknologier fra ide til storskala bruk, hva slags kapital som trengs og hvem som skal stille opp med den:

De ulike fasene og typene kapital i utviklingen av teknologier til det grønne skiftet.
  • Forskning og utvikling (FoU): Her kommer pengene fra offentlige forskningsbudsjetter og fra forskningsavdelingene til store selskaper. Innen fornybar energi har pengebruken økt noe de siste årene. Mens det offentlige tidligere bidro med mest, kommer nå over halvparten av pengene fra selskaper. Mest går til forskning på solenergi, fulgt av vindkraft.
  • Risikokapital (venture og aktive eierfond): Venturekapital til fornybar energi og lagringsteknologi (nye selskaper i tidlig fase) økte kraftig i 2020 etter flere år på lavere nivåer. Kapitalutvidelse fra aktive eierfond (til selskaper som er kommet lenger i utviklingen), hadde også en stor økning.
  • Aksjemarkeder: Her tok det av i 2020, tross pandemien. 20 milliarder dollar ble hentet inn på verdens børser av selskaper innen fornybar energi og energilagring. Kursene føk også i været, før noe av veksten ble barbert vekk i en nedgang i begynnelsen av 2021.
  • Kredittmarkeder: Utrullingen av mye fornybar energiproduksjon skjer i prosjektselskaper som finansieres ved ulike kredittinstrumenter, som obligasjoner. Banker er gjerne sentrale i slike avtaler. I 2020 var de to største enkeltprosjektene i fornybar energi globalt Equinor og SSEs havvindparker Dogger Bank A og B der totalt 8,4 milliarder dollar ble investert. Utstedelsen av grønne lån og obligasjoner har økt kraftig de siste to årene, og økningen har akselerert i det første kvartalet i 2021, ifølge tall fra SEB.
  • Institusjonelle investorer: Store “pengebinger” som pensjonsfond går oftest inn som investorer i modne prosjekter, som et ferdig konstruert sol- eller vindkraftanlegg. De sikres dermed langsiktig avkastning, mens selskapene som utviklet prosjektene, kan reinvestere pengene i nye initiativer. Institusjonelle investorer viser økende interesse for å investere også i tidligere faser.

Hvor finnes så de viktigste utfordringene fremover, og hva kan vi vente oss av nye konsepter for å mobilisere kapital til det grønne skiftet? Ekspertene Energi og Klima har snakket med, peker på noen tendenser og uløste oppgaver.

Gjennom Dødens dal

De største vanskelighetene med finansiering er som regel nær den tidlige fasen, sier Angus McCrone. “Dødens dal” er et velkjent problem for oppstartsselskaper generelt: Nye teknologier utviklet med FoU-støtte viser lovende resultater, men er ikke lønnsomme ennå og trenger mer kapital før de kan rulles ut i større skala ved hjelp av finansiering fra banker og investorer.

– Det er i den perioden hvor de har vært gjennom de tidlige fasene, men ikke er klare for den mer modne fasen, at problemet vanligvis oppstår, sier McCrone.

Administrerende direktør Anne Strømmen Lycke i forskningsstiftelsen Norsar kjenner igjen beskrivelsen fra norske forhold.

– Det finnes penger når du har fått et produkt opp og stå eller når vekstpotensialet er dokumentert. Men før man får det opp, mens det er to ansatte og det kreves et fåtall millioner i året for å bevise konseptet eller teknologien, det er kjempevanskelig, sier Strømmen Lycke, som også er involvert i styrer i flere energiselskaper.

Forskningssektoren er kronisk tom for penger, samtidig blir oftest slike selskaper for små for aktive eierfond (private equity), legger hun til. Eierfondene kommer typisk inn med kapital i selskaper som har begynt å vokse, med sikte på å tjene godt når selskapet børsnoteres eller blir kjøpt opp.

Også Susanne Gløersen, leder for klima og bærekraftig finans i forretningsbanken SEB, ser behov for å videreutvikle økosystemet rundt ny teknologi og norske oppstartsselskaper på feltet. En del av løsningen kan være å styrke universitetenes satsing gjennom såkalte technology transfer offices (TTO), som kan sette en forretningsstruktur rundt ny teknologi og tilby mer tålmodig kapital enn mange venturefond gjør.

Venturekapital – risikokapital i tidlig fase – for å skalere opp ny teknologi trengs det også mer av i Norge, mener Gløersen. Typen prosjekter har endret seg, noe som kan åpne opp for flere investorer. For rundt ti år siden dreide det seg mer om investeringer i “hardware”, som krevde høye investeringer og langsiktige prosjekter.

– Nå er det mye softwareinvesteringer, som for eksempel software og sensorikk som kan redusere utslipp i bygg eller innenfor landbruket. Eller andre klimaløsninger som vegansk kjøtt, vertikalt landbruk eller disruptive materialer. Det gjør at feltet for hva som er klimaløsninger har blitt bredere. Det gjør det mer tilgjengelig for mange investorer som ikke har kunnet være med på de veldig langsiktige hardwareinvesteringene preget av høy risiko, sier hun.

Men vi trenger også hardwareinvesteringer og investeringer som kan gjøres utover tradisjonell venturekapital (risikokapital)-perspektiv – vi trenger begge deler for å skalere alle de klimaløsningene vi trenger, legger Gløersen til.

Aksjer til værs

Både børsinvestorer, aktive eierfond og banker er ofte involvert i fasen der teknologier rulles ut i stor skala, som i utbyggingen av sol- og vindkraftprosjekter.

2020 var et spesielt år også for interessen aksjemarkedene viste for lavkarbonteknologier. Kursutviklingen var langt bedre for aksjer innen disse teknologiene enn for markedet generelt (se figur).

Utviklingen i WilderHill New Energy Global Innovation Index (NEX) (svart linje) og den brede amerikanske S&P500-indeksen (oransje linje) det siste året, indeksert. (Kilde: Bloomberg).

Aksjemarkedenes rolle i finansieringen av lavkarbonteknologiene er blitt viktigere.

– Det er en ekstrem interesse for å investere grønt. Investorer ser at fremtidens selskaper som posisjonerer seg godt, er grønne, sier Gløersen.

Hun peker også på at mange nye fond blir etablert med mandater som forplikter dem til å investere i grønne og bærekraftige selskaper.

– Aksjemarkedene har hatt stor tro særlig på fornybar energi og elektrisk transport i løpet av det siste året. Dette har vokst videre til å inkludere nye områder som hydrogen, som ikke er så utviklet, men som folk begynner å bli oppglødd over, sier Angus McCrone.

Innen elektrisk transport nøt elbil-selskapene godt av en eksplosjon i interessen fra aksjemarkedene, og fikk inn rundt 28 milliarder dollar fra børsinvestorer, opp fra bare 1,6 milliarder i 2019, viser BloombergNEFs tall.

En av nyskapningene i aksjemarkedene de siste årene, og en viktig ny kilde til finansiering, har vært børsnoterte fornybarfond, påpeker McCrone. Dette er fond der ulike unoterte enkeltprosjekter innen for eksempel sol-, vind- og vannkraft markedsføres som én pakke og tilbys til børsinvestorer. Et eksempel er Aquila European Renewables Income Fund, som blant annet består av to norske vindkraftprosjekter.

– Slike fond har hentet inn mye penger fra investorer, ofte fordi de er grønne, men i mange tilfeller enda mer fordi de betaler et jevnt utbytte, det kan være for eksempel 5-6 prosent. Det ser attraktivt ut i en tid med lav avkastning på obligasjoner, sier McCrone.

De helt store pengene

Institusjonelle investorer som store pensjonsfond spiller en nøkkelrolle i finansieringen av det grønne skiftet. Aksjemarkedene sluser penger fra blant annet slike investorer til teknologiselskapene, som kan kommersialisere teknologiene og bygge produksjonskapasitet.

De institusjonelle investorene går direkte inn i prosjekter også. Nylig kjøpte Oljefondet – Statens pensjonsfond utland – seg inn i unotert (ikke børsnotert) fornybar infrastruktur for første gang med en stor investering i et nederlandsk havvindprosjekt.

#Klimaogfinans – et nyhetsbrev om klimarisiko og den grønne bølgen i finansmarkedene

Du kan få nyhetsbrevet gratis rett i mailboksen din en gang i måneden. Innholdet er laget av Energi og Klima-redaksjonen. Målgruppene er ansatte og ledere i bank og forsikring, investorer, den interesserte kunde og alle andre som vil ha mer kunnskap om det som nå skjer på dette feltet i Norge, EU og verden.

Abonner på #Klimaogfinans:

En viktig trend de siste årene har nettopp vært at institusjonelle investorer går inn med kapital i enkeltprosjekter, observerer McCrone.

– Penger må resirkuleres, så aktører som institusjonelle investorer har en stor rolle i å kjøpe opp prosjekter. Det gjør det mulig for de originale utviklerne og investorene å få pengene sine tilbake, som de så kan sette i nye prosjekter, sier han.

KLP er en av de store norske institusjonelle investorene. Pensjonsselskapet har nå investert 31 milliarder kroner i fornybar energi fordelt på utviklingsland, utviklede markeder og Norge, opplyser Lars Erik Mangset, fagansvarlig for klima i KLP. Andre investeringer i null- eller nær nullutslipp er 1,15 milliarder i bærekraftig skog og 750 millioner i nullutslippsferjer (Fjord1).

– Jeg tror flere og flere investorer ønsker å gå inn i unotert fornybar. Det er mange grunner til det, det kan være at rentemarkedet er dårlig, kanskje man har litt lavere forventning til avkastning i aksjemarkedet, sier Mangset.

Pensjonsfond må levere en garantert avkastning, noe som trekker aktørene inn i unoterte investeringer med mulighet for noe høyere avkastning.

– Det kan være lønnsomt, men det hjelper også på grønne investeringsmandater. KLP skal investere 6 milliarder i året i grønne investeringer, og mye av det går til fornybar, sier Mangset.

Stor rift om prosjekter i fornybarmarkedet gjør at KLP går sammen med andre aktører om å utvikle og etablere nye fond. Mangset tror vi vil se nye konsepter på dette feltet.

– Ettersom flere vil inn i markedet og det er stor konkurranse, så kan du få opprettelse av ulike fond, og de fondene vil peile seg inn på ulike nisjer i finansieringslandskapet. Å få ulike spesialfond, som spesialiserer seg på geografier eller hvor i investeringssyklusen du er, tror jeg man vil se mer av, sier han.

Blant institusjonelle investorer utvikles det også samarbeidsmodeller mellom offentlig og privat sektor som kan utløse mer kapital til det grønne skiftet. Mangset peker som eksempel på KLPs investeringer i såkalte “blended finance”-fond. Hensikten er å mobilisere privat kapital, typisk fra institusjonelle investorer, inn i områder og prosjekter som tradisjonelt ses som høyrisiko.

– KLP har et felles fond med Norfund, og det har gjort det mulig for oss å investere i prosjekter i Afrika sør for Sahara, land som Kenya eller Mosambik, eller Honduras i Mellom-Amerika. Det passer KLP veldig bra, for unoterte investeringer er noe som kan bidra tli å gi høyere avkastning på aksjesiden. Det at vi kommer inn i disse markedene har også fordeler diversifiseringsmessig, sier Mangset.

En annen variant er KLPs investeringer i Climate Investor One, et fond hvor danske bistandsmidler gir direkte risikoavlastning. Her lånefinansieres prosjekter med statsgarantier, statsgaranterte og billige lån. Hvis prosjektet opplever et tap, så vil det offentlige stå først og ta en viss andel av tapet.

– Når KLP går inn via dette fondet på eiersiden, så har vi en begrenset nedside og en veldig god oppside. Ved hjelp av disse mekanismene kan du i teorien få en akselerert privat grønn finansiering, sier Mangset.

Den avgjørende oppskaleringen av det grønne skiftet – og statens rolle

For rundt et tiår siden var det mye bekymring om hvem som skulle finansiere utbyggingen av fornybare energiteknologier, minner Angus McCrone om. På det tidspunktet så det ut til at institusjonelle investorer ikke ville være tungt involvert, og at banker ville begrenses av nye reguleringer etter finanskrisen. Men slik gikk det ikke – faktisk har det vist seg å være mye penger tilgjengelig til etablerte teknologier som vind og sol.

– Banker er veldig interessert i å låne ut, institusjonelle investorer er veldig klare for å kjøpe eierandeler, og mange typer nye fond og redskap er blitt etablert for å gjøre det, sier McCrone.

Utfordringen nå er en annen og mye større: Hvordan finansiere de tunge løftene for å få til avkarbonisering av industri, transport og oppvarming, der teknologier som hydrogen og karbonfangst og -lagring (CCS) er i startfasen? Det er kort tid å gjøre det på når netto nullutslipp i 2050 er målet.

– Alle disse sektorene må tas tak i, og det vil kreve mye mer enn de 500 milliarder dollar vi identifiserte i 2020, sier McCrone.

Noen av delene av netto null-omstillingen vil kreve at myndighetene involverer seg mer.

– Det er mye å jobbe med, og mye ekstra finansiering må komme et sted fra.

Her får McCrone støtte fra norske eksperter Energi og Klima har snakket med. Anne Strømmen Lycke peker på at alle nye fornybarteknologier har trengt fødselshjelp fra staten. Danmark investerte tungt for å løfte frem landbasert vindkraft, Tyskland gjorde det med solenergi og Storbritannia med havvind.

– Jeg tror at den typen løfting kommer, og springer ut av et kombinasjonsbehov: Både fordi man trenger å redusere klimaeffekten av energiforbruket sitt, men også fordi man trenger ny virksomhet og nye arbeidsplasser og strategisk uavhengige posisjoner, sier Strømmen Lycke.

Hun er skeptisk til statsstøttet havvind i Norge, og ser større behov i andre teknologier.

– Det er viktigere for Norge å investere for å få opp CCS-verdikjeden og kanskje greie å få til blått hydrogen med karbonfangst og -lagring. Da tror jeg man har fått opp en verdikjede for fremtiden, basert på de ressursene vi faktisk har, så kan havvind komme senere når betalingsviljen for kraft er større, sier hun.

Også Lars Erik Mangset er opptatt av investeringsbehov i teknologier utover fornybar energi. I norsk sammenheng gjelder dette blant annet grønn skipsfart, hydrogeninfrastruktur, ammoniakk, flytende havvind. Også større infrastrukturløsninger kan bli aktuelt, hvor en eksempelvis har hydrogenproduksjon, flytende vind og kanskje noen fyllingsstasjoner offshore, fremholder Mangset. Her vil spørsmålet om nye finansieringskonsepter melde seg.

– Skal man lykkes med det grønne skiftet, så trengs det kraftig oppskalering også. Det er begrenset hvor lang tid, ideelt sett, du skal bruke på å teste dette, du vil kommersialisere det fort. Der tror jeg også det vil komme et behov for å finne en rolle for de institusjonelle investorene, hvor store deler av kapitalen ligger. Og der tror jeg igjen at nøkkelen vil bli offentlig-private samarbeidskonstellasjoner, sier han.